Nettbrett med «ikke vedtak» skapte varslingsuro

Nye KI-regler er på veg inn i Europa før norsk lovverk er helt på plass. I Bakomberg betyr det foreløpig ett nettbrett, tre kjeksmerker og en avkryssingsboks merket «ikke vedtak».

Gunhild Råkeby la nettbrettet flatt på arkivdisken klokka 08.47, fordi det var da det sist hadde 63 prosent strøm og fortsatt virket samarbeidsvillig. Så roterte skjermen.

– Det der er et forslag, sa hu, og snudde brettet tilbake. – Ikke et vedtak. Ikke en gang et godt forslag før vi veit hva det bygger på.

Dermed var Bakomberg kommune, i redaksjonens framtidsvarsel for denne uka, i gang med sin første uformelle øvelse i kommunal KI-bruk. Ikke fordi rådhuset har innført noe nytt system. Det er ikke bekreftet. Men fordi utviklinga kommer med skjema, krav og ord som kan legge seg oppå vanlig kontorhverdag lenge før noen har funnet riktig perm.

Framtidsvarselet tar utgangspunkt i Tek.no sin omtale av at nye EU-regler for kunstig intelligens innføres trinnvis, mens norsk KI-lov via EØS ikke er på plass ennå. Gunhilds nettbrettøvelse, samlingen ved Varmrista og Varslingslagets 14 minutters margin er Bakomberg Tidendes scenario, ikke en bekreftet kommunal innføring. Det er likevel slik framtida ofte melder seg her: først som regelverk, så som noen som spør hvor man skal krysse av.

Det Tek.no omtaler kan få praktiske følger for offentlige virksomheter: Hvem har ansvar når en maskin foreslår tekst? Hvordan skal bruk forklares? Hva må loggføres? Og når er et digitalt svar bare hjelp, ikke beslutning?

Gunhild, arkivmedarbeider og midlertidig møtesekretær, har svart slik folk i arkiv gjerne svarer når framtida banker på: Hu har laget en brukslogg.

Den ligger på et kommunalt nettbrett med et regneark som heter «KI-bruk enkel versjon foreløpig 2 endelig». Feltene er: formål, datagrunnlag, ansvarlig saksbehandler, type bruk og merknad. Nederst står en avkryssingsboks med teksten «ikke vedtak».

– Det er den viktigste boksen, sa Gunhild. – Den skal hakes av før folk begynner å høres sikre ut.

Tre typer bruk

I scenarioet Gunhild har satt opp, får kommunen lov til å øve på tre typer KI-bruk: søk, sammendrag og «noen har spurt litt for bredt».

Søk betyr at en ansatt bruker et digitalt verktøy for å finne fram i åpent regelverk eller gamle dokumenter. Sammendrag betyr at maskina lager en kortversjon av en lang tekst som et menneske uansett må lese. Den tredje kategorien gjelder tilfeller der noen skriver «hva bør kommunen mene om dette» og etterpå blir sittende for stille.

– Da må vi stoppe litt, sa Gunhild. – Det kan vi meine, men vi må finne ut hva maskina meinte først.

Hu sier det uten teknologifrykt. Mer som når noen setter en kake på feil bord og kaller det servering.

Det nye med KI-regelverket, slik Tek.no beskriver utviklinga i EU og etterslepet inn mot Norge gjennom EØS, er ikke at maskiner plutselig skal få kontorstol og adgangskort. Det handler mer om risiko, åpenhet, kontroll og ansvar. Noen systemer og bruksområder får strengere krav enn andre. Offentlige aktører kan måtte kunne forklare hva de bruker, hvorfor de bruker det, og hvordan mennesker fortsatt har kontroll.

Gunhild mener akkurat det siste er et ordentlig kommunalt spørsmål.

– Menneskelig kontroll er fint, sa hu. – Men da må mennesket væra navngitt, ellers blir det bære stemning.

På arkivdisken lå også fire utskrifter av en veileder Gunhild hadde skrevet ut for å kjenne tyngden av saken. Utskriftene var ikke nødvendige, men hu sa papir oppfører seg bedre under opplæring. Det blåste en tynn stripe støv ut fra hullmaskina hver gang noen åpnet døra til gangen.

Bibliotekveggen som opplæringsrom

Selve prøven ble flyttet til Varmrista ved Bibliotekveggen klokka 10.13, etter at Tiril Klevstad hadde påpekt at det er der folk uansett står og spør hva som egentlig ble bestemt.

Tiril er helgevikar på biblioteket, deltidsstudent og selvutnevnt observatør av uoffisielle møteplasser. Hu har et eget notatarkiv over hvem som later som de bare skulle levere ei bok, men blir stående for å få med seg to versjoner av samme sak.

– Hvis kommunen bruker KI i tekst, må folk få veta det før dom begynner å bli fornærma av tonen, sa Tiril. – Det er ikke dramatikk. Det er observasjon med ettervirkning.

Varmrista blåste lunken luft opp langs støvlene til de frammøtte. Den er for liten til å være plass, men stor nok til at to pensjonister, en bibliotekbruker med purregebyr og en mann som bare skulle «forbi» kunne stå der i 18 minutter uten å vedgå oppmøte.

Gunhild holdt nettbrettet inni jakka mens hu forklarte forskjellen på søk, forslag og beslutning. Batteriet hadde falt til 41 prosent og hu ville ikke at teknologien skulle bli flaut kald midt i ansvarsdelen.

– Nå spør vi maskina om å lage et sammendrag, sa hu.

Skjermen roterte igjen da hu la brettet litt skjevt mot albuen.

– Nå foreslår maskina, sa hu, mens teksten snudde seg loddrett. – Det betyr ikke at vi gjør det. Det betyr at vi har fått noe vi må kontrollere.

Tiril noterte at nettbrettet fikk mer oppmerksomhet enn regelverket.

– Det er også en observasjon, sa hu lavt.

En hund bandt seg sjøl halvveis rundt sykkelstativet ved bibliotekinngangen mens eieren prøvde å høre om «datagrunnlag» betydde det samme som «hvem har sagt det først». Ingen svarte helt, men tre personer så på Gunhild.

Varsling i riktig rekkefølge

Den tydeligste friksjonen kom fra Bakomberg Varslingslag for Rykter og Riktig Rekkefølge. Laget mener det ikke er nok at kommunen legger ut informasjon om KI-bruk på nettsida dersom ingen først har fått anledning til å høre om det på sosialt forsvarlig måte.

Varslingslaget har i sitt interne øvelsesopplegg krav om 14 minutters varslingsmargin dersom en maskin har foreslått formuleringa «det vurderes».

Begrunnelsen er at akkurat den formuleringa kan bety alt fra ingenting til at noen har tenkt å flytte en benk.

– Vi er ikke imot nytt, het det fra laget ved førstehørerens termos. – Men folk bør få vite at det kommer ei formulering før formuleringa kommer.

Gunhild kalte innspillet sympatisk, men lite søkbart.

– Riktig rekkefølge er bra, sa hu. – Men hvis ingen skriver ned hvem som gjorde hva, står vi der om tre år og husker bære hvem som var kvass i stemmen.

Varslingslaget ville ha et eget felt i bruksloggen for «forhåndsuro». Gunhild avviste ikke forslaget, men skrev det på baksida av en utskrift, noe laget oppfattet som midlertidig anerkjennelse.

Her ligger noe av den praktiske kjernen i framtidsvarselet. KI kan bli nyttig til å finne informasjon, lage utkast og rydde i store tekstmengder. Men nytten blir fort uklar hvis folk ikke skjønner når verktøyet er brukt, hva det har bygd på, og hvem som har kontrollert svaret. En maskin kan skrive en pen setning. Den kan ikke møte i kommunestyret og forklare hvorfor den brukte den.

I alle fall ikke etter dagens reglement.

Ikke vedtak

Gunhild demonstrerte avkryssingsboksen «ikke vedtak» med pekefingeren. Den hadde spor etter tre kommunale kjeks, trolig havre, sjokolade og en type som bare finnes på møter der ingen vil ta siste bit.

– Her, sa hu. – Når noen bruker KI til å lage et forslag, haker vi av. Da veit vi at det ikke er bestemt. Det er bearbeiding.

– Kan vi ha en boks for «bare spurte for å sjå»? spurte en av de frammøtte.

Gunhild ble stille lenge nok til at Varmrista fikk sagt sitt.

– Det er den farligste boksen, sa hu.

Tiril mente likevel at kategorien kom til å bli nødvendig. Hu viste til bygdas vanlige mønster: Først sier folk at dom bare lurte. Så leser dom svaret høyt ved butikkhylla. Deretter sier noen at «kommunen vurderer». Til slutt må Gunhild finne ut om kommunen vurderte, eller om noen hadde latt en maskin høres kommunal ut.

– Stillhet rundt maskinbruk er logistikk med følelser, sa Tiril. – Folk tåler mye hvis dom veit hvor teksten kom fra. Dom tåler mindre hvis tonen later som den har slips.

Gunhild nikket, men skrev ikke «slips» i loggen.

Det er ikke avklart hvordan norske regler til slutt blir utformet, eller hvilke konkrete rutiner små kommuner må ha. Det er heller ikke avklart om Bakomberg kommune vil bruke KI-verktøy i saksbehandling, tekstutkast eller publikumsservice. Dette framtidsvarselet bygger på utviklinga som er varslet utenfra, og på det lokale spørsmålet som alltid kommer etterpå: Hvem skal passe på i praksis?

Gunhilds svar er foreløpig: den som trykker, den som bruker svaret, og den som må finne det igjen når noen spør.

– Vi kan godt få hjelp, sa hu. – Men hjelpa skal ikke gjømme seg i setninga.

En rutine som nesten virker

Etter 32 minutter ved Bibliotekveggen hadde bruksloggen fått sju øvingslinjer. To gjaldt søk. Én gjaldt sammendrag. Fire gjaldt «noen har spurt litt for bredt», men Gunhild mente den ene kunne flyttes hvis vedkommende formulerte seg mindre inspirert neste gang.

Varslingslaget ba om at alle framtidige KI-tekster merkes før de «får sosialt fotfeste». Tiril foreslo en enklere løsning: En liten setning under teksten som sier om KI er brukt til utkast, sammendrag eller språkrydderi, og hvem som har kontrollert innholdet.

– Folk trenger ikke ei preken, sa hu. – Dom trenger å vite om det er menneske, maskin eller kombinasjon med kommunal pust.

Gunhild likte ikke uttrykket, men likte prinsippet.

Hu viste fram en siste øvelse: Maskina hadde laget et sammendrag av en tenkt orientering om vinteråpningstid på biblioteket. Teksten var høflig, ryddig og litt for glad i ordet «tilgjengelighet». Gunhild leste den, krysset av for «ikke vedtak» og skrev «kontrollert av GR» i ansvarsfeltet.

Så spurte noen om teksten nå kunne sendes ut.

– Nei, sa Gunhild. – Nå kan den leses av et menneske som veit når biblioteket faktisk er åpent.

Det ble stille på den måten det blir stille når framtida får ordinær åpningstid.

Klokka 10.51 pakket Gunhild sammen utskriftene. Varmrista blåste fortsatt. En liten grå papirlapp, som ingen ville vedkjenne seg og som ikke hadde noe med saken å gjøre, satt fast under hælen på en støvel og fulgte eieren fire skritt mot bussholdeplassen før den ga opp.

Nettbrettet ble liggende igjen på Varmrista et øyeblikk for å holde varmen. På skjermen sto KI-bruksloggen åpen, med formål, datagrunnlag og ansvarlig saksbehandler synlig i skarpt vinterlys.

Boksen «ikke vedtak» var haka av to ganger ved en feil.