Hovedsikringa fikk framtidsansvar ved Klukkhølet

Klukkhølet: Elektrifisering av store driftsanlegg blir ofte forklart med kraftlinjer, utslippstall og ferdigstilling langt fram mot 2029. I Bakomberg startet ukas framtidsvarsel klokka 08.47 ved et grønnmalt ventehus, der hovedsikringsskapet brukte elleve sekunder på å la seg åpne og Milda «Sveisen» Røvik spurte hvem som egentlig skulle få lov te å fryse først.

Teknisk Ukeblad har omtalt at Equinor får ny ansvarlig for produksjonen på Melkøya og elektrifiseringsprosjektet der, et arbeid som etter planen skal være fullført innen 2029. Det handler i stort om å bruke kraft fra strømnettet til drift som ellers ville krevd andre energikilder. Mulig gevinst er lavere utslipp og mer forutsigbar drift, men det krever kapasitet, teknisk styring, vedlikehold og folk som veit hva dom gjør når en bryter står og later som den bare er en bryter.

Bakomberg Tidende har derfor fulgt Snublefri Bakomberg Drift på en lokal prøvegjennomgang ved Klukkhølet Ventehus. Ikke fordi ventehuset er Melkøya. Det er det ikke. Det er et lavt, grønnmalt busskur med bølgeblikktak, benk som heller mot venstre og en lukt av våte votter, diesel og gammel kaffe. Men akkurat der møter framtida en type infrastruktur som finnes flere steder enn folk liker å si høyt: et skap, en nøkkel, en kursoversikt i plastlomme og noen som mener dom sikkert har sett reservekursen før.

– Je er for strøm, je, sa Milda «Sveisen» Røvik, mens hu sto med saksa i jakkelomma og pekte med kam mot skapdøra. – Men je vil veta å som skjer når benken blir klokere enn den som sitt på’n.

Snublefri Bakomberg Drift noterte utsagnet i ei lita svart bok under rubrikken «opplæringsbehov». Det ble presisert av driftsfolka at det ikke skulle forstås som motstand.

– Vi noterer det som opplæringsbehov, itte som motstand, sa Snublefris utsendte, som ikke ville ha navnet sitt i avisa før han hadde sjekket om «reserve varmebenk» faktisk var reserve eller bare et tidligere håp.

Fra stor omstilling til liten lås

Elektrifisering er i seg sjøl ikke mystisk. En maskin, et anlegg eller en driftsfunksjon som før gikk på diesel, gass eller anna energi, kan helt eller delvis drives med strøm. Da må strømmen komme fram, tåle belastninga, styres riktig og vedlikeholdes av folk som har fått mer enn en muntlig beskjed gjennom ei åpen bildør.

I store industriprosjekter betyr det planlegging, nett, kontrollrom og ansvarslinjer. I Klukkhølet betyr det først at nøkkelen til hovedsikringsskapet ikke skal ligge i salongen til Milda bare fordi folk uansett er innom der og spør om klippetid, fødselsdag og hvem som tok med feil kakeform på sanitetsmøtet i 2014.

Snublefri Bakomberg Drift hadde med seg opplæringskofferten «StrømSkjønn 1». Den er en grå plastkoffert med laminerte kurskort, en testbryter, to tusjer uten samme farge og en rød knapp merket «IKKE FEIL, BARE AVKLARING». Kofferten ble satt på benken i ventehuset. Benken helte mot venstre, slik den har gjort siden en dugnad der ingen ville vedgå at dom hadde strammet den siste bolten med følelsene.

Da testbryteren ble trykket inn første gang, ga kofferten fra seg en lav pipelyd. En av de faste brukerne av ventehuset, som hadde kommet for å «bære sjå», flyttet seg et halvt skritt bakover og tok hendene dypere ned i lomma.

– Hvis detta er framtida, bør hu si ifra litt roligere, sa han.

Det ble også notert.

Kursnavn etter hvem som frøs

Hovedsikringsskapet ved Klukkhølet Ventehus er selve sakens faste punkt. Skapet står på innsida av veggen mot busslomma, bak ei dør som går tregt når råværet kommer skrått fra bekken. Inni skapet ligger kursoversikten i plastlomme. Den er tørrere enn resten av bygget, men bare så vidt.

Problemet er ikke at det mangler navn på kursene. Problemet er at navna er skrevet etter lokal erfaring, ikke teknisk funksjon.

«Benk/lys/ukjent» fikk tre blikk, én kremt og navnet «midlertidig permanent» i Snublefris svarte bok.

«Vegg sør, trolig» viste seg å gjelde lyset over oppslagstavla, men bare hvis døra sto nesten igjen. «Gammel vifte?» var ikke koblet til vifte, men til en kontakt som ingen hadde brukt etter at en termosladder fra 2009 ble stående og lukte plast. Kursen «Gunnar kald» ble opplyst å stamme fra en vinter da en tidligere bussjåfør hadde sittet nærmest hjørnet og klaget så saklig at noen skrev det ned.

– Detta er jo dokumentasjon, sa Milda.

– Det er dokumentasjon av opplevelse, svarte Snublefri.

– Opplevelse er ofte det som står igjen når strømmen går, sa Milda, og lukket munnen på den måten hu gjør når hu egentlig har sagt ferdig et helt møte.

Redaksjonen observerte at ei gammel basarplakat løsnet litt i nedre høyre hjørne akkurat da ordet «kapasitet» ble nevnt. Plakaten reklamerte fortsatt for åresalg, hjemmebakt og gevinstbord, men hadde ingen dato. En skolisse hang fast i grusen utenfor som om noen hadde gått videre fra den uten å ville lage sak.

Alle er for, men ingen vil eie permen

Den lokale friksjonen er ikke om Bakomberg skal bruke mer strøm. Alle som uttalte seg ved ventehuset var prinsipielt positive til mindre dieselbråk, jevnere varme og drift som lar seg forklare før noe ryker.

Uenigheten handler om hvem som skal lære opp hvem, og hvor ansvaret slutter når strøm blir del av flere små hverdagsfunksjoner.

Snublefri Bakomberg Drift mener framtida må ha tydelig driftsansvar før noen skrur på noe som kan pipe, slå ut eller prioritere varmebenken foran lyset. Bedriften har siden 2016 levd av småvedlikehold, sikring og oppgaver som deles i «farlig», «flaut» og «kan vente til noen viktige snubler». Den erfaringa gjør dom forsiktige med løsninger som presenteres som selvforklarende.

– Det sjølforklarende er ofte det som ringer oss etterpå, sa Snublefris utsendte.

Milda mener opplæringa må foregå der folk faktisk står og venter, ikke i et møterom der ingen fryser på tærne og alle later som dom har lest vedlegg B.

– Hvis strømmen skal inn i hverdagen, må hverdagen få væra med på opplæringa, sa hu. – Du kan itte forklare en varmebenk fra et kontor med tørr stol.

De faste brukerne av Klukkhølet Ventehus hadde en tredje posisjon. Dom vil gjerne ha varme uten at huset begynner å pipe om prioritering. En mann i grønn lue sa han ikke hadde innvendinger, men ble likevel stående foran sikringsskapet i 18 minutter og så på kursoversikten uten å ta av seg lua.

– Je bare orienterer meg, sa han.

Det gjorde flere.

Hva teknologien kan gi

Bakomberg-scenarioet er lite, men peker på noe praktisk. Dersom flere driftsoppgaver blir elektriske, kan bygda få mindre støy, færre små motorer som skal startes i kulde, og mer stabil hverdag for lys, varme, pumper, porter og anna utstyr som helst skal virke før noen savner det.

Elektrisk drift kan også gi bedre oversikt. Den kan styres og overvåkes mer presist enn ei kanne diesel bak ei låst dør og en beskjed om at «det holdt sist». Men mer styring betyr flere rutiner, og flere rutiner betyr at noen må vite forskjellen på å slå av lyset og å starte ei kjede med varsler som ingen tør kvittere ut før lunsj.

Snublefri demonstrerte dette med «StrømSkjønn 1». Deltakerne fikk hvert sitt laminerte kurskort og skulle finne riktig kurs for lys, varme og en tenkt prioriteringssituasjon der benken ba om mer strøm enn ventehuset hadde fått tildelt.

Øvelsen virket nesten.

Etter seks minutter hadde to personer forstått poenget, én hadde meldt inn dørbryteren som mulig industriell omstilling, og Milda hadde foreslått at alle brytere som ikke skulle røres, burde merkes med hvem som blir flau hvis dom røres.

– Ansvar må ha ansikt, sa hu.

Snublefri svarte at ansvar helst bør ha rolle, dato og vakttelefon.

– Ansikt hjelper når vakttelefonen ligg att i bilen, sa Milda.

Det ble ikke avgjort.

Driftsperm uten eier

På et lite bord ved inngangen lå utkastet til lokal driftsperm. Den hadde foreløpig tittelen «Klukkhølet Ventehus – elektrisk bruk, enkel beredskap og avklaring ved benk». Permen var blå, med en plastlomme som allerede hadde fått en våt ring etter en termos som ingen ville vedkjenne seg.

Innholdet var ikke dramatisk. Hvem kan åpne skapet. Hvem skal ringes først. Hva betyr pip. Hvilke kurser er kritiske. Hvilke kurser er bare gamle løsninger med nytt navn. Hvordan melde feil uten å bruke ordet «krise» før klokka ni.

Men permen ble stående uten klar eier. Snublefri kan vedlikeholde den tekniske delen. Milda kan forklare den for folk som kommer innom etter klipp. De faste brukerne kan si fra når noe kjennes rart, men vil ikke kalles brukergruppe fordi det høres ut som dom har meldt seg inn i noe.

– Je kan ha kopi, sa Milda. – Men originalen skal itte bo hos meg. Da blir det frisør, café og kraftsentral, og je har bare to stikk ved speilet.

Snublefri foreslo at originalen kunne henge i ventehuset. Det ble møtt med stille skepsis, særlig fra de som har sett hvor fort gamle basarplakater blir en del av veggen.

En mulig løsning er at permen får fast plass i et lite skap ved hovedsikringen, mens Snublefri har digital kopi og Milda har en enklere «hva gjør je nå»-versjon bak kaffemaskina. Ingen sa nei. Ingen sa ja med full kropp heller.

Neste øvelse blir mindre høflig

Snublefri Bakomberg Drift varsler at neste prøvegjennomgang skal handle om feilretting i mørke, men bare på et nivå som ikke gjør at noen må ringe ekte elektriker for å rydde etter pedagogikken. Det vurderes også en kortversjon for folk som «bare skulle slå på lyset».

Milda vil at opplæringa skal legges til et tidspunkt der ventehuset faktisk brukes.

– Klokka 08.47 var bra, sa hu. – Da er folk kalde nok te å høre etter, men itte så kalde at dom blir prinsipielle.

Det er foreløpig uavklart hvem som får ansvar for reserve­nøkkelen til hovedsikringsskapet. Snublefri vil ha den i låst system. Milda vil vite hvem som finner den når låst system har lunsj. De faste brukerne mener nøkkelplassering ikke må bli så hemmelig at bare framtida veit det.

Slik står saken etter første øvelse: Elektrifisering kan gjøre drift renere, roligere og mer forutsigbar. Men når teknologien kommer helt ned på bygdenivå, blir den også avhengig av råvær, gamle kursnavn, folk som fryser ulikt og en nøkkel som ikke godtar hastverk.

Da redaksjonen gikk, hang nøkkelen fortsatt på Snublefris ring. Den hadde fått en liten stripe av grønn maling fra skapdøra og måtte lir­kes ut med to fingre og et uttrykk ingen førte i permen. Milda så på den og nikket kort.

– Der har du framtida, sa hu. – Den går opp, men du må veta å du vrir på.

Skapdøra ble lukket klokka 09.32. Låsen gikk tregt igjen, som om den hadde forstått at den var blitt mer enn en bagatell.