Ivarine gikk bortpå benken med koppen i veska

BAKOMBERG: Den ekstra kaffekoppen på kjøkkenbordet til Ivarine Ljosdal har stått med hanken mot sørvest i 312 dager. Den er tom, men itte uten arbeid. Denne uka vart den med i handveska til Returbenken bak Herredshuset, der Bakomberg Hverdagsberedskapslag nå mener bygda har funnet ei ordning som nesten ikke ser ut som ei ordning.

Saka er blitt aktuell etter at Ivarine mandag klokka 10.37 satte seg på Returbenken for sjette gang siden midten av november, og samtalen ved benken varte i 11 minutter og 40 sekunder etter Jesper Møllåsens klokke. Han presiserer at han bare så på klokka fordi han skulle rekke å hente sagblad, men tida er notert.

Det er ikke snakk om et tiltak, sier Hverdagsberedskapslaget. Det er heller ikke snakk om oppfølging, besøksvennordning eller et skjema med rubrikk for humør. Det er, slik laget har formulert det i sin foreløpige benkelogg, «en frivillig og lavmælt mulighet for å sitte bortpå litt».

Ivarine sjøl kaller det en runde.

– Je går itte ut for at folk skal styre med meg. Je går ut fordi beina står nærmest døra når je har tatt av kaffekjelen, sier hu.

På kjøkkenbordet hjemme hos Ivarine står koppen nummer to fortsatt på sin faste plass, 18 centimeter fra sukkerkoppen og 4,5 centimeter lenger inn på bordet enn den sto før avisa vart bretta ut tirsdag. Hver morgen koker hu kaffe som før. I løpet av 11 måneder, tre veker og to dager har hu kokt 47 kanner der det vart dekket til to. Nitten av dem var, etter hennes egen vurdering, helt nødvendige.

– Folk sier fort at det ordner seg. Det gjør det jo, på et vis. Men koppen flytter seg itte sjøl, sier Ivarine.

Hu er ærendet i saka, men ikke aleine om å ha meninger. Bakomberg Hverdagsberedskapslag har de siste ukene hatt tre korte drøftinger ved siden av kopimaskina på Herredshuset, der temaet har vært hvor synlig ei håndsrekning kan være før den blir for synlig. Laget består av folk som helst vil hjelpe uten å stille seg i vegen med refleksvest.

I den foreløpige benkeloggen har Bakomberg Hverdagsberedskapslag skrevet at «tre benkstopp i uka vurderes som forsvarlig, dersom det kjennes rett for Ivarine og været ikke gjør benken til et eget spørsmål». Formuleringa vart lagt fram på møtet tirsdag sammen med ei kjøkkenklokke med lapp på, uten at laget utpekte en egen talsperson. Det vart vurdert som mest ryddig, siden to av de frammøtte mente ordet benkeansvarlig kunne høres mer kommunalt ut enn nødvendig.

På lappen står det: «GÅ UT HVIS DU VIL».

Klokka er ikke vedtatt tatt i bruk. Den er lånt fra pauserommet, der noen mener den alt går sju minutter etter. Likevel har den fått plass på bordet under drøftingene, ved siden av en blå kulepenn og ei halv pakke Marie-kjeks som ingen ville ta den siste av.

Ordninga starta, etter det Bakomberg Tidende får opplyst, med at Ivarine gikk hjemmefra med den ekstra koppen i handveska. Koppen lå pakket inn i et kjøkkenhåndkle, men klirret mot nøkkelknippet hver gang hu sa at detta går helt fint. Første registrerte benkebesøk skjedde klokka 10.37, med svak trekk fra nord og ei lommetørklepakke lagt fram på benken, men ikke brukt.

Returbenken bak Herredshuset er fra før et kjent punkt for korte ærend som ikke passer inn under andre kommunale ord. Den står mellom bakdøra og søppelskjulet, med utsikt mot en takrenne som trenger tilsyn når det regner fra øst. Benken vart opprinnelig satt ut for at folk kunne sette fra seg ting som kanskje kunne brukes av noen andre, men har etter hvert fått både strikketøy, tomme syltetøyglass, prat og én gang en defekt radio som bare tok inn svensk værmelding.

Nå er det altså også blitt et sted for ny rytme.

Ivarine Ljosdal er ikke ukjent med at ting får stå litt lenger enn andre ville valgt. Mange i bygda husker fortsatt julebasaren i 2017, da hu nekta å kaste ei fullt brukbar plastbolle fordi lokket bare var «litt sosialt ustøtt». Bolla står ifølge Ivarine fortsatt i nederste skapet og har mindre sprekk enn enkelte planer folk legger fram.

– Je liker at ting får sjansen te å væra nyttige ferdig, sier hu.

Den brå endringa i hverdagen hennes vil hu ikke snakke langt om. Det er heller ikke nødvendig for saka. Det redaksjonen har sett, er et kjøkkenbord med to kopper, ei avis som blir bretta pent, og ei kvinne som har begynt å legge veien om Herredshuset når været, kaffekjelen og motet står i omtrent samme retning.

Friksjonen i bygda handler derfor ikke om hu skal ut. Alle mener det er bra at hu kommer seg bortpå litt. Uenigheten står om hvor mye «litt» er, og hvem som eventuelt skal ha ansvar for at litt ikke blir for mye.

Jesper Møllåsen mener to benkstopp i uka holder, med mulighet for en reserveprat ved postkassestativet dersom det er observert stille dag i forkant. Han er kjent i Bakomberg som mannen som feilberegnet flaggstanga ved vårdugnaden og etterpå innførte begrepet «praktisk høyde» i tre ulike samtaler. Han har siden hatt sterk tru på mål, stoppunkter og tydelige utganger.

– Folk må få væra i fred au. Omsorg uten utgangsdør blir fort et venterom, sier Jesper.

Han understreker at han ikke er mot benken. Tvert imot mener han Returbenken er et av bygdas mest presise møbler, nettopp fordi folk kan sitte der uten å søke om noe. Men han vil ikke at Ivarine skal kjenne at hu må levere oppmøte fordi andre har laga snor i vinduet.

Snora han sikter til, er ett av Hverdagsberedskapslagets mer tekniske forslag. Den går ut på at Ivarine kan knyte ei tynn hyssingstump i kjøkkenvinduet de dagene hu kan tenke seg en tur, slik at folk som likevel går forbi, veit at et benkestopp ikke er påtrengende. Forslaget er foreløpig lagt i bero fordi ingen er sikre på om vinduet vender riktig vei, og fordi hyssing kan bety mange ting i Bakomberg.

– Je vil itte ha signalanlegg på kjøkkenet, sier Ivarine. – Men ei klokke som minner meg på at je kan gå ut hvis je vil, det er itte det verste je har hørt. Så lenge ingen stiller den uten å spørja.

Hverdagsberedskapslaget har derfor justert ordbruken fra «varsling» til «mulig påminning». I protokollpunkt 2b fra siste samling står det at kjøkkenklokka kan brukes «uten krav om etterlevelse, rapportering eller kake». Punktet vart vedtatt uten håndsopprekning, fordi to av de frammøtte holdt kaffekopp og én lette etter brillene som lå på hodet.

De praktiske konsekvensene er små, men merkbare. Ivarine har begynt å legge handveska klar på stolen ved gangen. Returbenken blir oftere tørket av før lunsj. Folk som skal bak Herredshuset med papp, går litt saktere forbi og later som dom ser etter lokket på dunken. Jesper har flyttet sagbladkjøpet sitt til onsdager for ikke å bli stående i samme prat to ganger på rad.

– Det høres kaldt ut, men det er det itte. Det er bare orden, sier han.

Ivarine har på sin side begynt å føre oversikt over hvem som setter seg ytterst på benken. Ikke for å klage, sier hu, men fordi ytterplassen bestemmer om den som kommer etterpå må spørre om det er ledig eller bare kan sette seg. Lista ligger i lomma på kåpa og har foreløpig åtte navn, to spørsmålstegn og én merknad om våte bukser etter regn på benkefjøla.

– Je har itte tenkt å levere den te noen. Men det er greit å veta åssen folk plasserer seg, sier hu.

Mandagens benkestopp begynte med at Ivarine kom fra nordsida av Herredshuset klokka 10.36, ett minutt før den registrerte tida fordi hu stansa ved takrenna og så opp. Hu hadde koppen i veska, men tok den ikke fram. Ved benken satt først ingen. Etter tre minutter kom en fra Hverdagsberedskapslaget med ei avis under armen og spurte om det var fritt.

– Det er benk, sa Ivarine.

Dermed vart det prat om brødskiver som blir for lange for små tallerkener, om at aviser bråker mer når man er aleine, og om det er nødvendig at sukkerbiter kommer i pakker som oppfører seg som om dom skal på fjellet. Samtalen hadde ikke tema etterpå. Den hadde bare vart.

Bakomberg Tidende observerte at Ivarine lo én gang, kort, da koppen klirret i veska idet hu reiste seg. Hu sa da at kopper som blir med ut, får finne seg i litt veg.

Hva som skjer videre, er ikke formelt bestemt. Hverdagsberedskapslaget vil evaluere kjøkkenklokka etter to uker dersom den blir tatt i bruk, men bare hvis Ivarine sjøl ber om det. Jesper ønsker at benkestopp ikke omtales som frekvens, men som anledning. Ivarine sier hu kanskje går torsdag, men at torsdag også kan være en helt fin dag for å bli hjemme.

– Je skal itte bli et prosjekt. Men je kan godt bli ei som går bortpå iblant, sier hu.

På kjøkkenbordet hjemme hos Ivarine står den ekstra koppen fortsatt tom. Hanken peker mot sørvest. Oppi koppen ligger ei lita kvist fra bjørka ved Returbenken, knekt av i vinden og tatt med hjem uten at noen trengte å skrive det ned.