Hjørdis vil debutere med gladbok: – Det er nok med én god benk om gangen

BAKOMBERG: Hjørdis Melby har skrevet ned det hun kaller «små gledelige bevis» fra Bakomberg i flere år. Nå skal notatene etter planen bli bok, og Hågensens Nød- og Reservehandel vurderer om butikken kan romme en enkel opplesningskrok mellom reservebatteriene og tørrmaten.

Det er ikke satt opp scene, ikke bestilt mikrofon og ikke trykket plakat med stort ansikt. Foreløpig ligger nyheten i en brun konvolutt, en utskrift med rettelser i margen og en beskjed på disken hos Hågensens om at «mulig bokprat må ikke hindre veiing».

Likevel er dette blitt en sak i Bakomberg.

Hjørdis Melby bekrefter overfor Bakomberg Tidende at hun arbeider med sin første bokutgivelse. Hun omtaler boka som en gladbok fra bygda, skrevet med utgangspunkt i hverdagslige observasjoner, korte samtaler og det hun mener folk ofte går forbi fordi de er på vei til noe som knirker mer.

– Det er ikke en bok om at alt er lett. Det ville vært uriktig her oppe. Men det finnes mye som bærer, sier Melby.

Hun sitter ved det lille bordet innerst i Hågensens Nød- og Reservehandel da avisa møter henne. På bordet står en kaffekopp med blå kant, en blyant som er spisset med kniv, og tre bunker ark holdt sammen med strikk. Den ene strikken har gitt seg litt og ligger som en svak protest over første side.

Utenfor slår vinden i døra slik den gjør når folk tror de har lukket den, men fjellet mener noe annet.

Hågensens Nød- og Reservehandel er ikke bokhandel. Den er heller ikke kulturhus etter noen offentlig definisjon av ordet. Den selger batterier, parafinveker, hermetikk, tørket gjær, tau i to tykkelser og enkelte ting ingen lenger husker hvem bestilte. Likevel er det her mange i Bakomberg får vite hva som er på gang, fordi folk uansett må innom når en lykt slutter å lyse eller en pakning viser seg å ha valgt feil dag.

Derfor har spørsmålet om en mulig første opplesning havnet nettopp her.

På en gul lapp som er festet med teip til hyllekanten ved reservebatteriene, står det med kulepenn: «Hjørdis? Lesekrok? Sjekk stolbredde. Ikke foran vekta.» Lappen henger litt skjevt. Det gjør også hylla, men på en mer etablert måte.

Den praktiske friksjonen er enkel: Butikken har én fri krok som kan tas i bruk uten å flytte nødlys, men kroken ligger delvis i linja mellom disken og den gamle varevekta. Vekta brukes fortsatt når kunder kjøper små mengder spiker, tørket frukt eller blandede skruer etter øyemål som må korrigeres av metall.

Hvis det settes ut fire stoler, kommer en av dem i veien for vekta. Hvis det settes ut tre, kan folk sitte, men ikke alle som sier de «bare skal høre litt». Hvis det settes ut to, blir det mer symbolsk enn praktisk.

– Jeg har sagt at det holder med én god benk om gangen, sier Melby.

Hun sier det uten å smile stort, men med et blikk mot vinduet der den nevnte benken utenfor butikken står fuktig og litt på skrå. Benken har vært med i flere av notatene hennes, opplyser hun. Ikke fordi den er pen, men fordi den har hatt plass til folk som ikke har hatt hastverk nok til å gå videre.

Boka har foreløpig ikke fått endelig tittel. Melby vil ikke oppgi arbeidstittelen, fordi hun mener den kan komme til å «skli ut i noe altfor friskt» hvis den blir sagt høyt før den er ferdig. Hun opplyser at manuset består av korte tekster, noen på under én side, andre lengre, og at de handler om ting hun selv har sett eller fått fortalt i samtale.

Hun nevner bratte bakker som ikke trenger å vinne hver dag, kaffekopper som blir stående igjen på riktig sted, folk som snur for å holde opp ei dør, og en gang noen la en tørr vedkubbe på trappa til en nabo uten å skrive navn.

– Det er slike ting jeg vil skrive fram. Ikke for å pynte på bygda, men for å vise at det også finnes presisjon i det gode, sier Melby.

Hun begynte å samle notater for flere år siden. Først på baksiden av handlelapper. Senere i små skrivebøker. Noen sider er skrevet ved kjøkkenbordet, noen på en krakk ved gangen, og enkelte, forteller hun, etter at hun hadde kommet halvveis opp en bakke og måtte late som hun stoppet for utsikten.

– Da kan man like gjerne skrive ned noe, sier hun.

Bakomberg Tidende har fått se deler av manusutskriften, men ikke hele boka. Utdragene avisa har sett er hverdagsnære og uten navngitte omtaler som avisa kan kontrollere som nyhetsopplysninger. Melby sier hun har anonymisert der det trengs, og at flere av tekstene er satt sammen av inntrykk fra flere dager.

Det gjør boka til litteratur, ikke møteprotokoll.

Samtidig er den lokal nok til at folk allerede spør hva som står der. En kunde som kommer innom Hågensens mens avisa er til stede, stopper ved disken, ser på arkene og spør om det er «den boka». Da Melby svarer at det antakelig er den, nikker kunden og går videre til tørrmaten uten å presse mer. Det er en form for hensyn Bakomberg har utviklet på dager med lavt skydekke.

Hågensens Nød- og Reservehandel har ikke fattet noen formell beslutning om arrangement. Butikken opplyser at det vurderes en liten opplesning dersom det lar seg gjennomføre uten å blokkere kundeferdsel, nødutstyr eller varevekta. Det er ikke snakk om servering utover vanlig kaffe dersom kanna likevel står på.

På disken ligger en tommestokk ved siden av kvitteringsrullen. Den brukes ikke til å måle litterær kvalitet, men avstanden mellom batterihylla og fryseskapet.

Målingen viser 86 centimeter på det smaleste punktet, før man tar hensyn til vinterjakker. Det siste er ikke skrevet inn i noen plan, men nevnes av flere som et reelt forhold.

– Folk kommer bredere inn når det er kaldt, sier Melby.

Hun understreker at hun ikke ønsker at boka skal bli til bry for handelen.

– Hvis noen må velge mellom å høre meg lese og få veid spiker, må spikeren først. Det er tross alt den som holder ting sammen, sier hun.

Det er denne typen setninger som gjør at flere lokalt beskriver prosjektet som «typisk Hjørdis», uten at noen av dem helt vil definere hva det betyr. Melby selv er mindre opptatt av merkelappen. Hun sier hun har skrevet fordi hun trengte en måte å holde fast i det som ikke roper.

For en bygd som ofte har nyheter knyttet til vei, vær, vedlikehold og hvem som har nøkkel til hva, er en bokdebut en annen type hendelse. Den krever ikke brøyting. Den kan likevel gi praktiske spørsmål: Hvor mange eksemplarer skal tas inn? Skal folk forhåndsbestille? Kan boka ligge på disken uten å dekke til loddboka? Og hvem bestemmer om opplesningen skal være før eller etter at vareleveringen er pakket ut?

Foreløpig er flere avklaringer åpne. Melby opplyser at hun er i dialog om trykking, men vil vente med detaljer til dato og opplag er bekreftet. Hun sier også at hun ønsker en lav terskel for folk som bare vil bla litt.

– Det skal ikke være høytideligere enn at man kan komme inn med lue, sier hun.

Butikken har på sin side begynt med de små forberedelsene som ofte er de avgjørende her. En sammenleggbar stol er hentet fram fra bakrommet. Den har fått en prøvesitting. En pappeske med ekstra lyspærer er flyttet ni centimeter til venstre og deretter flyttet tilbake, fordi den venstre plassen viste seg å være mer i veien for termosen.

Slikt tar tid.

Melby sier hun ikke har noe mål om å skrive den store forklaringen på Bakomberg. Det ville hun ikke hatt oversikt til, mener hun. Hun vil heller skrive om det lille som kan være sant uten å bli stort.

– Jeg tror ikke alt må være en utsikt. Noen ganger holder det at noen har kostet trappa før du kommer, sier hun.

Hun har fått reaksjoner fra folk som synes det er godt at noen vil skrive om glede uten å gjøre det blankt. Det ordet går igjen: blankt. Ingen av dem avisa snakker med ønsker en bok som later som regnet ikke kommer inn fra siden. Melby sier hun heller ikke har skrevet en slik bok.

– Glede er ikke det samme som lettvint. Det er ofte mer arbeid i den, sier hun.

I Hågensens blir den mulige opplesningskroken stående uavklart litt til. Den gule lappen henger fremdeles ved batteriene. Når døra går opp, løfter papiret seg i nederkant, men teipen holder.

Melby samler arkene sine i tre bunker igjen. Hun legger den slappe strikken rundt den største og glatter over første side med hånden. Ute ved benken har vinden skjøvet noen bjørkeblader inn under setet, og på disken venter vekta på neste kunde som trenger nøyaktig nok av noe smått.

Kontakt redaksjonen: post@bakomberg.no