Nabokatta åt Den Hellige Ånd

Da flere i Bakomberg kirke sovna før tredje salmevers var ferdig tygd, ble det lagt en plan med undulat. Neste søndag skulle presten rope «Se, der kommer Den Hellige Ånd», og da skulle fuglen fly. Det gjorde den itte. Fra orgelgalleriet kom i stedet en svak stemme fra Gudrun Kjelsvik: «Katten til naboen har spist opp Den Hellige Ånd.»

Slik gikk det til

Bakomberg Tidende har gått gjennom klokkerens notat, to kaffekopper med leppemerker, et bur med grønn plastbunn og en udatert lapp på orgelkrakken. Samla gir detta et nokså klart bilde av hendelsen som nå omtales som Åndssaken, sjøl om menighetsrådet helst vil bruke formuleringa «uheldig fuglebasert anskueliggjøring».

Bakgrunnen var enkel. For enkel, mente enkelte.

Søndag klokka 11.17, under ei preken om våkenhet, ble det observert sju lukkede øyneader i midtre benkerad. Tre av dom tilhørte samme person, ifølge Henny «Halvpris» Skruvold, som satt litt skeivt under salmetavla med salmeboka opp ned og tok telling etter eget system.

– Jeg sier itte at folk sov. Jeg sier bære at dom var borte på en måte som itte var salmesang, sier Skruvold.

Henny er kjent i bygda for å ha krevd delt betaling på basarboller etter at hu fant to rosiner i den ene og ingen i den andre i 2019. Hu har siden påtatt seg rollen som uoffisiell benkeobservatør i kirka. Hu mener fast at kirkebenker skal knirke, men ikke gi etter for folk som «legger seg te rette som om det er buss te Gjøvik».

Presten, soknevikar Peder Myhrbakken, skal etter gudstjenesten ha blitt stående ved døpefonten med manusarkene sine i ei bunke på 14 sider, hvorav side 9 var fukta av kaffe. Han opplyste til organist Gudrun Kjelsvik at han opplevde situasjonen som pastoralt krevende.

– Det var så mange som sovna. Hva skal jeg gjøra? spurte han, ifølge Gudruns egen gjennomgang av samtalen.

Gudrun Kjelsvik, organist, noteansvarlig og sjøloppnevnt vokter av riktig tempo i «Deg være ære», hadde allerede merka seg problemet. Hu hadde sett en mann i bakre rad nikke så jamt at det på et tidspunkt passa bedre med 6/8-takt enn med teksten.

Gudrun er ellers kjent for episoden med adventslyset i 2021, da hu nekta å spille før noen retta opp tredje lilla lys med 3,2 grader. Hu har ei sterk mening om at koraler skal gå framover, men itte så fort at folk trur dom rekker butikken før postludiet.

Løsningen kom over kirkekaffen klokka 12.04. På bordet sto en kaffekopp med påskrifta «Orgel er au arbeid», og ved sida av den lå Gudruns lille notatblokk med spiral som har vøri med på minst fire bispevisitaser uten å bli spurt.

– Vi må ha et tegn, sa Gudrun.

Tegnet var undulaten Pip, en blågrønn fugl som Gudrun passa for sin søsters svoger mens vedkommende var på dagstur te Hamar og, etter det redaksjonen får opplyst, ikke hadde bedt om liturgisk bruk av dyret.

Planen ble nedfelt på en gul lapp og festet under orgelpulten med brun tape. Lappen er seinere framlagt for Bakomberg Tidende. Der står det, med Gudruns skrift:

«Når P.M. sier: SE DER KOMMER DEN HELLIGE ÅND – åpne bur. Ikke før. Ikke etter. Husk katt.»

Det siste punktet er understreka to ganger, men ikke fulgt opp med tiltak.

Buret ble plassert bak orgelfasaden søndag etter, cirka 1,8 meter fra Gudruns venstre fot og 42 centimeter fra ei sprekk i brystninga der man kan se ned på menigheten hvis man bøyer seg mer enn det som er vanlig i en salme. Buret hadde grønn plastbunn, hvit sprinkleramme og ei lita dør med fjær som ifølge Gudrun «har litt egen vilje, men det har vi alle».

Velforeningen for Uvedkommende Saker hadde på forhånd fått høre at det skulle skje «noe pedagogisk» under prekenen. Leder for ordensnotat, Bakomberg Velforening for Uvedkommende Saker, hadde derfor satt seg på tredje bakerste benk med kulepenn, ruteark og et mildt skeptisk ansikt. Velforeningen mente ikke at dom blanda seg, men ville ha oversikt dersom noe flaksa over kirkekaffen.

Målstova for Skjeve Avstander ble også trukket inn etterpå, fordi det oppsto uenighet om hvor langt en undulat realistisk kunne fly fra orgelgalleriet før den enten ble bibelsk symbol eller praktisk problem. Målstova målte seinere avstanden fra orgelkrakk til prekestol til 12,37 meter, med forbehold om snorstrekk rundt salmebokhylle.

Selve gudstjenesten starta rolig. For rolig, ifølge Henny.

Første salme gikk uten særskilt uro. Under tekstlesinga ble det observert ett gjesp i nordre sideskip, men vedkommende skjulte det bak votten. Prekenen begynte 11.23. Allerede 11.31 hadde to personer i benk fire fått den tunge panna som kommer når man både vil høre etter og ikke lenger er helt med.

Presten hadde, etter planen, bygd opp mot setningen. Han snakka om trøst, tegn og nærvær. Gudrun satt oppe ved orgelet med venstre hand på buret, høyre hand på notene og blikket festa på lappen.

Buret var tomt.

Dette var ikke kjent for presten.

Ifølge Gudrun hadde Pip vært i buret klokka 10.56. Fuglen hadde da sittet på pinnen og sett «vanlig undulatkritisk» ut. Klokka 11.02 gikk Gudrun ned for å hente en salmebok med større skrift. På samme tid skal nabokatta, en gråstripet hannkatt ved navn Baltus, ha blitt observert på trappa ved sakristidøra.

Baltus tilhører naboen til kirkegarden, en mann som ikke ønsker navnet sitt på trykk fordi han mener katta er selvstendig næringsdrivende og ikke bør trekkes inn i institusjonelle forhold. Han bekrefter likevel at Baltus «har hatt fugl før» og at den «ikke skiller nevneverdig mellom symbolske og ikke-symbolske arter».

Det er uklart hvordan katta kom inn. Sakristidøra sto på gløtt i 4 minutter og 20 sekunder mens kirketjeneren bar inn ei ekstra kanne kaffe. En praktisk åpning, ifølge flere. En teologisk svakhet, ifølge ingen offisielt.

Da presten kom til høydepunktet, retta han seg opp og løfta handa. Flere våkna litt av at han løfta handa, noe som i seg sjøl ble vurdert som delvis måloppnåelse.

– Se der kommer Den Hellige Ånd, sa presten.

Det kom ingen fugl.

Det kom heller ikke lyd fra orgelet, bortsett fra en svak kneppelyd som seinere viste seg å være Gudruns sko mot burdøra.

Presten venta 3,8 sekunder, etter Hennys telling. Så gjentok han, litt tydeligere:

– Se der kommer Den Hellige Ånd.

Menigheten så framover. Noen så opp. En gutt i sideskipet pekte mot ei lampe. Velforeningens utsendte noterte «mulig effekt forsinket».

Fortsatt ingen undulat.

Oppe på orgelgalleriet hadde Gudrun nå oppdaga tomrommet. Buret sto der som en liten hvit forklaring uten innhold. På plastbunnen lå to fjær, en bit hirse og det som etter alt å dømme var et uttrykk for at planen hadde skifta eier.

Presten, som bare hadde fått beskjed om å si setningen og stole på orgelet, tok tredje forsøk. Denne gangen så høyt at også dom ved våpenhuset fikk det med seg.

– Se der kommer Den Hellige Ånd!

Da kom stemmen fra orgelgalleriet. Tynn, pressa og med den typen ro som bære oppstår når noe alt er for seint.

– Katten til naboen har spist opp Den Hellige Ånd.

Det ble stille i kirka i nøyaktig den lengden det tar for ei forsamling å forstå at dom har hørt riktig, men ikke veit hvor dom skal gjøre av ansiktet. Så hosta noen. En salmebok datt ned. Henny Skruvold skreiv «alle våkne» i margen.

Etter gudstjenesten ble det holdt et kort møte ved kirkekaffen. Punkt 1 var dyrevelferd. Punkt 2 var om uttrykket Den Hellige Ånd bør brukes om konkrete fugler uten skriftlig plan B. Punkt 3 var katt.

Gudrun tok ansvar for gjennomføringa, men ikke for Baltus.

– Jeg hadde kontroll på musikken. Jeg hadde itte kontroll på naboens kjøttbaserte innfallsvinkel, sa hu.

Presten understreka at intensjonen var god, og at han ikke ønsker «visuelle hjelpemidler med puls» i prekenen framover. Han åpner likevel for bruk av lys, klokke eller en enkel pekestokk dersom søvnproblemet fortsetter.

Henny mener forsøket hadde effekt.

– Folk sov itte etterpå. Det skal dom ha. Men jeg syns kanskje Den Hellige Ånd kunne vøri festa bedre, sier hu.

Praktiske konsekvenser er nå innført. Sakristidøra skal lukkes før preken. Dyr skal ikke oppbevares på orgelgalleriet uten dobbelt signatur. Velforeningen har bedt om at eventuelle framtidige tegn meldes seinest torsdag klokka 18.30, så dom kan plassere seg etter risiko.

Buret står foreløpig på et bord bak orgelet. Den gule lappen henger fortsatt under pulten, men ordet «Husk katt» er streka under en tredje gang med blå penn. På plastbunnen ligger det litt hirse igjen, pent samla i hjørnet, som om noen hadde tenkt å komma tilbake og forklare seg.