Grautgryta gikk i roterende beredskap

Rakel skulle bortom Etterpasshandelen. Da innførte Mio Bråtaker roterende kjøkkendrift med piler, tidsur og skivotter.

Det som skulle væra en rolig formiddag med klesvask, graut og litt alminnelig pass, endte med tom kokvask, overarbeidd surdeig og to naboer som helst ikke vil stå ansvarlige for konsistensen.

Saka vart synlig for bygda klokka 11.17 torsdag, da det ifølge Rakel Nyborg ble registrert tre separate lokkløft, ett sukk fra gangen og en ventelyd fra vaskemaskina som hu beskriver som «fornærma, men fungerende».

På det tidspunktet sto Mio Bråtaker midt på kjøkkengolvet med skivotter, damp i luggen og den store emaljerte grautgryta med blå kant i begge hender. Gryta hadde fått en fastbrent ring som ikke var der da Rakel gikk hjemmefra, og lokket lå på benken med en stilling som tydet på at det ikke hadde vøri helt enig i prosessen.

– Du kan godt ha system, Mio, men grauten må væra med på det, sa Rakel da hu kom tilbake fra Tråsnæs Etterpasshandel litt før planlagt.

Mio fastholder overfor Bakomberg Tidende at prinsippet var riktig.

– Rekkefølga vart bære litt bratt, sier han.

Skulle bære gå litt rundt

Bakgrunnen for hendinga er et rollebytte i heimen som etter det redaksjonen forstår vart avtalt ved kjøkkenbordet samme morgen. Rakel skulle ordne ærend hos Tråsnæs Etterpasshandel og samtidig levere ei liste med ting som «itte kunne vente te torsdag, enda det var torsdag». Mio tilbød seg å ta heimearbeidet mens hu var borte.

Ifølge begge parter skal Mio da ha uttalt at slikt arbeid i hovedsak består i å gå litt rundt og vite hvor ting står.

Rakel bestrider ikke at han sa det.

– Han sa det med begge hæla i golvet. Det er da du veit det kommer te å koste ei gryteklut, sier hu.

Mio Bråtaker er i Bakomberg kjent som sjølutnevnt effektiviseringsmann i egen gang. I 2022 sorterte han julepynten etter hvor fort den kunne pakkes ned, noe som førte til at tre nisser havnet i kategorien «usikker sesongdrift» og sto på vaskerommet te februar. Han mener arbeid blir lettere hvis det får en plan med piler.

Torsdag tegnet han derfor et system på et ruteark fra en gammel telefonblokk og kalte det Roterende heimeberedskap. På komfyren la han små papirbiter med piler mot høyre, og på tidsuret satte han en bit isolasjonstape med bokstavene RO.

– Det står for rotering. Og ro. Begge deler trengs i heimen, forklarer Mio.

Tidsuret hadde én knapp, og den peip hver gang Mio mente at noe skulle flyttes. Det gjorde den ofte.

Graut i omløp

Det sentrale objektet i saka er den store emaljerte grautgryta med blå kant, fastbrent ring og lokk som bare passer hvis det legges på med vilje. Gryta har ifølge Rakel vøri brukt te rømmegraut, saftkoking og én gang te å samle vann under et lite takdrypp som ingen ville snakke høgt om før etter jul.

Torsdag fikk den ny rolle som beredskapsenhet.

Mio hadde satt grauten på den bakerste plata først, men flyttet den te venstre framplate etter sju minutter fordi han mente varmen burde fordeles demokratisk. Deretter kom høyre bakplate inn i ordninga, før gryta på et tidspunkt sto skeivt på ei plate som ikke var slått på.

– Da vart det rolig. Jeg tolka det som framgang, sier Mio.

Rakel tolka det annerledes da hu kom inn døra og kjente lukta av rømmegraut som hadde hatt møter med seg sjøl.

På kjøkkenbenken sto ei bolledeig under kopphåndkle. Den hadde gått over kanten på bollen og ned på ei fjøl der det lå tre rosiner og en handlelapp fra forrige uke. Mio hadde lagt et ekstra kopphåndkle over for å roe situasjonen.

– Deig hjelper itte med pledd når den allerede har bestemt seg, sier Rakel.

I vaskerommet gikk vaskemaskina på kokvask uten klær. Midt på golvet sto ei vaskebalje med ett sokkepar i. Sokkeparret var tørt, men hadde fått en rolle i opplegget.

– Det var for å markere at klesvask var i gang. Man må skille mellom fysisk arbeid og driftsstatus, sier Mio.

Rakel sier hu setter pris på at han prøvde, men at «driftsstatus itte blir rein av seg sjøl».

Naboer med sleiv

Praktiske konsekvenser kom raskt. To naboer ble trukket inn etter at Mio åpnet kjøkkenvinduet for å få ut damp, og lyden av tidsuret bar over tunet med en liten metallisk bestemt tone.

Først kom Jenny Stensrud fra nabohuset med ei lang tresleiv. Hu hadde egentlig gått ut for å hente posten, men så at gardina på kjøkkenet hos Rakel og Mio sto ut av vinduet som et hvitt varsel.

– Jeg trudde først det var lufting. Så hørte jeg grautlyd. Da går en bort, sier Stensrud.

Like etter kom Bjarne Holt, pensjonert bussjåfør og sjølutnevnt vokter av jevn varme på bygdas grøtdager. Han hadde med egen sleiv, men ville tidlig presisere at han ikke tok ansvar for resultatet.

– Jeg kan røre. Jeg kan itte gå god for retninga, sa Holt mens han sto ved dørkarmen og holdt seg på den sida av kjøkkenet som ikke hadde piler.

Dermed sto tre voksne mennesker i Rakel Nyborgs kjøkken og vurderte ei gryte som skulle ha vøri ferdig, men som i stedet hadde vært innom tre varmeplater og en kort periode med stillstand. På veggen tikket klokka 11.24 med en lyd Rakel seinere beskrev som «litt for saklig».

Ute på trappa lå en vedkubbe som ingen hadde bedt om. Den hadde antakelig falt ut av vedkassa tidligere på morgenen, men fikk under hendinga status som uoffisiell dørstopper da folk kom og gikk med sleiver.

Dette hadde ingen direkte betydning for grauten, men redaksjonen observerte at en skjære satte seg på takrenna og så inn vinduet i 38 sekunder uten å bidra.

Hagelaget utsatte stiklinger

Saka fikk også ringvirkninger for Bakomberg Hagelag for Hardføre Planter og Såre Følelser, som etter planen skulle ha et lite stiklingsbytte hos Rakel klokka 12.30. Rakel er kjent i laget for å ha reddet tre pelargoniaer under tørkeuka i fjor ved å sette dem i skyggen bak et spann og snakke lavt te dem.

Da kjøkkenet fortsatt bar preg av roterende beredskap, ble stiklingsbyttet utsatt med 45 minutter og flyttet delvis ut på gangen.

– Vi kunne ha bytta i stua, men det var uklart om dampen hadde mandat dit, sier lagets nestleder, Oddlaug Finstad, som sto med to novemberkaktuser i en plastpose fra apoteket.

Rakel understreker at hu ikke mener dette er ei stor sak.

– Det er itte ei sak. Men jeg vil gjerne at ingen kaller det lettvint heimestell før dom har funnet igjen den ene grytekluten, sier hu.

Grytekluten det er snakk om, er rød med hvite prikker og skal sist ha vøri sett ved komfyren klokka 10.52. Mio mener den kan ha blitt flyttet som del av fase to, men innrømmer at fase to ikke er fullt dokumentert.

– Det vart litt mye samtidighet, sier han.

Rakel har seinere funnet igjen den ene gardina, som i en kort periode ble luftet på Returbenken bak Herredshuset. Hvordan gardina havnet der, er ikke endelig klarlagt, men Mio opplyser at han hadde planer om «tekstilavkjøling» etter å ha oppdaget at kjøkkenvinduet ikke tok unna all dampen.

– Jeg la den der fordi benken er kjent, sier han.

Rakel sier gardiner ikke trenger kjent benk.

Ikke kritikk av innsats

Begge parter legger vekt på at hendinga ikke skal forstås som kritikk av at folk prøver å bidra hjemme. Rakel sier det er bra når arbeid deles, men at det hjelper å begynne i den enden der tøy faktisk ligger i maskina og graut står i ro lenge nok te å bli graut.

– Han skal få prøve igjen. Men da uten piler på komfyren, sier hu.

Mio sier han tar lærdom av formiddagen, men mener Roterende heimeberedskap kan justeres.

– Jeg ser nå at alt itte bør rotere. Noe bør bære stå og skamme seg ferdig, sier han.

Han har allerede notert tre forbedringspunkter på rutearket: «mindre flytting», «mer innhold i vask» og «lokket først, forklaring etterpå». Nederst har han tegnet en firkant som ifølge ham er et framtidig skjema for gryter med ulikt temperament.

Rakel har lagt rutearket i skuffa under gryteklutene, men ikke kasta det.

– En veit aldri når en treng papir te å tenne opp med, sier hu.

Tråsnæs Etterpasshandel bekrefter ikke detaljer om Rakels ærend, men en ansatt opplyser at hu kom inn «med målretta gange» og kjøpte det hu skulle. Det skal ikke ha vært kø ved disken, men en mann med sykkelklips brukte uvanlig lang tid på å velge hyssing.

Da Rakel kom heim, var Mio i ferd med å løfte gryta med skivotter. Han hadde tatt på vottene fordi gryteklutene var uklare, og fordi han mente vinterutstyr ga bedre grep ved uforutsett varme.

– Jeg rakk å tenke at han i hvert fall ikke frøs på henda, sier Rakel.

Avkjølingsstasjon på trappa

Ved 12-tida var grauten berget i den forstand at den kunne serveres te folk som kjenner historia og dermed har justert forventningene. Jenny Stensrud beskriver konsistensen som «samla, men prega». Bjarne Holt sier han ikke vil uttale seg utover at sleiva hans kom rein heim.

Kjøkkenet ble rydda etter en kort, men tydelig omfordeling av ansvar. Rakel satte redskaper tilbake på steder som ga meining. Mio bar ut vaskebalja, stoppet den tomme kokvasken og la sokkeparret oppi maskina for å gi prosessen et slags etterslep.

Hagelaget gjennomførte stiklingsbyttet klokka 13.15. Én novemberkaktus ble stående igjen på gangen i seks minutter fordi ingen ville sette den for nær kjøkkenet før dampen hadde lagt seg. Det ble ikke ført protokoll, men Oddlaug Finstad sa «vi veit hvem sin det er» og så på planta som om den hadde hørt nok.

Utover ettermiddagen sto den store emaljerte grautgryta ute på trappa. Lokket lå skeivt på, men ikke tilfeldig. Den blå kanten hadde fått en mørkere ring, og inni gryta hang det igjen en lukt av rømmegraut, varm plate og litt for mye plan.

Mio gikk forbi den to ganger uten å flytte på den.

– Emalje liker tydeligvis itte raske omorganiseringer, sa han til slutt, og skrev det ned på rutearket mens gryta sto som midlertidig avkjølingsstasjon ved dørmatta.