Kvantesensor kan få plass under trappa

UKENS FRAMTIDSVARSEL: Forskere har vist fram et steg mot kvantesensorer som kan fange opp svake signaler fra det universet ellers holder for seg sjøl. I Bakomberg er spørsmålet allerede mer jordnært: Kan et instrument med ultrakalde atomer stå i Skrårommet under Samfunnshustrappa uten at noen dunker borti det på veg etter kaffekannene uten lokk?

Det er ikke vedtatt, bestilt eller satt av penger. Det er heller ikke målt mørk materie i Bakomberg, sjøl om flere har mistenkt det i hjørnet bak de gamle høyttalerstativene.

Men etter at ScienceDaily Engineering denne uka omtalte forskning på en prototype for kvantesensorer, har Bakomberg Tidende gjort det lokalaviser skal når framtida nærmer seg med transportkasse: Vi har sett på hvor den eventuelt kunne stå, hvem som måtte ha nøkkel, og hva som skjer når et instrument ikke skal dunkes lett på siden.

Forskningen som omtales, handler om to skyer av ultrakalde atomer og en metode for å kansellere målebråk. Poenget er å gjøre det mulig å hente fram bitte små signaler som ellers drukner i støy. På sikt kan slike sensorer kanskje brukes i leting etter mørk materie eller gamle gravitasjonsbølger, altså spor etter store hendelser i universet som er så svake at vanlige målinger fort blir stående og høre på seg sjøl.

Det er stort. Det er også kaldt.

I Bakomberg-scenarioet, som redaksjonen understreker er en framskriving og ikke en avtale, blir kommunen spurt om å være et observasjonsvennlig prøvepunkt for en framtidig, liten kvantesensor. Den trenger ro, stabilitet, strøm og folk som ikke rydder den bort fordi den ser dyr ut.

Dermed peker flere forhold mot Skrårommet under Samfunnshustrappa.

Rommet er allerede mørkt. Det er lavt under taket, forholdsvis stabilt i temperatur og lite fristende for folk som ikke har et klart ærend. Ingen veit helt hvem som eier hylla innerst, og akkurat det har tidligere gjort rommet egnet for ting som skal stå en stund uten å bli tatt opp i første møte.

Bjarte Slåtten, driftskoordinator for kommunale bygg og selvutnevnt vokter av nøkkelregimet, åpnet døra for redaksjonen klokka 09.14 tirsdag. Den gikk opp omtrent halvveis før den møtte trappa med den tørre lyden som oppstår når offentlig treverk har bestemt seg for å stå i stilling.

– Ja, det kan stå her, om universet godtar at døra subber, sa Bjarte.

Han hadde med seg den gamle nøkkelknippa, en liten lommelykt og den mørkeblå permen der det ifølge ham står «det meste som itte står andre steder». På første hylle lå en pappeske merket julegrantenning-lys. Den ble løftet med større forsiktighet enn Bjarte senere omtalte kvantesensoren, fordi lysene faktisk har vøri borte før.

Framtidssensoren er i dette scenarioet tenkt som et vakuumkammer med to ultrakalde atomskyer, optisk bord, vibrasjonsdempere og en skjerm som først viser noe meningsfullt etter støykansellering. Den lokale gjenstanden alle måtte forholde seg til, ville likevel være transportkassa med frostmerking.

Det er den som må bæres inn. Det er den som må stå et sted før noen tør pakke ut noe. Og det er den som etter all sannsynlighet får folk til å spørre om det er mat i den.

– Om det står frost på, så vil noen tru det er til basaren, sa Bjarte.

Han stilte seg i åpningen og så på gulvet. Ikke med undring. Mer som en mann som har kjent mange gulv før og blitt skuffet av flere.

– Det er tre strømkurser her borti. Den ene går på trappa, den andre går på lyset, og den tredje står det bare «div.» på. Det er itte en kurs jeg ville lagt universets hemmeligheter på uten å lese litt først, sa han.

Solveig Pallesen kom inn klokka 09.17, som etter forslag fra Bjarte også er starten på den mulige stilleperioden. Den er tenkt å vare til 09.23, fordi vareleveringa da normalt er ferdig, og det ennå ikke har begynt å leite etter kaffekannene uten lokk.

Solveig har i mange år dukket opp der gamle vedtak møter nye planer. Hu hadde notatbok, briller i snor og et uttrykk som ikke avviser framtida, men ber den ta av seg uteskoa.

– Jeg sier itte at framtida tar feil, men hu bør levere vedlegg før hu går inn, sa hun.

Hun understreker at kilden omtaler en forskningsprototype og et teknologisk steg, ikke en ferdig lokal tjeneste. Hun mener likevel det er fornuftig å øve på begrepene før noen blander dem med kommunal begeistring.

– Det er forskjell på at forskning kan åpne for nye måter å måle svake signaler på, og at Bakomberg har fått besøk av mørk materie. Den forskjellen bør stå i overskrifta, og helst au på døra, sa Solveig.

Bjarte var enig i det første, men mer usikker på døra.

– Vi skal helst itte ha mer på den døra. Hu går nesten itte opp nå, sa han.

Friksjonen i saken er liten, men tydelig: Kvantesensorer av denne typen er avhengige av at svak støy blir forstått, redusert eller kansellert. Skrårommet er avhengig av at folk kan hente tre kaffekanner, gamle høyttalerstativer og én valgurne ingen vil nevne for hardt. Disse hensynene møtes ikke av seg sjøl.

Bjarte noterte at varmepumpa i gangen piper med samme fornærmede tone hvert 41. sekund. Han la til at dette foreløpig ikke er identifisert som mørk materie.

– Men om skjermen begynner å varsle hver gong pumpa klager, så har vi i det minste funni en sammenheng, sa han.

Han vurderer i scenarioet en lokal «stillevakt» med rød bryter merket ITTE DUNK. Tanken er ikke at bryteren skal styre sensoren, men minne folk på at det finnes en måleperiode. Problemet er at en bryter med slik tekst fort blir oppfattet som noe som skal prøves.

– Folk les «itte» som en invitasjon hvis knappen er rød nok, sa Bjarte.

Mellomromsmagasinet ved Brustadbakken har alt meldt sin faglige interesse. Butikken har siden 1908 levert trekiler, filtputer, distanseskiver og midlertidige løsninger til alt som nesten passer. Daglig praksis der er å fylle mellomrom på en måte som gjør at ingen trenger å si at noe egentlig var skeivt.

Denne gangen møter butikken et mellomrom som helst ikke skal fylles uten godkjenning.

I scenarioet tilbyr Mellomromsmagasinet vibrasjonsvennlige distanseskiver, filtputer med lav sosial profil og trekiler sortert etter skyldfølelse. Bjarte mener filtputer kan være nyttige under transportkassa, mens forskningskontakten i framskrivingen ber pent om at ingenting kiles fast før noen som forstår instrumentet har sett på gulvet.

– Det er uvant for oss, sier en oppgitt ekspeditørstemme fra Mellomromsmagasinet, slik redaksjonen kjenner butikken. – Vanligvis kommer folk hit fordi noe står og vipper. Nå kommer dom fordi noe itte må merke at bygda finnes.

Solveig vil ha rutine for «stille måling» skrevet så tydelig at julegrantenning-lys, hundelagsbånd og gamle høyttalerstativer ikke forveksles med kosmisk bakgrunn.

– Det må stå hvem som har lov til å være stille i rommet, sa hun.

Bjarte svarte ikke med en gang. Han sto da bøyd over den nederste hylla, der en enslig refleksline med knute lå oppå en pappmappe merket «tas seinere». Fra samfunnshussalen over kom to tramp, ett host og lyden av en stol som ble dratt over gulv med kommunal selvtillit.

– Nå står vi nok litt for kommunalt, hvisket Solveig.

Det var ikke ment som kritikk. Mer som en måling.

Mulig nytte av kvantesensor-teknologien er stor, men foreløpig forskningsnær. Svært følsomme instrumenter kan på sikt gi bedre måter å lete etter fysiske fenomener som er vanskelige å oppdage direkte. Mørk materie er et eksempel fordi den ikke lyser, ikke hilser og ikke lar seg putte pent i et skjema. Gamle gravitasjonsbølger er et annet, fordi de kan bære informasjon fra tidlige kosmiske hendelser, men være så svake at målebråk blir en hovedmotstander.

Begrensningen er like viktig: Kilden dokumenterer et gjennombrudd i retning av slike detektorer, ikke en ferdig maskin som kommuner kan sette under trapper. Den viser at en prototype med ultrakalde atomer og smart støykansellering kan peke mot mer følsomme målinger. Resten er framtid, finansiering, fagmiljø og en god del teknisk disiplin.

I Bakomberg betyr teknisk disiplin ofte at Bjarte får en telefon.

– Jeg kan låse opp. Jeg kan passe på at ingen setter moppebøtta oppå. Men jeg skal ha det skriftlig om atomene må tines, sa han.

Det siste sa han uten smil, og Solveig skrev det ned. Ikke fordi atomene faktisk skal tines av kommunal drift, men fordi setningen kan bli nyttig hvis noen senere sier at «det var bare å sette den inn».

Praktiske konsekvenser av en slik prøveordning ville uansett være konkrete. Noen må avklare adgang. Noen må vite om vibrasjon fra trappa betyr noe. Noen må forklare forskjellen på målebråk og vanlig bråk. Og noen må beslutte om stilleperioden 09.17–09.23 har forrang foran forberedelser til pensjonisttrimmen når det regner og folk kommer tidlig.

Bakomberg Hundelag for Korte Avstander er ikke part i saken, men ble nevnt fordi et bånd fra lagets æresline ligger i Skrårommet og fordi hundelagsmøter av og til bruker inngangen ved trappa. Bjarte mener hunder sannsynligvis forstår stilleperioder bedre enn folk, men at bånd med bjelle bør vurderes.

– En hund veit i det minste når han er i vegen. Det gjør itte alltid nestledere, sa han.

Utenfor samfunnshuset sto en trillebår med flatt framhjul ved veggen. Ingen i saken hadde bruk for den, men alle gikk rundt den som om den var satt der etter en avgjørelse. En svarttrost hakket i grusen ved nedløpet og så opp hver gang varmepumpa pep inne i gangen. Det var vanskelig å vite om den reagerte på lyd, vane eller en framtid den ikke hadde fått sakslista til.

Neste steg er ikke en søknad, men en avklaring av språk. Solveig vil at Bakomberg ikke omtales som «testkommune» før det finnes en faktisk henvendelse. Bjarte vil at ingen bruker ordet «bare» om strøm, gulv eller nøkler. Mellomromsmagasinet vil gjerne få vite om det finnes en standard for filtputer i møte med kosmiske signaler, men sier de kan vente til etter lunsj.

I Skrårommet ble pappeska med julegrantenning-lys satt tilbake innerst til venstre. Høyttalerstativene ble flyttet sju centimeter i retning av noe ingen kalte rydding. Døra subbet fortsatt.

På gulvet, der en framtidig transportkasse med frostmerking kanskje kunne stått, lå det ved redaksjonens avgang en liten filtpute under det ene hjørnet av en tom trekasse. Ingen sa hvem som hadde lagt den der. Bjarte låste døra klokka 09.31 og hørte varmepumpa pipe én gang til før nøkkelen var ute.