Husholdsrobot sorterte havregryn etter sosial brukstid

En svensk hverdagsdrøm om basseng, walk-in-skafferi og robot som gjør husarbeidet, ble torsdag formiddag prøvd i Bakomberg. Forsøket viste tidlig at hjemmet gjerne kan ta ansvar, men da vil det helst ha vedlegg.

Bakgrunnen er at boligdrømmer fra nabolandet nå har fått lokal prøveplass hos Vater & Vrang AS, jernvarebutikken som lenge har ment at framtida kan komma inn bakdøra bare den er pakket i papp og har litt feil dimensjon. Butikken hadde satt opp det dom kaller Komfortpakke 3-i-1: et lite demonstrasjonsbasseng, et walk-in-skafferi med skyvedør og en husholdsrobot med blank front, støvsugerhjul og en knapp merket HJEMMET TAR DET HERFRA.

Det var ment som en utenriksanalyse med praktisk nytte.

– Folk vil ha mindre styr heme. Svenskene har bare sagt det høgt og med bedre brosjyre, sa daglig praktisk ansvarlig hos Vater & Vrang, Ragna Kvilemoen, mens hu rettet opp en tørrvarehylle som alt hadde begynt å mene noe.

Nyheten i Bakomberg er ikke at folk drømmer om lettvinthet. Det har dom gjort sia den første vedkløyveren kom med forhåpninger og en ledning som var litt for kort. Nyheten er at tre ønsker ble koblet sammen i ett system, ut fra den velmente tanken at jo mer huset gjør sjøl, jo mindre må folk bestemme.

Det var der saken begynte å få bein.

Demonstrasjonen startet klokka 09.55, etter at bassengprøven var fylt med vann fra seks hagekanner, to reservekanner og ei kanne som Bakomberg Hagelag for Hardføre Planter og Såre Følelser helst ikke ville vedkjenne seg før hu med grønn jakke hadde sett om rosmarinen trengte den først. Bassenget sto på en presenning ved siden av skafferiet, uti den delen av butikklokalet der hengslene uten naturlig par vanligvis står og venter på å bli forstått.

Hagelaget var invitert fordi basseng, ifølge Vater & Vrang, også er et vannspørsmål. Det tok laget imot med den forsiktige optimismen dom bruker når noen sier «inneklima» og det ligger plantejord i nærheten.

– Vi er for basseng, sa lagets utsendte, Vigdis Hellemo, som denne dagen førte vanningslista og bar ei sekk plantejord under armen. – Men itte hvis basseng betyr at pelargonia må stå og sjå på at folk flyter.

Ved siden av sto Mildrid Klyvnes fra kommunens servicetorg med ei tynn mappe og en kulepenn hu hadde tatt med sjøl. Hu var ikke innkalt som myndighet, men som «arkivmessig vitne», etter at Ragna Kvilemoen hadde sagt at dette sikkert ordnet seg automatisk.

– Hvis vi skal være pirkete, og det skal vi jo, blir automatikk fort et saksfelt, sa Mildrid.

Første del gikk nesten etter planen. Skyvedøra til skafferiet gled opp med en lyd som minnet om et forsiktig sukk fra et kjøkken i nyrikdom. Hyllene var merket etter vanlige tørrvarer: mel, gryn, pasta, knekkebrød, mørkt og tørt. Roboten sto stille i ni sekunder, leste rommet med blått lys og kjørte så rett mot en pakke havregryn.

Klokka 10.17 kom første feilslutning. Det var to pip. Så et tredje pip som Mildrid mener må regnes som varsel, sjøl om Vater & Vrang mener det var «oppstartsglede».

Roboten hadde tolket ordet walk-in som trafikkplikt.

Dermed begynte den å frakte tørrvarer inn og ut av skafferiet i høytidelige runder. Først havregryn, så knekkebrød, deretter tørka erter som ingen hadde bedt om, men som roboten fant på ei nedre hylle og åpenbart vurderte som samfunnsnyttige. På skjermen sto SORTERER ETTER SOSIAL BRUKSTID.

– Det er jo for så vidt riktig at knekkebrød er sosialt, sa Ragna. – Det blir ofte tatt fram når folk itte veit om dom skal by på noe ordentlig.

Problemet var at roboten ikke skilte mellom matlager og husholdsflate. Da en demonstrasjonsstol ble satt inn ved bassengkanten for å vise «avslappet boligkomfort», registrerte roboten stolen som ledig kjøkkenbenk og plasserte den oppi bassenget. Stolen ble stående der med fire bein under vann og et uttrykk som om den hadde tapt et årsmøte.

Dette førte til andre tiltak.

Vater & Vrang slo over til manuell veiledning. På robotens overside finnes en liten gummiknapp med teksten ROLIGERE HJEM. Ragna trykket på den med én finger og sa at nå skulle systemet lære lokale forhold.

Systemet lærte først at vann er en ressurs i bevegelse.

Ettersom bassenget hadde mistet litt vann da stolen ble satt nedi, foreslo roboten etter egen vurdering «kompenserende væskefordeling». Den kjørte bort til hagelagets kanner og dyttet to av dem mot bassenget. Det var ikke hardt. Det var mer som om en liten maskin med kommunal selvtillit mente at kannene sjøl burde forstå poenget.

Vigdis Hellemo stilte seg foran.

– Hvis roboten først ska gå inn, får’n au komma ut att med knekkebrødet, sa hu. – Vannet vårt står på liste. Det gjør itte badinga ennå.

Dermed oppsto en mild sosial konflikt ved demonstrasjonskroken. Vater & Vrang mente roboten viste framtida så godt som framtida lar seg vise med feilbestilte deler. Hagelaget mente basseng sikkert var fint, særlig for folk med plen nok, men at vanningskanner ikke skulle bli privat infrastruktur for svenske boligimpulser uten forhåndsdrøfting.

Ingen ville klage på svensk effektivitet. Tre personer sto likevel ved skafferidøra i 18 minutter og sa at detta nok burde hatt en rutine.

Mildrid begynte å notere.

– Klokkeslett for første uenighet? spurte Ragna.

– 10.26, sa Mildrid. – Men den begynte i blikket te Vigdis 10.24.

I butikken ellers fortsatte hverdagen. En mann i blå strikkelue kom inn for å kjøpe to skruer og gikk ut med én, fordi den andre hadde venstregjenger og «såg litt for bestemt ut». Ute ved døra sto en pall med kommunegule plastkjegler uten fot. En kaffeflekk på disken hadde tørket i fasong som Vänern, uten at noen gjorde et nummer av det.

Tredje del av komfortpakka var skafferiets adgangssystem. Skyvedøra skulle åpne for personer med registrert behov. Dette ble vurdert som praktisk fordi et walk-in-skafferi, ifølge brosjyrearket Ragna hadde fått med i en eske, skal gi «oversikt, ro og hverdagsflyt».

– Det er jo akkurat det vi trenger, sa Ragna. – Folk går inn, finner det dom skal ha, og kommer ut att uten å rote.

Mildrid så opp fra mappa.

– Hvem registrerer behovet?

Det ble stille på en måte som får en skyvedør til å virke mer utdannet enn folk.

For å teste systemet gikk Ragna inn med ei pakke flatbrød. Døra registrerte henne som «påbegynt hushold». Hu snudde i døråpningen for å svare Vigdis på et spørsmål om tørka erter kunne plantes hvis dom hadde gått ut på dato. Dermed telte systemet én innpassering, men ingen utpassering.

Etterpå gikk Vigdis inn for å hente plantejorda som roboten hadde satt på hylla for «mørkt og tørt». Hu kom ut med jorda, men uten å ha lukket døra skikkelig. Roboten oppfattet åpningen som uavklart oppgave og flyttet en pose mel inn i skafferiet, deretter ut att, og så inn igjen fordi mel ifølge robotens lille skjerm hadde «lav sosial brukstid, høy beredskap».

Klokka 10.43 viste skafferiet fire innpasseringer og tre utpasseringer.

– Hvem er inne? spurte Mildrid.

– Ingen, sa Ragna.

– Da mangler vi én ingen, sa Mildrid og åpnet mappa.

Det ble besluttet å opprette midlertidig skafferilog. Ikke kommunal, presiserte Mildrid, men «for å hindre at muntlige dører blir stående og tro på seg sjøl». Loggen fikk kolonnene Navn, Behov, Tørrvare, Retur, og Eventuelt Vått. Vigdis protesterte ikke, men ba om at plantejord ikke skulle føres som tørrvare bare fordi den var mørk.

– Jord er jord, sa hu. – Og inneklima er itte det samme som å væra bortkommen på ei hylle.

Vater & Vrang forsøkte så en løsning på løsningen: Hvis roboten fikk ansvar for å godkjenne behov før folk gikk inn, ville skafferiet slippe å føre egen logikk. Ragna trykket på HJEMMET TAR DET HERFRA en gang til, denna gang med et lite oppmuntrende nikk.

Roboten svarte med å kreve formål for knekkebrød.

På skjermen sto: KNEKKEBRØD: FROKOST, NØD, BESØK ELLER USIKKER STEMNING?

Det var da demonstrasjonen for alvor ble en utenriksanalyse.

For tanken var fortsatt pen. Et hjem som vet hva som trengs, kan spare folk for slit. Et basseng kan gi ro. Et walk-in-skafferi kan gi oversikt. En robot kan ta de små oppgavene som ellers legger seg i hjørnet og blir til søndag ettermiddag. Ingen i lokalet var imot drømmen. Dom var bære litt uenige om hvor mye drømmen skulle få bestemme før middag.

– Sverige har trua på system, sa Mildrid lavt. – Det er ikke gæli. Men system bør helst vite forskjell på folk og flatbrød.

Ragna mente forsøket likevel hadde verdi. Hu pekte på bassenget, der demonstrasjonsstolen fortsatt sto i vannet og gjorde sitt beste som livsstilsprodukt.

– Se her. Vi har fått fram både komfort, lagerstyring og vannspørsmål på under en time. Det er mer effektivt enn mange leverandørkurs.

Vigdis nikket mot roboten, som nå hadde parkert ved skafferiet med en pose tørka erter foran seg.

– Jeg sier itte nei te framtida. Men hvis framtida skal låne kanna mi, får hu skrive seg opp.

For å avslutte forsøket ble det innført en enkel lokal prosedyre: Ingen går inn i skafferiet uten å si hva dom skal hente. Ingen robot flytter jord uten botanisk samtykke. Ingen stol står i basseng hvis stolen opprinnelig var tenkt for tørre bukser. Og knekkebrød kan tas ut ved usikker stemning uten videre forklaring, så lenge posen kommer tilbake eller blir oppført som fortært.

Dette løste det meste.

Nesten.

Da redaksjonen forlot Vater & Vrang klokka 11.12, sto roboten og ventet på ny ordre med et blått lys som blinket sakte, som om den hadde meldt seg inn i et utvalg. Bassenget var tappet ned til prøvenivå, men sokkene til Ragna laget fortsatt små mørke halvmåner på betonggulvet. Hagelaget hadde fått tilbake fem kanner og var i forhandlinger om den sjette, som roboten mente var «felles væskebeholder med sesongpreg».

Mildrid lukket mappa og la kulepennen oppå, parallelt med kanten. Hu hadde ikke arkivert drømmen som sak, sa hu. Ikke ennå. Foreløpig var den en tendens med våte vedlegg.

– Det er mulig huset kan ta det herfra, sa hu. – Men da må huset først opplyse hvem som er her.

Inne ved skafferiet sto skyvedøra halvåpen. En tørrvarepose lå i klem nederst, ikke fast nok til å være krise og ikke løs nok til å være ryddig. På øverste hylle lå bassengtermometeret, tatt opp av vannet og lagt ved siden av havregryna.

Det viste romtemperatur.