Kobberspole roet blink, men flyttet arkivkort

BAKOMBERG: Bjarte Lunkevik mener små signaler blir nervøse av for mye folk, nøkler og uavklart gange. Nå har han bygd Superatomholder 3 under Samfunnshustrappa, med sykkelhjul, tørketrommelreim og ei glassbolle full av skruer som skal få uroa te å oppføre seg.

Demonstrasjonen startet klokka 18.06 og et halvt torsdag kveld, etter at Bjarte hadde bedt Bakomberg Velforening for Uvedkommende Saker om å møte ett halvt minutt før sin vanlige forsinkelse.

– Sykkelhjulet treng ett drag te å angre seg, sa han.

Det er bakgrunnen for at seks personer sto bøyd inn i Skrårommet under Samfunnshustrappa mens en gammel overheadvifte gikk med en lyd som minnet om et kommunalt vedtak som prøvde å rygge. I midten sto Superatomholder 3: ei tykk glassbolle med kobbertråd rundt, gamle radioknotter på ei finerplate, en diodekrans fra ukjent julebruk og ei håndsveiv som var festa litt for ærlig i et sykkelhjul.

Saken er liten i verden, men ikke i Bakomberg. Ferske teknologinyheter om såkalte kjempesuperatomer og mer stabile kvantesystemer har nådd Bjarte via en utskrift som lå oppå batteriladeren hans. Han oppfattet hovedpoenget som at hvis noe lite er urolig, må det få noe større og mer rolig å holde i.

– Det er jo sånn med folk au, sa Bjarte. – Du setter itte en nervøs skrue aleine på benken. Du legg den i bollen med dom andre.

Mildrid Klyvnes, arkivmedarbeider i kommunens servicetorg og deltids referatskriver for åpne møter, var hentet inn som skeptisk medhjelper og notatansvarlig. Hu hadde med seg 43 arkivkort, en blyant med kort spiss og en mappe merket «Midlertidig teknisk ordning med uklar arkivverdi».

– Hvis vi skal være pirkete, og det skal vi jo, så er detta ikke et atom, sa Mildrid lavt. – Det er en ordning.

Bjarte nikka.

– I prinsippet er det nok.

Skal roe ned det som blinker

Superatomholder 3 er ikke en kvantedatamaskin. Det presiserte Bjarte før han tok i sveiva, og Mildrid førte det opp med understrek under «ikke». Maskinen skal heller ikke påstå målt forskningsverdi, kommersiell nytte eller kontakt med Chalmers, Stockholm, framtida eller andre plasser som har reinere gulv.

Formålet er mer lokalt: å vise hvordan et større, roligere system kan beskytte et lite signal mot daglig forstyrrelse. I Bakomberg er slike forstyrrelser blant annet hosting i feil øyeblikk, nøkkelknipper på metallkasser, folk som sier «bare et kjapt spørsmål», og dører som blir stående med akkurat nok glippe til at noen må mene noe.

I Skrårommet er det i tillegg trangt. Rommet er for lite til å være rom og for viktig til å være bod. Bak gamle høyttalerstativer står pappesker med julegrantenning-lys, valgurner fra en tid da håndtakene var mer alvorlige, tre kaffekanner uten lokk og minst én protokoll som flere har omtalt uten å ville se rett på.

Det var her Bjarte mente forsøket måtte foregå.

– Stille nok, lav takhøgde og historisk demping, sa han.

Mildrid så på en basargevinst med knekt hank.

– Det er også uavklart ansvar her inne, sa hu.

– Det hjelper mot støy, svarte Bjarte.

Bakomberg Velforening for Uvedkommende Saker hadde i forkant sendt et kort skriv, ikke en klage, der de ba om at maskinen ikke måtte trekke konklusjoner i saker som fortsatt sto under «eventuelt før eventuelt». Velforeningen understreket at de ikke blandet seg, men ønsket å være fysisk til stede dersom noe uvedkommende likevel skjedde.

Foreningen møtte representert ved nestleder og to varaobservatører. Den ene varaobservatøren ble stående så nær døra at dørklinka traff jakkekanten hans 11 ganger før forsøket var i gang.

Tre ledd og en viss tro

Bjarte forklarte maskinen i tre ledd, mens han pekte med ei tang som ikke var del av systemet, men som likevel fikk stor autoritet.

Først går menneskelig kraft inn i håndsveiva. Den driver et sykkelhjul, som skal jevne ut rykkene fra armen. Bjarte kaller det «rolig kvantefart», men presiserer at ordet kvante her brukes som en slags advarsel mot å røre for fort.

Derfra tar ei tørketrommelreim bevegelsen videre til en roterende kobberspole rundt glassbollen. Reima er hentet fra en maskin som sluttet å tørke håndklær i 2019, men som ifølge Bjarte fortsatt hadde «moralsk strekk». Spolen snurrer sakte rundt bollen og skal samle uroa i et større, mer tålmodig felt.

Tredje ledd er overheadvifta. Den blåser ikke mye, men nok til å fordele blinkene fra diodekransen rundt bollen. Diodene er satt i ring og koblet via to radioknotter, en batteriholder og en bryter merket «STABILT NOK» med sprittusj.

Oppi glassbollen ligger skruer, binders, fire gamle radioknotter, en sprukken sikring og et metallmerke fra en ukjent garderobekrok. Bjarte omtaler innholdet som kjernen.

– Dom små delene må ha selskap, sa han. – Da slutt dom å finne på ting aleine.

Mildrid noterte «selskap» i anførselstegn.

Redaksjonen observerte at en binders reiste seg litt i bollen allerede før sveivinga begynte. Bjarte mente det skyldtes forventning i materialet. Mildrid mente det skyldtes statisk elektrisitet fra genseren te en varaobservatør, men ville ikke navngi plagget før hu hadde sett vaskelappen.

Blinket jevnere

Første forsøk gikk ujevnt. Bjarte tok tre korte drag i sveiva, og diodekransen svarte med blink som kom i grupper på to og en halv, hvis en legger godvilja te. Overheadvifta hosta seg i gang etter fire sekunder og sendte et tynt drag over glassbollen. Tørketrommelreima hoppet én rille.

– Det der er itte kvantefeil, sa Bjarte. – Det er reimoppdragelse.

Mildrid holdt arkivkortene flatt mot brystet.

– Jeg vil ha med i referatet at arkivmateriale ikke skal delta aktivt, sa hu.

Andre forsøk ble bedre. Bjarte sto med ene kneet på ei sammenleggbar sceneplate for å få riktig sveivehøgde. Platen knirket på en måte som fikk den ene valgurna til å virke fornærmet. Hjulet kom opp i jevn fart, reima la seg pent i sporet, og kobberspolen gikk rundt bollen med en rolig, brun glans.

Da ble blinkene faktisk jevnere.

Ikke forskningsjevne, ikke sertifiserte, ikke noe en bør bygge nær følsomt utstyr uten å ha snakket med en voksen elektriker. Men jevnere å se på. Tredje blink fra venstre kom, ifølge Mildrids notat, 0,8 sukk etter viftelyden. Ved femte runde var blinkene såpass rolige at varaobservatøren ved døra sluttet å flytte vekta fra venstre fot te høyre.

– Der, sa Bjarte.

Han sa ikke mer. Det trengtes ikke for ham.

I samme øyeblikk reiste en binders seg rett opp i glassbollen. Den sto der som om den hadde fått verv. Velforeningens nestleder kremtet, men sa at kremtet ikke måtte forstås som innsigelse.

Ute på trappa passerte en unge med fotballsko i hånda og spurte om dom hadde diskotek for skruer. Ingen svarte, men overheadvifta tok tak i et lite støvflak som snurret tre runder og la seg på en gammel basarpose med teksten «loddbok 2004». Det hadde ingen teknisk betydning, men alle så det.

Arkivet blandet seg inn

Følgefeilen kom etter 18 minutter og litt mindre enn én hel forklaring.

Mildrid skulle legge arkivkortene i datoorden etter første demonstrasjon. Kortene gjaldt tidligere møter, gamle løfter, prøvenotater og ett kort hu ikke ville vise fram fordi det «fortsatt hadde muntlig lukt». Da hu tok mappa bortpå glassbollen for å skrive korrekt klokkeslett, løftet tre kort seg i kanten.

Så gled dom.

Ikke langt. Ikke dramatisk. Men nok.

Kortet merket «Velforening, eventuelt før eventuelt, 12. februar» la seg foran «Valgurneansvar, udatert». Et annet kort med «Kaffekanner uten lokk, oppfølging» festet seg på kobberspolen og ble med en halv runde før Bjarte stoppet sveiva. Det tredje kortet, som Mildrid raskt la hånda over, hang i lufta lenge nok til at to personer lot som dom ikke leste overskrifta.

– Nå sorterer den etter ladning, sa Bjarte, og så nesten fornøyd ut.

– Arkiv sorteres ikke etter humør, sa Mildrid.

Velforeningen reagerte mest på rekkefølgen. Siden kortet om «eventuelt før eventuelt» la seg øverst, mente nestlederen at maskinen i praksis hadde prioritert en sak for behandling. Det kunne de ikke uten videre godta, selv om dom ikke ønsket å lage noen sak.

– Vi har ingenting imot teknologi, sa nestlederen. – Men den får væra varsom med sakskart den itte er invitert inn i.

Bjarte svarte at maskinen ikke hadde meninger, bare felt.

– Felt kan au oppfattes som press, sa Mildrid.

Dermed ble demonstrasjonen midlertidig stanset mens det ble avklart om et arkivkort som flytter seg av statisk elektrisitet, teller som innspill. Mildrid mente nei, med forbehold. Velforeningen mente kanskje, uten å forplikte seg. Bjarte mente at dersom alle skulle være redde for en binders som sto pent, kom bygda aldri videre.

Ny runde med jordledning

Løsningen ble en jordledning fra finerplata til det gamle høyttalerstativet innerst i Skrårommet. Bjarte fant ledningen i ei kasse merket «div. lyd, kanskje», og festet den med ei klemme som hadde vært brukt til noe helt annet, trolig juletrelys.

– Nå leier vi bort det overivrige, sa han.

Mildrid krevde at ledningen ikke skulle festes i valgurnene.

– Det er en prinsipiell grense, sa hu.

Tredje forsøk ga roligere blink enn første, men mindre høytid enn andre. Reima holdt seg på plass i fire hele runder. Overheadvifta fordelte lyset forsiktig over bollen. Bindersen sto ikke lenger rett opp, men lente seg med en viss kommunal realisme. Arkivkortene lå flate på Mildrids mappe, bortsett fra ett hjørne som hu holdt nede med tommelen.

Bjarte mente Superatomholder 3 dermed var godkjent som visuell stabilisator for urolige signaler i trange rom.

– Den gjør itte kvantearbeid, sa han. – Men den viser oppdragelsen.

Mildrid førte inn at maskinen «kan demonstrere jevnere lysrytme under rolig sveiving, forutsatt at arkivmateriale holdes utenfor umiddelbar feltfølelse». Hu var fornøyd med «feltfølelse», men ikke med at hu måtte bruke det.

Velforeningen ba om at framtidige demonstrasjoner varsles under riktig punkt, helst etter eventuelt før eventuelt, men før spørsmål som ikke er spørsmål. Dom ville også ha en presisering om at ingen teknisk innretning kan foregripe foreningens prioriteringer, selv om innretningen måtte blinke tillitvekkende.

Bjarte sa at Superatomholder 4 eventuelt kan få skjerm rundt arkivsonen.

– Eller så kan folk slutte å gå så elektrisk, la han til.

Blir stående inntil videre

Superatomholder 3 blir foreløpig stående i Skrårommet, med strømmen frakoblet og håndsveiva vendt inn mot veggen. Det er ikke avklart hvem som eier maskinen, hvem som har ansvar for tørketrommelreima, eller om glassbollen kan regnes som utstyr, demonstrasjon eller oppbevaring.

Mildrid har tatt med seg de fleste arkivkortene tilbake til servicetorget for kontrollsortering. Hu opplyser at ingen saker er formelt omprioritert, men at ett kort må ligge i press over natta fordi det har fått bue.

Bjarte mener forsøket uansett viste det viktigste: Når en liten diode blir urolig, kan ei større, tyngre og litt skakk ordning få den te å blinke mer anstendig.

– Det er byggeteknikk, sa han. – Resten får dom med reinere briller ta seg av.

Da rommet ble låst klokka 19.42, lå det fortsatt et svakt drag av varm kobber og støv under trappa. Overheadvifta hadde stoppet med ett blad pekende mot valgurnene. På utsida av glassbollen sto et enslig arkivkort fast, rett opp, merket med datoen fra feil møte.