«Heldige Johnny» fikk prøvd tittelen ved knagg 7

Etter en kort og litt klønete opphavsforklaring hjemme møtte vesle Johnny på Bakomberg skole med stort smil og krav om å bli tiltalt som «heldige Johnny». Da en medelev spurte åffer i all verden, holdt Johnny tommel og pekefinger med svært liten glippe og svarte at han hadde vært så langt fra å bli en dritt.

Saken ble først oppfattet som vanlig tirsdagsmunnbruk ved småtrinnet. Klokka 08.17 ble hu likevel løftet til voksennivå da tre unger lo, en unge spurte om det kunne føres på navnelista, og kontaktlærer Gunhild Råkeby måtte ta stilling til om «heldige» er et mellomnavn, en tittel eller bære en morgentilstand.

Bakomberg Tidende har gått gjennom det som finnes av muntlige opplysninger, garderobeobservasjoner og en gul plastknapp fra en regnbukse som lå på golvet under hele hendelsen. Knappen er itte årsak til saken, men flere peker på at han lå akkurat der samtalen ble stående.

Slik gikk det til

Bakgrunnen er en privat forklaring hjemme kvelden før. Mora til Johnny, som i denne saken blir omtalt som mor fordi hu itte har bedt om mer, skal ha kommet fram til at gutten var gammal nok til å få en enkel forklaring på hvor barn kommer fra.

Forklaringa ble, etter det Bakomberg Tidende får opplyst, gitt uten plansje, uten modell og uten den typen brosjyre som vanligvis ligger skeivt i en helsestasjonshylle. Hu brukte få ord, litt peking i retning av seg sjøl og sa i kortform:

– Det er omtrent her du kommer fra.

Johnny skal ha tatt dette til seg med en ro som seinere viste seg å væra av den arbeidende sorten. Han stilte itte oppfølgingsspørsmål der og da. Han nikka, så bort på dørkarmen og gikk videre med en halv kjeks i handa. Kjeksen var ifølge mor av typen som smuler uten å innrømme det.

– Jeg trudde nesten det gikk greit, sier hu.

Det gjorde det au, på et vis.

Neste morgen kom Johnny til skolen 07.58, iført blå jakke, vintersko med to ulike stramminger og et uttrykk som flere voksne har beskrevet som «kommunalt fornøyd». Ved garderoben på småtrinnet henger det 23 knagger, men knagg 7 har lenge hatt en litt mer framoverlent skrue enn de andre. Det var under denne knaggen gutten stilte seg.

Han venta til to klassekamerater hadde fått av seg yttertøyet, og til Råkeby hadde sagt «husk innesko» for fjerde gang. Så kunngjorde han at det fra nå av var korrekt å si «heldige Johnny».

– Jeg trudde først han hadde vunni noe på SFO, sier Råkeby, som er kontaktlærer, ansvarlig for blyantkorga på 1.–2. trinn og kjent for å rette opp skeive ark før foreldremøte uten å gjøra sak av det.

Råkeby har tidligere stått i den såkalte viskelæruka i 2019, da et halvt rosa viskelær ble regnet som fellesmateriell av tre elever og privat eiendom av fire. Hu sier hu derfor er varsom med titler som oppstår før første time.

– Unger kan mene mye før mjølka er satt kaldt. Men detta kom med tyngde, sier hu.

Det var medelev og uformell rekkefølgevakt Tobias som stilte spørsmålet alle seinere har vist til. Tobias har itte noe offisielt verv, men han stiller seg ofte fremst når klassen skal inn, og har en mening om hvordan glidelåser bør væra når folk snakker alvor.

– Åffer skulle vi det, da? spurte han.

Da skal Johnny ha løftet handa. Itte høgt, itte teatralsk, men såpass at fire øyepar og en voksen så bevegelsen. Tommel og pekefinger ble holdt med bære ei lita glippe mellom seg. Råkeby vurderer i ettertid at han viste «en pedagogisk avgrensing», men understreker at hu itte målte.

– Fordi, sa Johnny, jeg var så langt fra å bli en dritt.

Det ble stille i 2,8 sekund, før lyden i garderoben endret karakter. En støvel datt ned fra benken. En unge lo med hele lua på. En annen spurte om dette betydde at alle måtte sjekke hjemme hva dom hadde vært nære ved å ende som.

Råkeby valgte da å innføre det hu kaller «mild samling ved mattehylla». Det er itte et fast tiltak, men har vært brukt før, blant annet etter at noen mente kongler kunne leveres som frukt.

– Jeg sa at Johnny heter Johnny i skoleprotokollen, og at heldig kan væra noe en føler seg. Det var omtrent så langt jeg kom før ringeklokka begynte, sier hu.

Ringeklokka på Bakomberg skole har et lite knepp før selve ringinga, som om bygget vurderer å la væra. Denne morgenen kom kneppet klokka 08.29 og ringinga klokka 08.29 og litt til. Det gjorde at saken fikk preg av å væra godkjent av infrastrukturen.

I første time skrev Råkeby «Johnny» på tavla, slik hu alltid gjør ved navneøving. Johnny rakte opp handa og spurte om tavla hadde plass til «heldige». Da hu svarte at tavla hadde plass, men at dette itte automatisk var et argument, satte han seg bakover og så bort på blyantspisseren.

Blyantspisseren er grå, står ved vinduet og har ei skuff som aldri blir helt tømt. Redaksjonen observerte seinere at han lager en tynn, sur lyd når en spisser rød fargeblyant, men itte blå. Dette har ingen kjent forbindelse med saken, men flere av barna så på han hver gang ordet «opphav» ble brukt.

Rektor Ragnvald Myrvang ble koblet inn klokka 09.43 etter at spørsmålet om tiltaleform hadde spredd seg til lesekroken. Myrvang er rektor, tidligere sløydlærer, og mannen bak ordninga med at alle sakser skal ligge med handtaket samme veg i skapet. Han mener skolen skal tåle barnespørsmål, men itte nødvendigvis nye navn uten saksgang.

– Vi er for undring, men vi kan itte ha fri tittelbruk i garderoben, sier Myrvang.

Han har tidligere håndtert den lokale blyantkrisa i 2021, da en elev kom med mekanisk blyant og utløste tre uker med uavklart spissingsansvar. Myrvang sier han derfor kjenner igjen situasjoner der små redskaper får større sjøltillit enn systemet.

Denne gangen var redskapet handa til Johnny.

– Det var itte vondt ment. Det var et barn som hadde fått en opplysning, behandlet den og levert den tilbake til samfunnet, sier Myrvang.

Skolen sendte itte ut fellesmelding til foresatte. Det ble vurdert, men lagt bort etter at Råkeby pekte på at en melding med ordet «heldige» kunne skape mer telefonvirksomhet enn saken bar. I stedet ble det tatt en kort prat med klassen om kropp, språk og at itte alle private forklaringer skal gjøres om til offentlig rang.

– Jeg sa at vi kommer fra folk, og at vi snakker pent om kroppen. Så sa jeg at vi går ut, for da var det friminutt, sier Råkeby.

Friminuttet ga itte full ro. Ved huskestativet ble «heldige Johnny» prøvd ut som tilrop tre ganger. Johnny svarte hver gang. Den fjerde gangen svarte han itte, fordi han var opptatt med å få en isklump løs fra undersida av en benk. Isklumpen så ut som en liten potet og ble seinere kasta mot en snøhaug med lav presisjon.

Myrvang sto ved døra med hendene i lomma og fulgte med på om tittelbruken utviklet seg til erting. Det gjorde den itte, ifølge rektor. Den utviklet seg heller til forhandling.

– En gutt mente han au måtte væra heldig, men på et annet vis. Ei jente sa at ingen fikk bestemme sitt eget adjektiv før etter mat, sier Myrvang.

Johnny svarte når noen brukte tittelen. Tobias krevde begrunnelse de to første gangene, og mente etter hvert at samme begrunnelse itte kunne gjenbrukes uten at handa ble vist på nytt. Råkeby holdt navnelista fast på kateteret med venstre albue mens hu delte ut leseark med høyre.

– Navnelista er navnelista. Hvis vi begynner å skrive inn stemninger der, har vi itte papir nok te påske, sier hu.

Myrvang ble spurt om skolen burde lage et eget skjema for selvvalgte adjektiv. Han svarte nei før spørsmålet var helt ferdig.

– Nei. Vi skal itte lage skjema for alt. Det er akkurat sånn skjema blir for modige, sier han.

Mor til Johnny ble orientert ved henting. Hu skal da ha stoppet med en vott i handa og den andre fortsatt inni ermet på gutten. Ifølge Råkeby ble det itte kjefting. Det ble et langt pust.

– Jeg sa bære at hjemmeundervisning au kan få etterarbeid, sier mora.

Hu understreker at hu itte angrer på å ha svart gutten. Hu angrer mer på manglende kontrollspørsmål.

– En må kanskje spørre hva dom har hørt, før dom tar det med på skolen. Det har jeg lært. Og så skal jeg bruke litt flere ord neste gang. Itte mange. Men flere.

Bakomberg Varslingslag for Rykter og Riktig Rekkefølge ble itte formelt varslet, men Råkeby opplyser at laget uansett fikk høre om hendelsen gjennom «den vanlige jakkevegen». Det vil si barn til forelder, forelder til butikk, butikk til noen som eier perm.

Myrvang avviser at skolen vil innføre egne regler for selvvalgte lykketitler.

– Nei. Men vi kommer te å minne om at navnelista er navnelista. Den har vært gjennom mye, sier han.

Navnelista lå på kateteret da Bakomberg Tidende var innom. Den hadde en brett nederst i høgre hjørne og et lite merke etter appelsin. Ved «Johnny» sto det bære Johnny. Ingen parentes. Ingen stjerne.

Johnny sjøl var ved redaksjonens besøk mest opptatt av om det fantes flere ord for heldig. Han fikk itte noe offisielt svar på det, men Råkeby sa at «glad» kunne brukes i tegnetimen dersom det ble tegnet med armer.

– Men jeg var nære, sa Johnny.

Så holdt han opp tommel og pekefinger igjen, med samme vesle glippe og samme store smil.

På golvet under knagg 7 lå den gule plastknappen fortsatt. Ingen visste hvem som eide han, og ingen ville kaste han akkurat da.