Landskampbilletter ga jubel gjennom veggen

Familien Haugli på Øvre Krekling fikk tirsdag ettermiddag fire gratisbilletter te Norge-kamp, og reagerte såpass tydelig at nabo Solbjørg Løkkemo fant det nødvendig å skille mellom glede, møbelbruk og mulig tap av fotfeste.

Jubelen skal ha startet klokka 17.42. Etterhylet kom 17.44, da seteraden ble lest riktig for andre gong og far i huset oppdaget at inngangen sto trykt med både bokstav og tall.

– Je unner dom detta, men det var et skrik med landslagsvolum, sier Solbjørg Løkkemo, som bor på andre sida av veggen og siden håndballkampen i 2019 har hatt et sjølpålagt ansvar for lyd som kan forveksles med møbelvelt.

Saken er liten, men sportslig. Fire utskrevne billetter, lagt i en litt for stiv hvit konvolutt, har på under ett døgn blitt den mest bevoktede rekvisitten i huset. Konvolutten inneholder seterad, inngang, små sponsorlogoer og fire strekkoder som familien Haugli har kontrollert mot vinduet flere ganger enn nødvendig.

– Vi trudde først det var reklame, sier mor i huset, Liv Haugli, og peker på konvolutten uten å ta på den.

Hu står ved stuebordet, med begge hender på hoftekammen og et uttrykk som vanligvis brukes når noen har satt vaffelrøre i feil bolle. Ved sida av sitter yngstemann Jonas på ni år i sofaen, med beskjed om å glede seg mest mulig nedover og ikke utover.

– Det er vanskelig å hoppe forsiktig når det står Norge på papiret, sier han.

Måtte lese inngangen høgt

Ifølge familien kom billettene etter at Haugli hadde meldt seg på en lokal trekning gjennom Bakomberg Idrettsvenners høstkampanje for folk som «har sett kamp før, men ikke nødvendigvis på stadion». Trekninga ble foretatt tidligere i uka, og Haugli-familien fikk beskjed på telefon rett før middag.

Telefonen lå da ved siden av potetskrelleren. Det opplyses at tre poteter ble liggende halvskrelte mens beskjeden ble kontrollert.

– Je måtte spørre om dom sa gratis eller frist, for det er forskjell på å få billetter og å få beskjed om å skynde seg, sier far i huset, Arne Haugli.

Han har siden tirsdag hatt ansvar for det han kaller «billettlogistikk», et ansvar som i praksis betyr at han har flyttet konvolutten fra stuebordet te brødfjøla for bedre lys, lagt den tilbake i konvolutten, tatt den ut igjen for å sjå på inngangen, og deretter bedt alle andre om å slutte å drive med den.

På brødfjøla lå det fortsatt et tynt spor av smuler da Bakomberg Tidende var innom. Ingen ville bekrefte at billettene hadde vært nær brunost, men Liv Haugli sa at «dom var aldri i direkte påleggssone».

Konvolutten er stiv, med en knekk i venstre hjørne som familien omtaler lavt. På framsida står Haugli skrevet med litt for store bokstaver, og inni ligger de fire arkene med kamp, tribune, rad og inngang trykt i en orden som har skapt både ro og uro.

– Når det står rad 18, så må en forholde seg te rad 18, sier Arne.

Han har ikke vært på landskamp før. Han har derimot sett hele andreomgangen mot Slovenia i 2005 stående bak en stol fordi fjernkontrollen hadde falt under salongbordet. Det nevnes i familien som dokumentert utholdenhet.

Nabo registrerte fire hopp

Solbjørg Løkkemo understreker at hu ikke klager. Hu har heller ikke skrevet formell henvendelse. Men hu har på en gul kjøkkenblokk notert at det klokka 17.42 kom tre skrik, fire tydelige hopp, to halvkvalte gisp og én kommentar om parkering uten at noen hadde spurt.

– Glede er bra. Det har je sagt. Men glede bør ha et gjenkjennelig sluttpunkt, sier Løkkemo.

Hu sto da ved kjøkkenbenken og skar agurk i skiver som ble litt skeive etter andre skriket. Kjøkkenklokka hennes går to minutter etter radioen, men hu har justert observasjonen etter dagsrevylyden fra stua.

I 2019 ble Løkkemo kjent i Bakomberg for å ha skilt mellom jubel og møbelvelt under en håndballkamp, da et lavt bord hos naboen sklei inn i panelovnen samtidig som Norge scoret. Den gangen konkluderte hu med «sannsynlig idrett, men med møbelinnslag».

Tirsdagens lyd er etter hennes vurdering reinere.

– Detta var mer over brystkassa. Mindre bordbein, sier hu.

Familien Haugli mener på si side at reaksjonen må regnes som idrettslig ytring. Dom viser te at landskampbilletter sjelden kommer te Øvre Krekling uten at noen først har kjørt langt, betalt dyrt eller sittet i feil innlogging i 26 minutter.

– Vi skreik itte for å plage Solbjørg. Vi skreik fordi vi plutselig skulle dit, sier Liv.

Hu sier det siste ordet med trykk på t-en, som om stadion allerede ligger litt inni gangen.

Prestisje rundt rad og inngang

Ikke alle i bygda er like overrasket over reaksjonen. Ragna Kvilemoen, lokal sportsminnebank og fast vokter av hva som bør regnes som fortjent glede, sier hu er oppriktig glad på familiens vegne.

Så legger hu til at noen av oss har fulgt landslaget siden før billettene ble så glatte at dom nesten ser ut som bankpapir.

– Je unner dom tur. Det gjør je. Men gratisbilletter fritar itte folk fra vanlig ydmykhet, sier Kvilemoen.

Ragna sto onsdag formiddag ved frysedisken på Samvirkelaget og sammenlignet Haugli-familiens rad 18 med en bortekamp hu så på svart-hvitt-TV i 1978, der antennebildet var så dårlig at hu i dag fortsatt mener Norge hadde én mann ekstra på venstresida.

Hu har også merket seg at familien har fått inngang C.

– Inngang C er itte noe å skjemmes over. Men det er heller itte grunnlag for å gå bredt på parkeringsplassen, sier hu.

Ragna har sjøl aldri fått gratis landskampbillett, men opplyser at hu en gong fikk låne programbladet etter en cupkamp på Gjøvik, mot å levere det tilbake uten å brette lagoppstillinga. Det gjorde hu, bortsett fra en liten knekk ved keepernavnet, som fortsatt plager henne når temaet kommer opp.

Hos familien Haugli har seteraden allerede fått betydning for klesvalg. Arne mener dom bør kle seg slik at dom kan sitte lenge uten å se ut som dom fryser før andre omgang. Liv vil ha praktiske sko. Jonas har foreslått flagg malt i kinnet og lue, mens storesøster Mille på tretten har gjort det klart at ansiktsmaling bare blir aktuelt hvis ingen sier «familiebilde».

– Je skal væra glad, men itte som bakgrunnsmateriale, sier Mille.

Hu har likevel lest strekkoden høgt, uten at det var nødvendig eller mulig å uttale den.

Billettvakt med brødkurv

For å hindre ytterligere håndtering av papirene laget familien tirsdag kveld en enkel billettvakt. Den besto av en brødkurv snudd opp ned, to klesklyper og en telefonalarm merket «IKKE RØR FØR KAMP». Alarmen gikk 19.13 fordi Jonas ville sjå om den virket.

Det gjorde den.

– Da kom Solbjørg bortpå veggen att, sier Arne.

Løkkemo bekrefter at hu hørte et kort pip, men vurderte det som teknisk og ikke følelsesmessig.

– Je reagerer itte på pip under tre sekund. Det har vi aldri hatt som praksis, sier hu.

Billettvakta er nå avviklet etter at brødkurven måtte tilbake te rundstykkene. Konvolutten er flyttet til øverst på kjøleskapet, under en magnet fra en gammel cup på Moelv der Haugli tapte to kamper og vant en brus etter loddtrekning.

Der ligger den flatt, men litt høytidelig.

Praktiske konsekvenser er allerede merkbare. Familien har utsatt innkjøp av ny støvsugerpose for å gå gjennom kampdagen «mentalt». Arne har funnet fram en sekk som ikke skal brukes før det er avklart om sekker er tillatt. Liv har skrevet ned avreisetidspunkt på baksida av en strømregning, men presiserer at tidspunktet ikke er endelig før Ragna har sluttet å mene noe om kø.

Ragna mener på si side at dom bør reise tidlig.

– Folk som får gratisbilletter, bør i hvert fall komma tidsnok te å være takknemlige før avspark, sier hu.

Ved kjøkkenvinduet hos Haugli henger en liten julestjerne fortsatt i kroken fra i fjor, uten lys og uten at noen har tatt den ned. Den svaier litt når ytterdøra går opp. Under den står Jonas og prøver å se om han kan nå kjøleskapsmagneten uten krakk. Han kan det ikke, og får beskjed om at det er poenget.

Avklart som glede

Bakomberg Idrettsvenner opplyser at billettene er ekte, at familien står på lista, og at det ikke er planlagt flere trekninger før tidligst etter at noen har ryddet i loddboksen. Hvem som satt nærmest døra under trekninga, er ikke formelt protokollført, men to personer skal ha sett at leder Per Ottesen hadde kaffekoppen på venstre side av bunken.

For familien Haugli er det viktigste likevel at dom skal på kamp.

– Vi har sett landslaget på TV med pledd, knekkebrød og for sein lyd. Nå skal vi sjå dom der dom faktisk spring, sier Liv.

Solbjørg Løkkemo sier hu kommer til å følge med på lydnivået også framover, men med rom for kampforberedelse.

– Je tåler pakking. Je tåler prat om sko. Men hvis dom begynner å øve på nasjonalsang gjennom veggen, vil je gjerne ha tidspunkt, sier hu.

Ragna Kvilemoen har allerede tilbudt å se over billettene en siste gong, ikke fordi hu tviler, men fordi hu mener en billett bør møtes av noen som husker papir før strekkode.

Tilbudet er foreløpig ikke akseptert.

På kjøleskapet hos Haugli ligger konvolutten fortsatt under cupmagneten. Den har fått en svak bue i ryggen etter alle kontrollene, og når kjøleskapet starter, dirrer hjørnet så vidt mot metallet, som om rad 18 holder pusten litt før avreise.