Høyttaler på hjul skapte varsom konserturo

Bakomberg Kulturkrins vil ha yngre folk inn på de årvisse gratiskonsertene på Tunplassen i sommer. Første prøvelytting viste at fornyelse er mulig, men at den gamle svarte scenehøyttaleren på hjul fortsatt har egen vilje, løs volumknott og sterk påvirkning på bygdas sitteorden.

Det ble klart tirsdag kveld, da kulturkrinsen hadde kalt inn til teknisk gjennomgang, forsiktig publikumsprøve og uformell vurdering av om ungdommelig lyd kan kombineres med kaffekanne bak tuntreet.

Saken er liten i ytre mål, men praktisk. Konsertene på Tunplassen har i mange år vøri gratis, åpne og nokså like fra lørdag te lørdag. Nå ønsker krinsen flere yngre publikummere, uten at de faste gjestene på benken langs låveveggen skal kjenne at sommeren blir fløtt under dom mens dom sitter der.

– Je er for ungdom, je, sa Karin Myrfløtt, sjølpålagt vokter av tunro og gammal konsertrekkefølge. – Men høyttaleren treng itte gå laus på egen hånd.

Hu sa detta mens hu fulgte høyttaleren med blikket. Den sto først vendt mot tuntreet, slik den pleier. Så trillet den sakte, nesten høflig, nedover det svake tunfallet akkurat idet første ungdomsnummer skulle lydprøves. Ingen ropte. Tre faste gjester reiste seg for å hjelpe, men i feil rekkefølge, slik at den som satt ytterst ble stående innerst, og den som hadde best kne ble stående med kaffekoppen.

Henny «Halvpris» Skruvold, som hadde tatt på seg rollen som publikumsvert og prisinformasjon, satte foten fram som brems.

– Det kost itte noe ennå, sa hu til en kar som kom inn porten med lua i handa.

Så ble hu stående som uoffisiell lydteknisk støtte i sju og et halvt minutt.

Vil ha inn nye øre

Bakomberg Kulturkrins har varsla at sommerens gratiskonserter skal få flere yngre innslag. Det betyr etter det Tidende får opplyst mer rytme, noe mer elektrisk utstyr og minst ett nummer der ingen i planleggingsgruppa kunne nynne starten etterpå.

Kulturkrinsen mener dette er nødvendig for å sikre framtida for Tunplassen som konsertsted.

– Vi kan itte bære servere samme visa te samma sida av treet for alltid, sa fungerende programansvarlig i krinsen, Torfinn Lurhagen, som bar en kabel over armen som om den var en særskilt lang beslutning. – Men vi skal heller itte skremme bort dom som har lagt opp sommeren etter tredje allsang sia 2008.

Lurhagen presiserte at alle konsertene fortsatt skal være gratis.

Det er her Henny Skruvold mener krinsen har undervurdert mottaket ved porten.

Henny er kjent i bygda for å ha pruta på en tombola hu sjøl hadde levert gevinst te. Hu har et skarpt blikk for kostnader som itte finnes ennå, og mener gratisarrangement ofte skaper uro fordi folk venter på tillegget.

– Gratis må sies tidlig, sa Henny. – Hvis itte går folk og sparer på stemninga. Da klapper dom halvveis, i tilfelle det kommer gebyr på slutten.

Ved tunporten hadde hu derfor plassert seg med ei lita veske over skuldra og ei håndflate vendt ned, som ved trafikkdirigering. Hver person som kom inn, fikk beskjed om at det itte kosta noe. Flere takka. En spurte om det gjaldt sitteplass au.

– Foreløpig, svarte Henny.

Fastbenken med forbehold

Den faste benken på nordsida av tuntreet var representert med fire personer under prøvelyttinga. Tre av dom satt. Den fjerde sto bak og sa han bære var på veg forbi, men ble stående i 18 minutter med handa på ryggstøet.

Karin Myrfløtt tok ansvar for å teste sitteplassene. Hu fløtte seg fra ytterste venstre ende te midten, og deretter te plassen der sola pleier å komme i nakken under andre nummer. Hu noterte itte skriftlig, men la haka litt ned, som i praksis betyr at saken er tatt til etterretning i flere kulturspørsmål.

Karin ble for alvor kjent i Bakomberg da hu redda allsangen i 2019 ved å starte på rett vers mens resten av bygda famla seg inn i et mellomparti ingen hadde bedt om. Sia har hu vøri den folk ser på når fellessang nærmer seg grøfta.

Hu mener gratis kultur skal væra åpen for alle.

– Åpenhet er bra. Men åpenhet treng itte begynne med bass, sa hu.

Ungdomsinnslaget under lydprøven besto av to gitarer, ei lita trommemaskin og en vokalist som sa «sjekk, sjekk» så rolig at flere trudde det var en sangtekst. De unge ønsket litt mer trøkk i lyden. Dom hadde itte krav, sa dom, men lurte på om volumknotten kunne stå et sted mellom «bakgrunn» og «at vi faktisk er her».

Volumknotten på den gamle høyttaleren er svart, rund og løs i festet. På toppen sitter et klistremerke fra Bakomberg Kulturkrins. Det har krølla seg i høyre hjørne og peker utover som ei lita tunge mot alle som mener teknikk er enkelt.

Under prøven ble knotten først satt på 3. Så 4. Så litt tilbake, etter at to spurver forlot takrenna på stabburet. Dom kom tilbake etter 42 sekunder, noe programansvarlig Lurhagen mente tydet på at nivået var innenfor naturens tålegrense.

Karin mente spurver itte er publikum, men kan brukes som varsel.

Hjulstopp fra Klinken

Etter høyttalerens rolige utfart ned tunfallet ble Snillstempelboden på Klinken kontakta for teknisk bistand. Boden hadde, ifølge beskjeden som kom via Lurhagen, en hjemmesnekra hjulstopper til utlån.

Den heter TunBrems Mini.

Opphavet skal være et displaystativ som en gong trillet vekk fra et tilbud på konvolutter. Hjulstopperen er laga av tre, gummi og ei fjær som ser mer bestemt ut enn funksjonen tilsier. På oversida er det en knapp merket «FAST», sjøl om ingen kunne bekrefte at knappen gjør annet enn å gi mot.

TunBrems Mini virket nesten.

Høyttaleren slutta å trille, men ble stående med fronten mer mot ripshekken enn mot benken. Dermed oppsto kveldens andre avklaring: om en bærbusk kan regnes som lytter når lyden treffer den først.

– Ripsen har stått her lenger enn trommemaskina, sa en av de faste gjestene, uten å kreve mer om det.

Ungdommene tok det pent. Vokalisten fløtte seg en halv skosåle mot låveveggen og sa at det var fint, så lenge dom slapp å synge rett inn i bringebærnettet neste gang.

På bakken ved scenekanten lå en grønn skjøteledning i en bue. Ei humle satte seg på den gule kontakten, gikk tre skritt, ombestemte seg og flaug inn under bordet der kaffekannene sto. Dette hadde ingen betydning for saken, men flere la merke til det fordi lydprøver har slike pauser der bygda begynner å registrere smådyr som saksopplysninger.

Første nikk kom seint

Den dokumenterbare friksjonen dreier seg ikke om hvorvidt fornyelse er ønsket. Alle Tidende snakket med, sa at yngre publikum er bra. Spørsmålet er når i konsertrekkefølgen fornyelsen bør merkes, og hvor mye en høyttaler skal få uttrykke før kaffepausen.

Kulturkrinsen foreslår at sommerens konserter kan åpne med et kjent nummer, deretter slippe til yngre innslag før midtpartiet, og avslutte med noe alle veit når er ferdig.

Karin Myrfløtt mener det er et brukbart utgangspunkt, men vil at trekkspillet fortsatt skal være instrument og ikke uthuspynt.

– Je har itte noe imot nytt. Men gammalt må få gå inn døra sjøl, sa hu.

Henny Skruvold er mer opptatt av mottaket ved porten. Hu ønsker ei fast formulering for gratiskonsertene, helst muntlig, slik at folk itte blir stående og leite etter pris der det itte er pris.

– Je kan si: «Det kost itte noe, men det kan hende du hører noe du itte hadde planlagt.» Det er ærlig, sa hu.

Lurhagen svarte at kulturkrinsen skal vurdere setninga, men at ordet «hende» kan skape unødvendig usikkerhet.

Under tredje refreng i ungdomsnummeret kom det første forsiktige nikket fra fastbenken. Dette ble først oppfatta av Lurhagen, som sto nærmest kabelen. Karin mente etterpå at nikket kom under tredje refreng, itte andre, slik enkelte hevda bortpå kaffebordet.

– Andre refreng var mer tåling enn nikking, sa hu.

Nikket var lite, men merkbart. Det kom fra mannen som hadde sagt han bare var på veg forbi. Han nekta itte for bevegelsen, men presiserte at han samtidig hadde fått sol i auget.

Kaffe først, men itte alltid

Praktisk betyr endringene at Tunplassen må planlegges litt annerledes. Høyttaleren må sikres før lydprøve. Benken må fortsatt ha fri sikt til både scene og kaffebord. Ungdomsinnslagene må få lyd nok te at dom høres, men itte så mye at de som hører best på venstre øre må snu stolen.

Kulturkrinsen vurderer au ei ordning der første konsert i sommer får prøvestatus, uten at ordet prøve brukes fra scena. Det kan bli oppfatta som at publikum skal vurderes, og det ønsker ingen.

– Vi skal itte eksaminere fastbenken, sa Lurhagen. – Den har levert oppmøte i all slags vær.

Været under tirsdagens prøvelytting var tørt, med en liten trekk fra fjøsgavlen. På et bord lå tre plastbeger opp ned, sjøl om ingen hadde bedt om servering. En av ungdommene brukte begeret som plekterholder. Det ble itte kommentert før etterpå, da Karin sa at akkurat slik bruk av beger kunne hu leve med.

Henny sto fortsatt ved porten da prøven var over. Hu hadde informert 23 personer om at konserten var gratis, inkludert to som var på veg til naboen og en som bare skulle spørre om noen hadde sett en sykkelventil.

– Dom må få vite det før dom bestemmer seg for å itte gå inn, sa hu.

Tusjprikk ved kompromisset

Mot slutten av kvelden ble volumknotten satt på 3,7. Tallet finnes itte på høyttaleren, men ble fastslått etter skjønn, spurveretur og benkenikk. Lurhagen satte en liten tusjprikk ved sida av knotten for å kunne finne att nivået.

Karin godkjente itte prikken formelt, men hu ba ingen fjerne den.

Ungdommene sa dom kunne spille på 3,7 hvis høyttaleren sto vendt mer mot folk enn mot rips. Henny mente prikken burde forklares ved porten, så ingen trudde 3,7 var inngangssats.

TunBrems Mini ble liggende under ene hjulet da folk gikk. Den gamle svarte høyttaleren sto stille for første gong den kvelden, med klistremerket krølla i hjørnet og fronten så vidt dreid vekk fra bærbuskene.

På knotten tørka tusjprikken sakte inn i kveldslufta. Ingen tok på den. Det var sommerens første kulturkompromiss, og det satt fast akkurat der lyden pleier å begynne.