Målekopp ga luftvatn-strid bak biblioteket

Bakomberg fikk torsdag formiddag sin første målte porsjon drikkevatn rett ut av lufta bak biblioteket. Forsøket endte med 0,38 desiliter i en gjennomsiktig målekopp, en teskje som teknisk hjelpemiddel og et spørsmål om lufta bak Varmrista allerede er opptatt.

Det var Askel Humlebrekk som klokka 09.07 trillet fram apparatet han sjøl kaller Dugg-Olav 1, plasserte det på ei brødform og ba de nærmeste om å stå «litt slik at lufta får tenkt seg om». Apparatet består av en liten kjøleboks, ei varmeplate, tørkemiddel i nylonstrømpe, ei datavifte fra en maskin ingen lenger husker passordet til, og en bryter med lapp der det står: «IKKE FULL FRES FØR KOPP».

Prøven ble gjennomført ved Varmrista ved Bibliotekveggen fordi det der, ifølge Humlebrekk, er «stabilt med både trekk og mistanke». Etter 47 minutter og 12 sekunder kunne måleansvarlig Solveig Pallesen lese av 0,38 desiliter i bunnen av koppen. Streken var merket med blå kulepenn på maskeringstape.

Det er nok til å fukte to mindre potteplanter, dersom en heller sakte og itte har for mye jord som later som den er tørr.

Nyhetsverdien ligger i at Bakomberg dermed har fått en lokal prøve på luft-til-vatn-teknologi i praktisk skala. Ikke som løsning på kommunal beredskap, ikke som ny vannforsyning for hele bygda, og foreløpig heller itte som anbefalt drikke for folk med følsom gane. Men som målt drypp. Det var det.

– Det drypper, men itte etter planen, sa Pallesen etter elleve minutter, da slangen hadde valgt å følge utsida av målekoppen i stedet for innsida.

Hu la da en teskje under slangeenden som renne. Teskjea lå først litt for flatt, før den ble justert 13 grader mot bibliotekveggen etter øyemål. Fra da av traff de fleste dråpene koppen. Tre dråper gikk fortsatt til brødforma, men ble ifølge Humlebrekk «moralsk regnet med i forsøket».

Humlebrekk er sjølutnevnt forsøksleder og kjent i bygda for å ha reparert en hageslange med tre strips og en ro han seinere angret på. Han mener litt for sterkt at alt i bygda kan bli væske hvis en bare er tålmodig nok. Tidligere har han forsøkt å få saft ut av frossen blåbærlyng ved hjelp av jekkestropp og mild overtalelse.

– Lufta går rundt og bærer på vatn støtt. Da kan en spørre pent, sa Humlebrekk, mens han holdt hånda over varmeplata uten å virke helt fornøyd med temperaturen.

Prinsippet bak forsøket er at luft kjøles ned til duggpunktet, slik at fuktighet kan samles. I tillegg brukte Humlebrekk et tørkemiddel han omtaler som sorbent med lånt sjøltillit. Tørkemiddelet lå i en nylonstrømpe oppi en blikkboks, og ble varmet forsiktig for å slippe fuktigheten videre inn i systemet.

– Sorbent er et ord som krever at du har bestemt deg før du sier det, sa han.

Duggpunktdiskusjonen startet klokka 09.14, men måtte tas om igjen 09.22 fordi flere hadde sett på presenningen da første forklaring kom. Presenningen var spent opp over Dugg-Olav 1 for å skjerme mot lett dryss fra takrenna, men Varmrista blåste opp det ene hjørnet slik at hele riggen fikk preg av midlertidig kommunalt tiltak.

Relativ fuktighet ble anslått til 71 prosent med et hygrometer som Solveig Pallesen opplyste sist ble kalibrert under juletrefesten. Det var usikkert hvilket år, men hu mente det var etter grøten og før gang rundt treet.

Pallesen var til stede som nøktern observatør og midlertidig måleansvarlig. Hu har tidligere meritt fra den gangen hu telte 186 kongler ved feil benk og likevel sto i tallet fordi «konglene lå der, samma åssen benk det var». I denne saken har hu vært tydelig på at potteplanter bør få vatn med kjent opphav.

– Jeg sier itte nei te nytenkning. Men pelargonia har levd lenge nok te å slippe overraskelser i jorda, sa Pallesen.

Det er nettopp bruken av vatnet som har gitt den lille friksjonen etter forsøket. Bakomberg Hagelag for Hardføre Planter og Såre Følelser er positive til en ny vatnkilde, men vil ha presisert at luftvatn ikke automatisk kan brukes på pelargonia uten årsmøtevedtak.

Leder i hagelaget var ikke til stede da første drypp kom, men laget hadde sendt med en gul lapp med formuleringen: «Kan vurderes til robuste vekster etter protokollpunkt 4, dog ikke stiklinger.» Lappen var festet med klype på en pose jord som ingen tok ansvar for.

Hagelaget mener saken ikke er dramatisk, men ønsker at ordet «drikkevatn» brukes med varsomhet når mottaker er plante.

– En kaktus tåler mye prat. Pelargonia gjør itte det, sa Pallesen, som understreket at hu her snakket som privat potteeier og ikke på vegne av alle vinduskarmer.

Myrgløtt Vakt & Vaffelservice har på sin side meldt et praktisk forbehold. Bedriften har vaktrunde i området bak biblioteket på dager med vaffelsteiking i samfunnsdelen, og mener lufta ved Varmrista tidvis inngår i rundens lukt- og trekkbilde.

– Lufta får dom nå nesten dele på som voksne folk, men når vaffelosen står nordøstlig, er detta en del av observasjonen vår, sa vakthavende representant fra Myrgløtt, mens han pekte mot veggen og ikke mot koppen.

Ifølge Myrgløtt er det ikke snakk om eierskap til luft. Bedriften ønsker bare at eventuelle framtidige forsøk varsles dersom apparatet flyttes nærmere døra, slik at vaktloggen ikke får inn «ukjent susing» uten forklaring.

Den susinga var hørbar i 38 av de 47 minuttene. Datavifta gikk jevnt, men fikk en mørkere tone hver gang varmeplata slo inn. Humlebrekk mente det var normalt. Pallesen noterte «brumming ved 09.31» på baksida av en kvittering for knekkebrød, fordi hun ikke fant bedre papir.

Dugg-Olav 1 hadde også et mindre problem med kondens på feil side av skjøteledningen. Humlebrekk tørket dette bort med ermet og opplyste at neste versjon skal få «enten bedre avstand eller mer respekt». Ingen strømbrudd ble observert. Det luktet svakt av varm plast i omtrent fem minutter, men også av kaffe fra bibliotekgangen, så luktkilden ble ikke fastslått.

Bakomberg Tidende observerte at målekoppen sto ustøtt på brødforma gjennom hele forsøket. Brødforma hadde en liten bulk i sørøstre hjørne, og koppen lente seg såpass at 0,38-streken måtte leses fra venstre side med hodet litt på skrå. Pallesen avviste likevel at dette svekker resultatet.

– Vatn er vatn sjøl om koppen har holdning, sa hu.

Praktisk konsekvens av forsøket ble først og fremst at to potteplanter på bibliotekets bakre vindusbrett fikk hver sin skvett. Den ene planta tok imot uten synlig reaksjon. Den andre hadde fra før gule blad, så effekten kan ikke vurderes før tidligst mandag, og da bare hvis noen husker hvilken som fikk mest.

Bibliotekets brukere ble i liten grad berørt. Én låner gikk rundt presenningen på vei til retursprekk i veggen, og en annen spurte om det var malingsarbeid. Da svaret var «luftvatn», nikket vedkommende og leverte to krimbøker uten videre spørsmål.

Humlebrekk ser allerede for seg en Dugg-Olav 2. Den skal etter planen få fastere slange, større kopp og en knapp som ikke frister til full fres før systemet er klart. Han vurderer også å bytte ut nylonstrømpa med noe som ser mindre privat ut.

– Detta er itte ferdig. Men det er fuktig nok te å fortsette, sa han.

Hagelaget ønsker på sin side en enkel rutine før flere planter mottar vatn fra lufta. Myrgløtt ønsker beskjed hvis forsøket gjentas på vaffeldager. Pallesen vil ha en målekopp med rett bunn. Humlebrekk vil ha mer tid bak bibliotekveggen, helst før sola kommer så langt at den blander seg inn.

Det som foreløpig er avklart, er at Dugg-Olav 1 kan hente målbar fuktighet ut av lufta ved Varmrista når lufta er fuktig nok, koppen står sånn noenlunde, og noen legger en teskje der slangen ikke vil samarbeide. Det som ikke er avklart, er om vatnet skal regnes som biblioteknært, hagelagsaktuelt eller vaktmessig observert.

Klokka 10.03 ble apparatet slått av. Vifta stoppet med et lite knepp, presenningen la seg nedpå igjen, og brødforma ble stående på bakken mens folk tok et halvt steg bort fra forsøket. I bunnen av målekoppen lå 0,38 desiliter, og teskjea pekte fortsatt mot bibliotekveggen.