Golfstrid ved Kaffediket: – Det er forskjell på kraft og beskjed

KAFFEDIKET: Det er ikke registrert personskader, knuste ruter eller formelle klager etter golftreningen bak Brøytegarasjen. Likevel har to små golfmiljøer på hver sin side av Kaffediket kommet til et punkt der både avstand, ordbruk og høyden på golfkøller blir omtalt med større nøyaktighet enn før.

Bakgrunnen er en treningskveld sist uke, da flere utslag fra vestsida av diket ble oppfattet som «unødvendig friske» av dem som sto på østsida. De på vestsida mener på sin side at østsida kommenterte ballbanene før ballene hadde landet, og at slikt kan være nok til å gjøre et middels jernslag om til et bygdepolitisk spørsmål.

Dermed er det oppstått en sak av den typen som ikke nødvendigvis synes på kartet, men som merkes godt når åtte personer, to bøtter med brukte golfballer og én litt lav sol skal dele et område bak en brøytegarasje.

Kaffediket bak Brøytegarasjen er ikke en golfbane. Det er heller ikke skiltet som golfanlegg. Området er et flatt og delvis skrånende stykke grus, gras og hardpakket jord, med diket som naturlig midtstrek og snøbrøytingsutstyr som sesongmessig bakgrunn. Nettopp derfor har stedet blitt tatt i bruk av folk som vil trene nærspill, utslag og det flere omtaler som «å få kroppen til å huske noe annet enn snømåking».

Mandag ettermiddag observerte Bakomberg Tidende fem golfkøller, tre hansker, en sammenleggbar campingstol og en grønn plastbøtte med baller ved området. På innsiden av garasjeveggen hang en arkbit med teip i øvre hjørne. Der sto det ikke mer dramatisk enn «torsdag etter 18: vest» og «søndag før middag: aust, viss tørt». Vinden tok tak i arket to ganger mens avisen var der, men ikke nok til å fjerne det.

Det er denne enkle ordningen som nå er under press.

Gudrun Kjelsvik, som trente fra østsida denne uka, sier at hun ikke ønsker å lage mer ut av saken enn nødvendig. Hun mener likevel at det er greit å si fra når køller kommer høyt og ballene går lavt.

– Det er forskjell på kraft og beskjed. Et slag kan godt være dårlig uten at det må sendes som rekommandert over diket, sier Kjelsvik.

Hun peker mot en liten flekk i graset, et par meter fra kanten. Der ligger to hvite baller og én gul som har mistet det meste av fargen på den ene siden. Kjelsvik sier ballene kom over under trening, men understreker at hun ikke vet hvem som slo hvilken.

– Det er ikke bevismateriale. Det er baller. Men de ligger der, sier hun.

På den andre siden av Kaffediket er tonen like saklig, men ikke mindre bestemt. Hjørdis Melby mener at vestsida har fått et ufortjent rykte for å være harde i svingen. Hun sier golfkøller nødvendigvis må opp i lufta når folk trener, og at det ikke bør tolkes som temperament hver gang en kølle peker mot himmelen etter et slag.

– Hvis man stopper svingen halvveis for å se snill ut, lærer man ingenting. Da kan man like gjerne stå med kosteskaft og tenke på golf, sier Melby.

Hun mener problemet først og fremst er kommentarer fra motsatt side før slaget er ferdig vurdert av den som slo.

– Ballen må få lande, og mennesket må få puste. Så kan man si hva man vil om retning etterpå, innen rimelighetens grenser, sier hun.

Ingen av partene avisen har snakket med, ønsker å kalle dette en konflikt. Ordet som brukes oftest, er «rivalisering». Deretter kommer «litt mykje», «trening» og «tryggleik», omtrent i den rekkefølgen.

Det finnes heller ingen vedtatt klubbstruktur rundt golfen ved Kaffediket. Det er ingen leder, ingen medlemsliste og ingen kasserer som har fått dårlig nattesøvn av kontingent. Aktiviteten har vokst fram fordi området er åpent, sentralt nok til at folk kan gå dit etter arbeid, og samtidig avsides nok til at et mislykket slag ikke blir vurdert av hele torget.

Akkurat det siste er ikke lenger helt sant.

For med flere deltakere har også de praktiske spørsmålene kommet. Hvem slår først når begge sider er på plass? Hvor langt må det være mellom dem som trener? Skal det være lov å rope råd over diket? Og er det en forskjell på å løfte en kølle i ergrelse og å fullføre en teknisk bevegelse som tilfeldigvis ligner en liten værmelding?

Bakomberg Tidende har fått se en meldingstråd mellom flere av utøverne. Der foreslås det blant annet «fast klokkeslett», «ikkje slå mot folk, sjølv om dei står dumt» og «ingen kommentar før ballen ligg i ro». En av meldingene ber også om at brukte baller samles inn, fordi de ellers havner i grusen ved garasjeporten og blir kjørt flate av dekk som har nok med sitt.

Formuleringen som har fått mest støtte, er kort: «Pust før prat.»

Kjelsvik sier hun kan leve med den regelen.

– Det er sikkert sunt i flere sammenhenger, sier hun.

Melby mener en slik regel kan være grei, men vil ikke at det skal bli så ordnet at hele poenget med Kaffediket forsvinner.

– Vi kom hit fordi det ikke var skjema, starttid og folk med hvite sko som hvisker. Hvis vi lager for mange regler, blir det bare et møte med køller, sier hun.

Det praktiske spørsmålet nå er om de to miljøene skal dele opp treningen tydeligere. Ett forslag er at østsida bruker området tirsdag og torsdag etter klokka 18, mens vestsida får mandag og onsdag. Et annet er å merke en enkel sikkerhetssone med to treplugger og en snor, slik at ingen slår når folk står innenfor det som omtales som «fornuftig feilmargin».

Ingen har foreløpig tatt ansvar for å skaffe snor.

Det er også uklart om Kaffediket bør ha én felles utslagsretning. De som liker dagens ordning, mener diket gir naturlig avstand og gjør at folk ser hverandre. De som er mer skeptiske, peker på at synlig avstand ikke hjelper dersom ballen skjærer brått og spilleren etterpå forklarer at det egentlig var vinden, selv når lufta sto stille.

Under avisens besøk kom dette tydelig fram. En ball ble slått fra vestsida, steg pent, mistet selvtilliten over diket og la seg i en slak bue mot en rusten kant ved garasjeplassen. Ingen sa noe før den lå stille. Da nikket en mann uten å uttale seg til avisen. På østsida ble det sett ned i bakken en stund, slik folk gjør når de både har fått rett og ikke vil starte noe.

Køllene var høyt i lufta flere ganger. I de fleste tilfellene var det åpenbart en del av svingen. Én gang ble en kølle holdt litt lenger oppe enn bevegelsen krevde. Det ble ikke sagt noe, men det ble sett på den.

Sikkerhetsspørsmålet er likevel reelt, selv uten dramatikk. Golfballer er harde, og området har ingen nett, skilting eller fast instruks. Det går også folk forbi Brøytegarasjen på ettermiddagen, særlig når veien over til lagerplassen er tørr nok til at man slipper å bære skoene med øynene. Foreløpig har miljøene løst dette ved å rope «klar» og vente på nikk. Problemet er at nikk kan være små, særlig i motlys.

Kjelsvik mener det bør være nok med en enkel avtale.

– Vi trenger ikke klubbhus. Vi trenger bare å vite når det er trygt å slå, og når det er trygt å mene noe, sier hun.

Melby er enig i det første, men vil ha rom for konkurranse.

– Litt rivalisering tåler vi. Det er derfor folk treffer bedre. Men det skal ikke bli sånn at noen går hjem fordi de føler de står i veien for andres humør, sier hun.

Det er ikke avklart hvem som eventuelt skal kalle inn til en prat. Flere av dem avisen traff, mente det kan tas «neste gang alle likevel står der». En foreslo at den som først tar med målebånd, også får åpne samtalen. Forslaget ble ikke vedtatt, men heller ikke avvist.

Inntil videre fortsetter treningen. Den grønne plastbøtta står på samme sted, med håndtaket vendt mot diket. Teiparket ved garasjeveggen henger fortsatt, nå med et nytt blyantmerke under søndag. Der står det «snakk om avstand».

Da Bakomberg Tidende forlot Kaffediket, løftet vinden arket nederst og slapp det ned igjen. På vestsida prøvde Melby et rolig slag. På østsida ventet Kjelsvik til ballen hadde landet før hun sa noe som ikke bar over diket.

Kontakt redaksjonen: post@bakomberg.no

Fritt tolket etter: Fra Sunnhordland: – Golfkøller kan flyga i lufta (nytt vindu)