Norgespris møtte kursen «diverse vegg»

Hvis norgesprisen på strøm blir dyrere enn først tenkt, vil Bakomberg helst vite om det er kaffetrakteren, premiehylla eller barbermaskinladeren fra 1997 som skal varsles først.

Det var bakgrunnen da Solbjørg Løkkemo tirsdag formiddag stilte seg opp ved sikringsskapet i bakrommet hos Skuffefunn & Etterlatenskaper A/S med notatblokk, blyant og et blikk som før har fått byggesaksmapper til å legge seg sjøl i riktig rekkefølge.

– Je registrerer at framtida går på samme kurs som kaffetrakter’n, og det er itte betryggende, sa Løkkemo klokka 10.17, idet første prøve ble gjennomført med en lader ingen ville vedkjenne seg.

Dette er ikke en bekreftet lokal konsekvens av norgespris. Det er et framtidsvarsel, slik Bakomberg Tidende bruker ordet når ei stor ordning har begynt å nærme seg ei lita hylle.

Bakgrunnen er at Teknisk Ukeblad skriver at statens kostnader med norgespris kan bli høyere enn først anslått, og at en kraftanalytiker tror forbrukerprisen kan øke fra neste år. Norgespris er en politisk prisordning for strøm, ment å gi folk en mer forutsigbar strømregning. For mange kan forutsigbarhet være til hjelp, særlig for eldre, små virksomheter og andre som itte har plass i økonomien til at desemberregninga driver med overraskelsesbesøk.

Men nytten avhenger av prisnivå, forbruk og politiske avklaringer. Og i Bakomberg, der flere fortsatt sier «den nye fryseren» om en fryser som kom i hus under Lillehammer-OL, betyr slike avklaringer etter hvert én ting: Noen må vite hvilken bryter som tar hva.

Kursen som het «diverse vegg»

Sikringsskapet hos Skuffefunn henger innerst i bakrommet, rett ved siden av en eske med enslige premiesløyfer og ei støvgrå lampe som etter alt å dømme har lyst på tre forskjellige konfirmasjoner. På innsida av skapdøra sitter en kursfortegnelse fra 1989. Den er skrevet med håndskrift som starter bestemt øverst og blir mer forhandlende nedover.

Kurs 1: lys butikk.

Kurs 2: disk.

Kurs 3: diverse vegg.

Det var «diverse vegg» som skapte uro.

– Diverse er itte en teknisk kategori. Det er ei bøtte, sa Solbjørg, og satte en strek under ordet uten å spørre noen om lov.

Butikken, som selger alt fra navnløse nøkler til halvfulle syskrin og ladere ingen tør love passer til noe, har i flere år hatt en mild praksis der kunder kan spørre om å få teste elektriske småting «bære fort». En radio som bare tar inn svensk værmelding. Ei leselampe med klype. En barbermaskinlader med plugg som ser ut som den har vøri uenig med resten av apparatet siden 2003.

– Vi er for norgespris, men helst itte på den hylla der barbermaskinladerne står, sa daglig ansvarlig for sorteringsdisken, iført grå lagerfrakk og den typen ro som kommer av å ha funnet samme mansjettknapp fire ganger på en uke.

Han ville ikke kalles butikksjef i denne saken.

– Det blir ansvar, det ordet der.

Mental strømjournal

Solbjørg Løkkemo, pensjonert kommunearkivar og deltidsreferent for tilfeldige møter, har tatt på seg det hu omtaler som «mental strømjournal». Den skal ikke være økonomisk rådgivning, understreker hu. Den skal heller ikke beregne hva noen bør velge.

Den skal bære finne ut hva folk egentlig slår på når dom sier at dom «bære skal sjå om det lyser».

– Kilden sier noe om mulige kostnader og mulig pris framover. Det vi driver med her, er itte å spå. Vi forbereder oss på at praktiske vaner kan bli synlige, sa hu.

Notatblokka hennes hadde fire kolonner: tidspunkt, gjenstand, reaksjon i lokalet og «hvem så mest skyldig ut». Den siste kolonnen ble senere omdøpt til «ansvarsopplevelse» etter at en kunde bortpå knappeglasset mente ordet skyldig kunne skade handelen.

Første test klokka 10.17 gjaldt en svart lader med rund plugg, funnet i kasse 14B: «ledninger med mulig fortid». Da den ble satt i kontakten, blinket lyset over premiehylla én gang, kaffetrakteren sa et kort klikk, og en kunde med enslig mansjettknapp i hånda ble stående helt stille, som om han ikke visste om han nå belastet fastpris, løsøre eller historie.

Andre avbrudd kom 10.22, da noen prøvde en barbermaskinlader som ifølge prislappen «muligens virker, men ikke på stemning». Da slukket utstillingslyset i vinduet. Ei porselensand sto plutselig i skumring.

Kaffetrakteren ble gjeninnkoblet 10.24 etter to blikk fra Solbjørg og ett fra en kunde som bare skulle se på fingerbøl.

– Kaffe må holdes utenfor partipolitikken, sa kunden.

Ingen protesterte.

Hjelpekorpset vil øve rolig

Bakomberg Hjelpekorps for Nestenulykker møtte opp med to refleksvester, en termos som sto synlig på disken hele tida, og et ønske om å avholde en rolig slukkeøvelse for bekymring.

Organisasjonen arbeider til vanlig med små hendelser før de rekker å bli store, helst før de rekker å bli hendelser i det hele tatt. I denne saken mener de at norgespris kan kreve en ny type hverdagsberedskap: folk må lære å høre forskjell på et faktisk strømproblem og lyden av noen som bare har lest overskrifter for tidlig.

– Vi skal itte slukke strøm. Vi skal slukke oppjaget, sa et medlem mens han brettet en refleksvest så sakte at en hylle med gamle brilleetui fikk tid til å støve ned litt mer.

Hjelpekorpset foreslo først en øvelse der alle i butikken skulle gå rolig ut når kaffetrakteren klikket. Solbjørg avviste dette, fordi kaffetrakteren hos Skuffefunn klikker også når den blir fornærmet av billig filter.

Deretter foreslo de en informasjonsrunde med tittelen «Fastpris uten rask gange». Den ble lagt på vent da ingen kunne avgjøre om «rask gange» var en instruks, en advarsel eller en kommunal restformulering fra en annen sak.

Fastpris-kassa

For å møte framtida uten å rive ned bakrommet, har Skuffefunn laget en egen «fastpris-kasse» for gamle ladere som bare skal testes etter stengetid. Kassa er hjemmesnekret av et gammelt bestikkskrin, to hengsler og en bryter merket «IKKE ALT SAMTIDIG».

Løsningen virket nesten med en gang.

Problemet var ordet «alt».

– Hvis vi tester én lader, er det jo itte alt, sa sorteringsansvarlig.

– Hvis du tester én lader, kaffetrakteren står på, utstillingslyset er tent og fryseren går, så er det i alle fall meir enn én, svarte Solbjørg.

– Men itte alt.

– Nei, og det er akkurat slike setninger som gjør at reformer bør prøves på sikringsskap før dom prøves på folk.

Bak disken sto det en gul plastbolle med knapper, en svensk enkronesmynt og en nøkkel merket «bod?» med spørsmålstegn som hadde mistet trua. Utenfor ruta gikk en mann forbi med ei vedsekk på skulderen og nikket mot butikken, men itte inn. Han hadde tydeligvis fått nok informasjon gjennom glasset.

Kan hjelpe, men må forstås

Den praktiske kjernen i saken er enkel: En mer forutsigbar strømpris kan gjøre det lettere å planlegge. Men hvis nivået på prisen endrer seg, eller hvis kostnadene ved ordningen blir annerledes enn først tenkt, blir det også viktigere å skjønne hva man faktisk bruker strøm på.

I store systemer handler dette om kraftmarked, statlige kostnader og politiske vedtak. Hos Skuffefunn handler det foreløpig om om premiehylla skal blinke hver gang noen tester noe som ble levert inn i en bærepose merket «etter onkel, elektrisk kanskje».

Solbjørg mener ikke at alle husstander skal stå ved sikringsskapet med notatblokk. Hu mener bare at gamle vaner har lett for å kle seg ut som naturlov.

– Det er mange som sier at dom bruker lite strøm, men så står det en fryser nedi kjelleren og holder 1998 i live. Det kan væra helt greit. Men da bør en vite det, sa hu.

Skuffefunn på sin side mener kundene må ta noe ansvar for egne medbrakte apparater.

– Vi kan itte ha gratis lading av ting ingen kan identifisere. I går hadde vi en som spurte om vi kunne prøve ei blå ledning som «sikkert hørte til noe hjemme». Det er itte kundeservice. Det er arkeologi med støpsel.

Her ligger den milde konflikten: Alle er enige om at forutsigbarhet er bra. Ingen er enige om hvem som skal rydde i forutsigbarheten først.

Solbjørg vil merke kursene ordentlig før noen snakker om framtid.

Butikken vil at folk slutter å legge ukjente ladere på disken med et håpefullt ansikt.

Hjelpekorpset vil ha lov til å øve på bekymring, så lenge ingen kaller det dramatisk.

Ikke vedtak, men prøve på alvor

Det som skjedde tirsdag, var ikke et kommunalt møte, ikke en strømavtale og ikke en anbefaling om hva folk bør gjøre med norgespris. Det var ei lokal prøve på hvordan en nasjonal ordning kan bli praktisk når den møter gamle bygninger, utydelige kurser og mennesker som liker å vite hva dom betaler for, men helst etter at kaffen er ferdig.

Ved 11.03 hadde Solbjørg fylt to sider i notatblokka. Tre ladere var avvist for løs passform. Én leselampe virket, men bare hvis ledningen lå i en bue som ingen ville eie juridisk. Utstillingslyset var tilbake. Kaffetrakteren pustet jevnt.

Hjelpekorpset gjennomførte til slutt en kort roøvelse der deltakerne skulle se på sikringsskapet uten å si «nå ryker alt». Øvelsen varte i 42 sekunder og ble vurdert som lovende, sjøl om en av deltakerne hostet ordet «hovedsikring» mot slutten.

Neste steg blir at Skuffefunn skal gå gjennom bakromskursen etter stengetid, helst med noen til stede som vet forskjell på fryser og displaylys. Solbjørg har tilbudt seg å lese gammel kursfortegnelse høyt med nøytral stemme. Hjelpekorpset har bedt om å bli varslet dersom noen bruker ordet «akutt» om en lader.

På innsida av sikringsskapdøra står fortsatt «diverse vegg» fra 1989. Under, med ny blyant og forsiktig trykk, har noen skrevet: «Framtid – trolig bakrom».

Solbjørg lot det stå.

– Blyant er tross alt en form for høring, sa hu, og lukket skapdøra så rolig at premiehylla ikke blinket en eneste gang.