Gasbindrull skapte apotekuro

Da den nyansatte unggutten ved Bakomberg apotek først rødmet over en tampongpakke, fikk han beskjed om at slikt er helt naturlig og itte noe å stå og blunke med. Tre minutter seinere lente han seg fram over disken til neste kunde, la fram bomull og gasbind med uventet faglig ro og spurte: «Såh … du ruller sjøl?»

Hendelsen, som lenge har gått som lavmælt fortelling mellom hyllene for hostesaft og gnagsårplaster, er nå blitt tilstrekkelig omtalt i pauserommet til at Bakomberg Tidende kan omtale den som lokal apotekhistorie med praktiske konsekvenser.

Det som står igjen, er særlig én boks tamponger, én pakke bomull, én rull gasbind og en opplæringssamtale som ifølge flere tilstedeværende var ment å gjøre alt mindre pinlig.

Slik gikk det til

Bakomberg apotek hadde denne tirsdagen satt inn ekstrahjelp bak disken mellom klokka 09.42 og 13.15, grunnet varelevering, ferieliste og en fast ansatt som skulle på et møte om reseptfrie nesesprayer. Ekstrahjelpen var 17 år gamle Even Rognstad fra Øverjordet, kjent fra før som høflig, punktlig og innehaver av en jakke med glidelås som alltid blir sittende fast nede ved venstre lomme.

Even hadde ifølge apoteker og daglig leder Ragna Finstad møtt presis, tatt imot navneskilt, vasket hendene to ganger og spurt om bankterminalen skulle tiltales med «du» eller «den». Det ble vurdert som et godt tegn.

– Han ville gjøra rett. Det er itte alle som spør hvor kvitteringsrullen bor før dom har mista den, sier Finstad.

Ragna Finstad har drevet apoteket i Bakomberg siden før fasaden fikk automatisk dør, og har et ansikt som kan skille mellom allergi og alminnelig mistrivsel på fire meters hold. Bygda husker henne særlig fra vinteren da hun fikk stoppet salg av feil hostesaft til sangkoret, etter at tenorstemmen i «No livnar det» forsvant i to og et halvt vers. Hun mener sterkt at diskfolk skal være rolige, men itte så rolige at dom virker som dom har skrudd av varmen.

Even fikk først ei innføring i hyllene. Smertestillende, hud, mage, barn, sår, intim, munn og det som Finstad omtaler som «ting folk helst peker på med haka». Han nikket. Han noterte ingenting, men så lenge ut på hylla for tanntråd som om den hadde sagt noe.

Den fysiske midtpunktet i saken sto da på hylle tre, venstre side: en liten blå og hvit boks tamponger med blank plast rundt. Den sto itte frampå, men heller itte gjømt. Den sto på den måten varer står når dom har vøri solgt i mange tiår og itte trenger å unnskylde seg.

Første kunde kom klokka 10.07, etter at døra hadde gitt fra seg det korte, tørre pipet som mange i Bakomberg mener er litt mer dømmende enn nødvendig. Kunden var Torunn Mjelde, pensjonert kontordame fra kommunekassa, nå sjølutnevnt forkjemper for rette navn på ting. Hu har tidligere sendt skriftlig merknad til biblioteket fordi «innleveringsautomat» ble kalt «boksluk» på en intern plakat. Mjelde hadde handleliste brettet i fire og hansker i veska, enda det var inne.

– Jeg skulle ha tamponger. Det er itte akkurat ei sak, sa Mjelde til Tidende etterpå, før hu presiserte at det nå likevel hadde blitt det.

Even fant boksen. Han tok den ned med to fingre, som om den var varm, la den på disken og traff samtidig kanten på en eske halspastiller. Halspastillene holdt seg oppe, men alle tre som var i lokalet så på dem. Det ble en stillhet på omtrent seks sekunder. Finstad, som sto ved reseptskuffen, registrerte rødming, tung pust og det hun i ettertid har kalt «unødig pakkeavstand».

– Han fikk ekspedert. Det skal han ha. Men han sa «vær så god» på en måte som kunne passe ved overlevering av arvegods, sier Finstad.

Torunn Mjelde betalte med kort, trykket feil kode én gang og sa at det var maskina som hadde skvetti. Even la kvitteringa oppå boksen, så under boksen, tok kvitteringa opp igjen og tilbød pose. Mjelde svarte at hu hadde veske og dessuten hadde bodd i bygda i 68 år.

Da døra pep henne ut klokka 10.11, tok Finstad Even med et halvt steg bort fra disken, til området mellom håndkremen og hylla for øyedråper. Det var itte irettesettelse, understreker hu. Det var yrkesveiledning.

– Jeg sa at detta er helt naturlige varer. Kvinner kjøper slikt. Menn kjøper slikt for kvinner. Noen kjøper for hytta. Noen kjøper feil størrelse og kommer att med et blikk som sier alt. Men vi bak disken skal væra like vanlige hele tida, sier Finstad.

Even skal ha nikket alvorlig. Ifølge apotekerens egen tidslinje varte samtalen i ett minutt og førtiåtte sekunder. Han fikk beskjed om å møte neste kunde med faglig trygghet, normal stemme og mindre ansikt.

– Mindre ansikt? spør Tidende.

– Ja. Han brukte hele ansiktet, sier Finstad.

Even sier sjøl at han skjønte beskjeden.

– Ragna sa det var naturlig. Da tenkte je at je måtte vise at je var moden. Itte stå der som en som har funnet ei truse i gymbagen, sier han.

Neste kunde kom klokka 10.14. Det var Iben Vassmyr, leder i Bakomberg Lete- og Finneforening og fast person til å ha ekstra sårutstyr i bilen, i veska og ifølge henne sjøl «under det meste som kan løftes». Vassmyr er kjent for å ha organisert leteaksjon etter sin egen termos i 2019, en aksjon som endte med funn på egen verandakant og kaffe til seks. Hu mener sterkt at folk undervurderer hvor fort en hagekrakk kan bli en hendelse.

Vassmyr hadde vært innom for å kjøpe bomull og gasbind. Bakgrunnen var en gnagsårkveld i foreningen, der medlemmer skulle øve på å legge støttebandasje uten å stramme slik at tærne fikk personlig preg. Det var et praktisk ærend. Hu hadde på seg grønn vindjakke, refleksbånd i lomma og et blikk som allerede hadde funnet to rømningsveier fra lokalet.

– Je sa bomull og gasbind. Helt vanlig. Je pekte itte på noe rart. Je pekte på hylla, sier Vassmyr.

Even fant bomullen raskt. Gasbindet tok litt lengre tid, fordi sortimentet hadde både elastisk bind, kompress, selvheftende støtte og en rull som ifølge leverandøren het «komfortbandasje», men som Ragna Finstad konsekvent kaller «den som later som den er snill». Til slutt la Even én pakke bomull og én rull gasbind på disken, parallelt, med strekkoden vendt fram. Han hadde rettet ryggen. Han hadde senket skuldrene. Han hadde bestemt seg.

Bak ham sto Ragna Finstad ved reseptskuffen og åpnet en eske med små brune flasker. Torunn Mjelde var egentlig ute, men hadde kommet inn igjen fordi hu mente kvitteringa kunne være nyttig om posen i veska ble spurt om. Dermed sto hu ved vitaminstativet og lot som hu leste på tran.

Døra pep én gang til, uten at noen kom inn. Det har seinere vist seg at automatikkføleren tok inn den ene hengende potteplanten i vindfanget. Den planten har for øvrig vøri på apoteket siden 2006 og heller mot parkeringsplassen med en tydelighet ingen ansatte vil ta ansvar for.

Even la hendene på disken. Ikke flatt, men på den måten unge folk gjør når dom prøver å se ut som dom har hatt stillinga i mange år. Han bøyde seg fram. Ifølge Torunn Mjelde var stemmen «unødig mørk». Ifølge Iben Vassmyr var den «serviceinnstilt, men med fare for oppfølgingsspørsmål».

Så kom setningen.

– Såh … du ruller sjøl?

Det ble stille i apoteket. Iben Vassmyr så på bomullen. Så på gasbindet. Så på Even. Ragna Finstad sluttet å åpne brune flasker. Torunn Mjelde, som sto ved tranen, fikk med seg hele setningen og har seinere gjengitt den med tre ulike tonefall, alle like alvorlige.

– Je skjønte itte først om han mente bandasje, husholdning eller livsstil, sier Vassmyr.

Even forteller at han der og da mente å være profesjonell.

– Je hadde nettopp lært at en itte skulle bli flau. Da ville je vise at je kunne spørre om sånt helt vanlig. Men je ser jo nå at det kanskje var feil varegruppe å bli trygg i, sier han.

Ragna Finstad gikk fram til disken og gjennomførte det hun kaller en rolig avbøting. Det innebærer å trekke varen litt nærmere kunden, flytte den ansatte litt bakover med blikket og si «da slår vi inn detta» med en stemme som ikke ber om flere bidrag.

Vassmyr betalte. Hu tok bomullen og gasbindet under armen og sa at foreningen skulle klare resten uten demonstrasjon. På vei ut snudde hu seg i døråpningen.

– Men det var godt lagt fram, sa hu.

Denne kommentaren har skapt noe lokal uenighet. Mjelde mener den var ironisk og burde stått i anførselstegn i enhver muntlig gjengivelse. Vassmyr mener den var teknisk korrekt, fordi varene faktisk lå pent. Finstad mener begge har et poeng, men at apoteket ikke kan drive med etterkontroll av tonefall.

Praktisk fikk hendelsen flere små følger. Even ble flyttet til kassa for solkrem og halspastiller resten av formiddagen, men bare fram til 11.26, da en kunde spurte etter intimsåpe og Finstad vurderte at skjerming ikke måtte bli et mønster. Apoteket innførte dessuten en uformell regel om at nyansatte skal få opplæring i «nøytral varekontakt» før første diskvakt. Regelen er ikke skrevet ned, men Finstad peker på tinningen når hu omtaler den, og det er i Bakomberg ofte nok.

Torunn Mjelde leverte seinere et kort notat til apoteket, ikke som klage, men som «språklig støtte». I notatet sto det at ansatte gjerne kan spørre om bruk, mengde og variant, men at ordet «ruller» bør benyttes med varsomhet når kunden ikke sjøl har åpnet for håndverk. Notatet var datert 10. mars, signert med blå penn og brettet så skarpt at det fortsatt står av seg sjøl på pauseromsbenken.

Iben Vassmyr tok med bomullen og gasbindet til Lete- og Finneforeninga samme kveld. Under øvelsen skal spørsmålet ha blitt gjentatt flere ganger, særlig da medlem Oddleif Bråten la bandasje rundt egen håndleddsklokke og mente det var «nærme nok puls». Foreningen fikk likevel gjennomført programmet. Tre fingre ble bandasjert, ingen forsvant, og termosen ble funnet før noen rakk å starte skjema.

Even har fortsatt ekstravakter ved apoteket. Han sier han nå spør mindre og lytter mer, særlig når varer kan ha flere betydninger.

– Je har lært at trygghet itte er det samme som å lene seg fram, sier han.

Finstad mener saken har fått litt stort omfang, men ser nytten av at bygda får et mer avslappet forhold til apotekvarer.

– Vi selger det folk trenger. Noe er for nesa, noe er for magen, noe er for sår, og noe trenger je itte forklare nærmere. Det viktigste er at disken er rolig, sier hu.

På disken denne uka ligger en ny pakke bomull og en ny rull gasbind, side om side, omtrent der Vassmyrs varer lå. Tampongboksen står fortsatt på hylle tre, venstre side, med blank plast og uten synlig behov for bistand. Even går forbi den flere ganger om dagen nå. Han nikker itte til den.

Men når noen ber om bomull og gasbind, legger han varene fram rett, slår dem inn, og lar rullen ligge urørt.