Myggjager slått av før jordbærkvelden

En grå plastdings med grønt lys og bryter mellom «ute» og «camping» har fått Bakomberg til å sitte litt mer oppreist i hagemøblene denne uka.

Etter en vurdering fra Innlandsinstituttet for Små Plager og Store Følger ber Bakomberg Hagelag for Hardføre Planter og Såre Følelser folk om å la de batteridrevne ultralyd-myggjagerne ligge i boden inntil videre. Forsker Håvard B. Tveitnes, som var leid inn for å se på «lokal opplevd insekttrygghet ved sitteplasser», mener apparatene ser ut til å ha hatt større virkning på voksne mennesker enn på mygg.

– Je ville itte brukt den som vern. Som lydsvak samtalestarter er den bedre, sa Tveitnes etter å ha stått ved Kaffekroken ved Pumpehuset i 23 minutter og notert seks leggslag, to fornektelser og ett tilfelle av ubegrunna ro.

Det er itte meldt om fare ved selve dingsen. Varslet handler om nytte, forventning og at folk har flyttet kveldsmaten sin nærmere bringebærhekken enn det naturen egentlig har sagt ja til.

Nyheten fikk praktiske følger allerede klokka 19.42 tirsdag, da tre voksne så på samme grønne lampe samtidig og ingen ville være den første som slo etter leggen. Da forskeren sa at lyden itte kunne dokumenteres å jage noe særlig, bortsett fra kanskje stillheten, reiste Mildrid Klyvnes seg.

Hu er sjølutnevnt trygghetsansvarlig for småting som kan slås av, med et rykte i bygda etter at hu stoppa adventsstjerna i pumpehuset i 2018 fordi hu blunka for offensivt mot fylkesvegen.

– Da tek vi ut batteria før noen begynner å stole på detta med begge beina, sa Klyvnes.

Med lommekniv, rolig ansikt og ei veske som inneholdt både plaster, flat skrutrekker og en utskrift fra 2018 merket «Stjerne – videre tiltak», gikk hu bort til første myggjager. Den hang i en solbleika krok under takrenna ved Kaffekroken ved Pumpehuset og ga fra seg en svak dur, noe mellom kjøleskap og dårlig samvittighet.

Bryteren sto itte helt på «ute» og itte helt på «camping», men på en mellomposisjon som flere mente hadde vært best i fjor.

– Je har alltid hatt den der. Itte fordi je trur på alt mulig, men fordi det blir så tomt uten, sa Torbjørg Smeby fra hagelaget, mens hu holdt et bærspann foran leggen som et lite rundskjold.

Tveitnes presiserer at undersøkelsen i Bakomberg er enkel, men etter hans syn tilstrekkelig for å gi et råd om varsomhet. Han hadde med seg et sakskart, en liten lydmåler som itte målte det han håpet, og et skjema kalt Vedlegg B: Opplevd Fravær Av Stikk Under Sosialt Press.

– Vi så at folk satt roligere når lampa lyste. Det er interessant. Men myggen ser itte ut til å ha fått samme beskjed, sa han.

Myggen var itte tilgjengelig for kommentar, men møtte tallrikt.

Bakomberg Hagelag har brukt myggjageren som fast del av sommeroppsettet sitt de siste to sesongene. Den har hengt ved plantelotteriet, ved bærbyttebordet og ved den lave benken der folk setter seg ned for å si at dom bare skal stå. I fjor ble det kjøpt inn fire apparater fra ei tilbudskorg, etter at hagelaget i referat fra møte 6/23 skrev at «det trengs noe som virker, eller i alle fall ser arbeidsomt ut».

Apparatene er små, grå og har en krok som bøyer seg litt når vinden kommer fra meieritomta. De er itte flotte. Men dom har hatt autoritet. Særlig etter at noen satte på en merkelapp med «LADDA» i svart tusj, sjøl om to av dem går på vanlige batterier.

– Je er for kunnskap, sa hagelagsleder Gudny Finstad og dro en planteloddblokk inn under et sitteunderlag. – Men kunnskap kunne godt ha varsla før jordbærkvelden. Nå står vi her med premiepelargonia og inga sone.

Jordbærkvelden er planlagt fredag, med oppmøte ved bringebærhekken, loddsalg fra 18.10 og trekking når kremen slutter å holde fasong. Etter forskerrådet har styret vedtatt å flytte plantelotteriet bort fra hekken og nærmere grusgangen, «så lenge ingen tolker det som panikk».

Det ble vedtatt uten votering, men med tre blikk mot bærspanna.

Flyttinga har skapt mild uro. Bringebærhjørnet har lenge vært regnet som den fineste sosiale plassen under hagelagets sommerkvelder. Der er det le, kort veg til saftmugga og et gammelt hagebord som står skeivt på en måte som gjør at småpenger samler seg i rett ende. Ved grusgangen er det mer oversyn, men også mer snakk fra forbipasserende og en syrin som slipper brune blomster i premieposene.

– Je klager itte, sa Smeby, som hadde stått ved den gamle plassen i 18 minutter etter at flyttinga var annonsert. – Men hvis en skal væra sosialt trygg, må en veta hvilken side myggen kommer fra.

Det var da Askel Humlebrekk kom med sin egen vurdering.

Humlebrekk, lokal reparatør med for sterk tru på alt som går rundt, mener forskeren sikkert har rett når det gjelder fabrikkmodellen. Han mener likevel itte at bygda skal stå helt uten teknisk motstand i stikksesongen.

– Det er forskjell på plast fra korg og mekanikk med hensikt, sa han.

Bak i varebilen hadde han ei handvifte, et sykkelnav, to slangeklemmer, en bit verandarekkverk og en rød knapp merket ROLEG NO. På et stykke kryssfiner sto navnet «StikkStans Bakom 2», skrevet med sprittusj og en optimisme som hadde tørka ujevnt.

– En må itte jage myggen. En må gi’n noe anna å tenke på, forklarte Humlebrekk.

Maskina ble satt opp på bordenden klokka 20.06. Da Humlebrekk trykte på knappen, begynte handvifta å gå med små rykk, mens sykkelnavet snurra fritt og ga fra seg en lyd som minnet om en guttesykkel på veg ned fra Høgda med for lite luft i bakdekket. Luftstrømmen flytta en serviett, to frøposer og noe av summinga mot ripsbuska.

Det var nok til at friksjonen skifta eier.

– Ripsbuska er itte teknisk friluftssone, sa Gudny Finstad.

– Lufta har itte gjerde, svarte Humlebrekk.

– Nei, men den har folk, sa Finstad.

Forsker Tveitnes så på innretninga uten å avvise den helt. Han sa at alt som flytter luft, i prinsippet kan påvirke hvor insekt velger å være, men at det itte dermed er et godkjent tiltak. Han ba også om at ingen kaller det forskningsbasert før noen har skrevet ned mer enn navnet på knappen.

– Dette er mer mekanisk stemning enn dokumentasjon, sa han.

Humlebrekk tok det som delvis støtte.

Den tredje myggjageren ble slått av uten problem. Den andre krevde ny lommeknivvinkel. Men den første, den under takrenna ved Kaffekroken, fortsatte å dure sjøl etter at Mildrid Klyvnes hadde tatt ut batteriene og lagt dem i en tom pastilleske.

Det ble stille rundt bordet på den måten folk blir stille når en ting som skulle være død, likevel har drift.

– Den der har Askel hatt borti, sa Klyvnes.

Humlebrekk vedgikk etter kort tid at han i vår hadde koblet apparatet til en gammel ringeklokketrafo «for å slippe batterihysteriet». Koblinga gikk via en brun ledning bak takbordet og videre inn i pumpehuset, der han mente det fantes strøm som itte hadde noe bedre å gjøra etter klokka sju.

– Je skulle merke det, sa han.

– Du merkte knappen på den andre, sa Klyvnes.

Det er itte avklart om den fastkoblede myggjageren skal demonteres, plomberes eller få stå som lydminne. Hagelaget har bedt om ei enkel vurdering fra pumpehusansvarlig før fredag. Inntil videre er rådet at ingen setter seg under apparatet i den tru at det gjør mer enn å minne om at noen en gang hadde en plan.

For jordbærkvelden betyr det nye bordoppsettet at loddsalg blir ved grusgangen, bærbytte ved den lave benken og premiepelargonia på en stol med plast under. Kremen blir frakta i to omganger. Den som kommer med barnevogn, blir bedt om å parkere slik at handvifta itte tek tak i myggnettet og gjør det til lokal værhane.

Mildrid Klyvnes mener dette er til å leva med.

– Folk får slå etter seg sjøl. Det er den eldste teknologien vi har, og den treng itte lading, sa hu.

Forsker Tveitnes reiste fra Bakomberg med skjemaet sitt, to nye stikk på venstre handledd og et lite smil som han itte ville ha sitert som konklusjon. Han understreka at rådet gjelder bruk som vern, itte bruk som pynt, samtaleemne eller forsiktig sommerlyd for folk som liker at ting lyser grønt.

Ved Kaffekroken ble stolene stående litt lenger fra bringebærhekken enn vanlig. Noen hadde satt en tallerken over jordbærfatet, men glemt skjea oppå tallerkenen, så hu lå og vippa hver gang handvifta slo inn. En svarttrost gikk tre bestemte steg på grusen, stoppa, og så ut som han hadde forstått saksgangen bedre enn flere av de frammøtte.

Da redaksjonen gikk, lå den avslåtte myggjageren oppå frøposene i hagelagskassa, med solbleika krok og bryteren fortsatt mellom «ute» og «camping». Det grønne lyset lyste ennå, for ingen hadde funnet det siste reservebatteriet.