Navnefritt festivalprogram skulle gi Pumpehusdagene mer ungdomspreg

Pumpehusdagene fikk beskjed om å bli yngre i uttrykket. Etter svensk bistand er årets festivalprogram derfor trykt uten artistnavn, uten fast scenerekkefølge og med fire grader av gjenkjennelse.

Det begynte som en nokså vanlig kulturfriksjon i Bakomberg: Ungdommen mente Pumpehusdagene hadde for lite bass, for mange voksne menn med krakk og for dårlig forklaring på hvorfor alt skulle starte med lokal visehistorie før klokka åtte.

Festivalstyret tok kritikken alvorlig. Så alvorlig at dom inviterte ei svensk programgruppe fra nabosida for å se på artistlista, publikumsflyten og det som i referatet fra formøtet er omtalt som «stemninga blant dem som fortsatt har lader i lomma».

Resultatet henger nå laminert ved programbordet på Kaffekroken ved Pumpehuset. Det er et festivalprogram med tomme artistfelt, fargekoder for «mulig rytme» og et sammenbrett som bære fungerer én veg. Hvis det brettes feil, peker pila mot kabeltrommelbordet og posten «akustisk uklarhet».

Saka er aktuell fordi Pumpehusdagene åpner fredag, og fordi det første programmet med navn ble trukket tilbake tirsdag klokka 14.37 etter at svenskene hadde konkludert med at ungdommens største hinder for å oppdage ny musikk, var at ungdommen visste hva den ville høre.

– Vi oppfattet kritikken som tydelig, sier Majken Linderholm, programfaglig utsending og ansvarlig for navnestriper i den svenske gruppa.

Linderholm er kjent blant nordiske kulturkontorer for å ha reddet en bibliotekkonsert fra for tidlig applaus ved å dele ut programmet i pausen. Hun holder navnestripene som om dom er varme kvitteringer, rett under venstre arm, og retter dem hver gang noen sier et artistord for høyt.

– Hvis unge ikke får stemning av navn de kjenner, kan det kjente stå i vegen for å høre. Da må man rydde litt før forventningen rekker å sette seg, sier hun.

Linderholm har én mening sterkere enn de fleste andre meninger hu har: Publikum bør ikke vite for mye før kroppen har bestemt seg.

Først ble artistnavna byttet ut med sjangernøytrale programposter. Hiphop ble «rytmisk fortelling med mulig fronttrykk». Trekkspilltrioen ble «urban håndholdt luft». Ungdomskoret fra øvre skoletrinn ble «flere stemmer, ukjent eierskap». En lokal treskjærer med mikrofonprøve havnet under «bassnær bearbeiding av tremateriale», noe som seinere skulle vise seg å få betydning for oppmøtet klokka 19.12.

Da noen spurte om det ikke fortsatt var mulig å gjette seg fram til innholdet, gikk svenskene ett hakk videre. Scenerekkefølgen ble fjernet for å hindre forhåndsdømming.

– Folk låser seg fort til klokkeslett, forklarte programgruppa på et orienteringsmøte i det gamle pumpehuset.

Det var sytten personer til stede, hvorav tre hadde kommet for å hente skjøteledning og blei sittende fordi døra slo tregt. På bordet lå en knapp merket «FRIGI GJENKJENNELSE». Den var ikke koblet til noe, men hadde en lav og myndig klikkelyd som gjorde at flere nikka.

Festivalstyret opplyser at ordningen skal gi publikum mot til å vandre, lytte og oppdage kultur uten å la gamle preferanser stå i vegen. Det er også utarbeidet fire grader av gjenkjennelse: helt ukjent, nesten kjent, farlig kjent og etterpå-kjent.

Oddrun Fagerli, pensjonert frisør og fast observatør fra andre etasje over butikkrekka, sier hu i utgangspunktet er for både ungdom, musikk og at folk går litt der dom itte hadde tenkt.

– Det er itte for å væra vanskelig, men et program bør ha minst ett navn før folk har gått hjem, sier Oddrun.

Hu har lagt seg på en praktisk linje i saka. Fra vinduet sitt noterer hu hvem som faktisk utforsker, og hvem som later som dom utforsker mens dom i realiteten leiter etter hovedscena. Tirsdag kveld registrerte hu fem sikre leitebevegelser, to halvhjerta kulturelle åpninger og én voksen mann som sa «spennende» med ryggen.

– Du ser det på skuldrene. Ungdom leiter framover. Voksne leiter sidelengs, sier hu.

For å hjelpe publikumsflyten ble Bakomberg Hundeklubb for Stille Kommandoer satt inn som lokal treningsinstans. Klubben har fra før erfaring med miljøtrening ved kirkekaffe, loppemarked og ventekø, altså steder der folk mister fatningen før dyra gjør det.

Ved scenekanten onsdag kveld øvde klubben på lavmælt festivaladferd. Eiere gikk én runde uten å si hundens navn. Hunden fikk godbit. Eieren fikk et nikk. En terrier markerte etter fire minutter og tjue sekunder tydelig at den ville bort fra posten «langsom puls med tre stoler», som seinere viste seg å være lydprøven til et visekollektiv.

– Leverpostei i lomma kan erstatte deler av konferansierrollen, sa en representant for den praktiske fløya i hundeklubben.

Den rolige fløya ville heller trene mer kontakt før første refreng.

Ungdommene Bakomberg Tidende snakket med ved gruslomma, sier dom er positive til bredde. Dom er ikke imot ukjent musikk. Dom vil bære gjerne vite om det blir bass før dom står der med bygdedans i håret.

– Jeg kan høre på nytt, jeg, sa en 17-åring som ikke ønsket navnet sitt på trykk fordi programmet ikke brukte navn uansett.

– Men hvis det står «mulig rytme» og så kommer det tre personer med seljefløyte og en stol, da har jeg teknisk sett møtt opp feil.

Klokka 19.12 onsdag ble registrert som tidspunktet da første ungdom spurte om «detta egentlig er konserten eller bare innslipp med følelser». Spørsmålet oppsto ved scene B, som ikke lenger heter scene B, men «flate for etterpå-kjent opplevelse». Der hadde ei gruppe unge møtt presis for å ikke gå glipp av hiphop. De havnet på treskjæring med bassprøve.

Treskjæreren, som hadde med egen mikrofon for å demonstrere forskjellen på lind og rogn, opplevde på sin side uvanlig god ungdomsoppslutning.

– Dom sto stille og så på. Det har je aldri hatt før, sa han etterpå.

Majken Linderholm tok dette som et tegn på at metoden virket. Hun satte ei blå prikk på navnestripa hans og flyttet den fra «nesten kjent» til «etterpå-kjent med uventet ro».

Da enkelte voksne begynte å bli urolige for at også dom kunne havne på feil innslag, ble det innført en ny løsning på konsekvensen: fargekodet publikumsmodning. Grønne felt betydde at publikum var klare for noe ukjent. Gule felt betydde at publikum måtte få en overgang. Røde felt betydde fare for farlig kjent innhold, og skulle dekkes til med ei stripe før start.

Dette gjorde programmet ryddigere på papiret og vanskeligere i hånda. Flere snudde det riktig tre ganger, men hver gang pekte pila mot en ny scene uten navn. En eldre publikummer spurte om «urban håndholdt luft» kunne være trekkspill, og fikk beskjed om at svaret måtte vente til øret hadde gjort jobben sin.

– Jeg er for at ungdom må våge mer, sa han, og ble stående i åtte minutter ved feil scene og være overraskende åpen.

Ved Kaffekroken ved Pumpehuset sto den laminerte programplata lent mot kabeltrommelbordet. Vinden tok bare i det nederste hjørnet, så hele festivalen så ut til å nikke svakt mot parkeringsplassen. En gammel brøytestikke lå i graset ved siden av en sammenrulla skjøteledning med svart tape på midten. Den hadde ingenting med programmet å gjøre, men flere pekte på den når dom ikke visste hvor dom skulle gå.

Oddrun Fagerli fulgte trafikken fra vinduet og meldte inn at publikumsflyten hadde fått «pen bevegelse, men lite mål». Hu mente det ikke var sikkert ungdommen var mer fornøyd, men at de i det minste hadde fått samme usikkerhet som de voksne.

– Og det er jo et slags fellesskap, sa hu.

Festivalstyret avviser at navnefriheten er forvirring. De kaller det en midlertidig kulturpedagogisk justering. Den svenske programgruppa understreker at ingen artister er fjernet, bare identifiseringen av dem.

– Vi har ikke tatt bort innhold. Vi har tatt bort for tidlig viten, sier Linderholm.

På spørsmål om hvordan publikum skal kunne velge mellom programpostene, tar hun navnestripene ut fra armen, banker dem rette mot programbordet og legger dem alfabetisk etter første bokstav som foreløpig ikke skal vises.

– Valget trenger ikke stå først bestandig. Etterpå vet man mer om hva man egentlig valgte, sier hun.

Dermed kom tredje og siste grep: komplett navnefritt kulturfelt. Fra og med generalprøven torsdag får publikum først vite hva de har hørt etter siste ekstranummer. Da trykker Linderholm på knappen merket «FRIGI GJENKJENNELSE», og navnestripene skal etter planen settes inn i det laminerte programmet.

Under prøven fungerte ordningen nesten. Folk hørte mer forskjellig musikk enn de hadde planlagt. To ungdommer ble stående gjennom hele «akustisk uklarhet» fordi dom trodde beatet straks skulle begynne. Tre voksne oppdaget at dom likte noe dom etterpå ikke turte å kalle ungdommelig før navnestripa kom på plass. Hundeklubben fikk bare ett bjeff, og det var ifølge møteboka rettet mot en plastpose, ikke programmet.

Problemet oppsto først da klagemuligheten skulle åpnes. Ingen visste lenger hva de skulle klage på før det var for seint. En ungdom mente han hadde savnet hiphop, men kunne ikke utelukke at han hadde hørt det i en lavmælt form. En voksen mente trekkspillet var blitt presentert for moderne, men hadde samtidig klappet etter andre låt.

– Da nærmer vi oss noe, sa Linderholm, og rettet navnestripene så de lå helt kant i kant før hu skjøv dem tilbake under armen.

Festivalstyret konkluderte torsdag kveld med at årets Pumpehusdager nå er ekstremt mye for ungdom. Begrunnelsen er at ingen under 25 lenger kan bevise at programmet ikke er det.

Oddrun Fagerli har bedt om at det i det minste settes opp en oversikt etter bruk, så folk kan vite hva dom har vært åpne for. Hundeklubben har tilbudt stille vakthold ved programbordet, mot at leverposteien ikke kategoriseres som rytmisk innslag.

Fredag morgen hang det laminerte festivalprogrammet igjen ved Kaffekroken. Alle artistnavna var satt på baksida. Øverst sto det, med svart tusj og svært jevn skrift: «For ungdom, etter bruk.»