Garnhylla står klar ved Lufteluka

I det gamle sideværelset ved Lufteluka ved Arkivtrappa er Karin Myrfløtt i gang med å bygge opp ny strikkebutikk. Før åpning mangler det fortsatt rundpinner, nøsteskåler og avklaring om én stol kan bære betegnelsen møteplass helt på egen hånd.

Det lukter ubehandlet furu, papp og litt gammal arkivluft i rommet der Bakomberg etter planen skal få garnbutikk i løpet av august. Langs den innerste veggen står ei ny garnhylle med 312 nøster fordelt etter det Karin Myrfløtt kaller «fargefamilier med realistiske forventninger».

Det betyr beige, grått, blått, en forsiktig grønn og to nøster i en farge som foreløpig har fått stå nederst til leverandøren svarer på om den heter plomme eller ansvarlig lilla.

– Detta blir ei lun krok, men itte så lun at folk blir sittende te stengetid og utvikler styreform, sier Karin.

Hu bærer en eske sokkegarn bort til disken, setter den ned, ser på den, og bærer den tilbake igjen. Eska står akkurat der folk naturlig stiller seg for å si at dom bære skal sjå. Det har skjedd fire ganger før klokka 11.32.

Åpning nærmer seg, men itte alt har funni hylla

Nyheten nå er at arbeidet med butikken har gått fra tanke og pappeske til hylle, disk og prøvelappkrok. Butikken skal selge garn, pinner og små strikkeplager, men Karin vil også at rommet skal fungere som et sted folk kan komma innom, stå litt inne, kjenne på ull og mene noe uten å måtte melde seg på et kurs.

Det siste har alt skjedd.

Første uformelle strikkeprat ble observert klokka 11.17 onsdag, da kassaapparatet ennå ikke var ferdig våkent og skjermen sto og tenkte på kvitteringspapir. Samtalen handlet først om raggsokker, men gikk etter hvert over i hvorvidt man kan gi bort votter i mai hvis man sier at det er til høsten.

Karin Myrfløtt er kjent i bygda for å ha reddet julemarkedet det året tomboladuken raknet og gavebordet måtte holdes sammen med tre poser restegarn og en vilje ingen helt har klart å måle etterpå. Hu har siden ment at ull roer ned folk mer effektivt enn rundskriv, særlig hvis ullen ligger i samme retning.

– Det er nå itte sikkert alle skal handle hver gang. Noen skal bære innom og få igjen pusten etter Arkivtrappa. Men det er fint om dom itte står midt i rundpinnefeltet mens dom gjør det, sier hu.

Rundpinnefeltet er foreløpig en tom del av hylla i ubehandlet furu. Der er det laga rom for 4,5 millimeter rundpinner, nøsteskåler og en egen krok merket for prøvelapp. Kroken har per onsdag formiddag bare en hyssingstump.

Leveransen med 4,5 millimeter rundpinner er ventet mellom 10.40 og 14.10, avhengig av om sjåføren først finner bakdøra eller den vanlige døra som alle andre bruker feil. Karin opplyser at dette ikke er dramatisk, men at det gjør rommet «litt mer åpent enn planlagt på et kritisk punkt».

Stolen kom før avklaringa

Den tydeligste friksjonen i rommet står ved nøsteveggen og har fire bein.

Karin har satt fram én stol, arvet fra et pauserom som ble mer effektivt enn sosialt. Stolen er brun, nokså rett i ryggen og plassert slik at en person kan sitte med utsikt til både disken og den tomme rundpinnekroken. Det var ment som et praktisk tiltak for folk som trenger å knyte sko, vente på følge eller kjenne etter om ull klør.

Torunn Mjelde mener stolen er mer enn det.

– En møteplass uten stol er bære en butikk med ambisjon, sier Torunn, som har tatt plass på stolen med veska i fanget og en prøvestrikk-kurv ved venstre fot.

Torunn har selvpålagt ansvar som prøvesitter og kvalitetssikrer av møteplassfølelsen. Hu har fortsatt sterke meninger etter at lesesirkelen i 2019 måtte dele én krakk under gjennomgangen av ei bok som ingen ville innrømme at dom hadde lest ferdig. Den gangen ble krakken sendt rundt etter kapittel, og Torunn mener bygda lærte for lite.

– Folk sier dom kan stå. Det sier dom helt te dom står. Så blir det små pust og skeive skuldre, og så starter kommentarene om gulvet. Jeg har sett det før, sier hu.

Karin er ikke avvisende til flere sitteplasser, men sier at butikken først må få varer nok til at stolene ikke overtar økonomien.

– Hvis vi begynner med fire stoler før rundpinnene kommer, da har vi i praksis åpna venteværelse. Det er itte det je har søkt om inni meg, sier hu.

Mens samtalen pågår, glir en løs rundpinnepakke ned fra ei midlertidig list hver gang døra mot Lufteluka tar trekk. Pakka lander med et lite plastknepp på gulvet, omtrent som en forsiktig innsigelse. Karin plukker den opp uten å se ned tredje gangen.

Utenfor vinduet går en skjære sidelengs over grusen med en bit blankt papir i nebbet. Den stopper ved Arkivtrappa, ser inn i rommet og fortsetter som om den har fått dårlig service før.

Beredskap mellom nøster og ytterdør

Bakomberg Hverdagsberedskapslag har også vært innom. Laget er positive til ny butikk, opplyser dom, men vil avklare om garnnøster i midtgangen kan forsinke en eventuell termosutrykning.

En termosutrykning er, etter lagets egen beskrivelse, «rask framføring av varm drikke ved uventa venting». Den er ikke formelt etterspurt i garnbutikken, men laget viser til at møteplasser har en tendens til å produsere venting før noen har vedtatt det.

– Vi er for næring. Vi er au for ull. Men vi må komma oss gjennom med ytterjakke uten å dra med oss alpakkablanding, sier beredskapslagets utsendte under befaringa.

Karin lot laget gå vanlig runde mellom dør, disk, stol og hylle. Dom ba om å få gjøre det en gang med termosveske også. Det gikk, men bare etter at den grå sokkegarneska ble flyttet fra «naturlig snakkepunkt» til «foreløpig lagerområde under disken».

– Det er akkurat slike ting som må fram før åpning, sier Karin, og skyver eska inn med foten.

Torunn mener beredskapslaget har et poeng, men at dom ikke må gjøre sitteplassen til syndebukk.

– Stolen står rolig. Det er mer enn en del folk gjør, sier hu.

Hverdagsberedskapslaget har foreløpig ikke konkludert skriftlig. Dom skal etter det Bakomberg Tidende forstår vurdere om stolen er samlingspunkt, hvilepunkt eller hindring. Forskjellen kan få betydning for om termosveska skal bæres høgt, lavt eller med «lokal albueberedskap».

Det er ikke meldt om skader, forsinkelser eller varm drikke i garnet.

Nøstevender 1 durer svakt

For å vise garn uten at nøstene ruller under disken, har Karin laget en enkel innretning hu kaller Nøstevender 1. Den består av en gammel platespillerfot, ei bakebolle og en liten knapp som må trykkes inn med bestemt finger og litt tro på handel.

Når knappen virker, går bollen sakte rundt med ett nøste oppi. Kunden kan da se garnet fra flere sider uten å løfte det, dra i det eller legge det fra seg på feil fargefamilie.

Den virker nesten.

Under demonstrasjonen onsdag klokka 12.06 roterte et nøste i varm grått i halvannen runde før bollen begynte å dure lavt. Lyden fylte rommet som en liten ventilasjon med egen mening.

– Er detta teknisk eller næring? spurte beredskapslagets utsendte.

– Begge deler, hvis vi får den stabil, svarte Karin.

Torunn mente lyden kunne ha en samlende effekt hvis den ble jevnere.

– Folk snakker penere når noe durer, men bære hvis dom veit hva det er, sa hu.

Karin har satt Nøstevender 1 på disken inntil videre. Ved siden av ligger tre små strikkeplagg, ei saks med grønt håndtak og en bunke prislapper som ennå ikke har fått fast skrift. Hu sier det er mye arbeid igjen, men at det er et godt tegn at rommet allerede oppfører seg som butikk.

– Det er når folk begynner å fløtte seg rundt ting, at du skjønner at ting finns, sier hu.

Små konsekvenser før første handledag

De praktiske konsekvensene så langt er oversiktlige, men konkrete. Folk som vil innom før åpning må regne med å stå på steder som kan bli omdefinert mens dom står der. Den grå sokkegarneska kan bli flyttet uten varsel. Prøvestrikk-kurven er tatt i bruk, men ikke formelt åpnet. Stolen er tilgjengelig, men med sosialt trykk.

Karin sier hu ikke vil stenge døra for nysgjerrige, så lenge dom forstår at butikken ikke er ferdig og at en vare kan ligge i en eske uten at det er en livssituasjon.

– Je vil heller at folk kommer inn nå og ser at detta blir te, enn at dom står ute og trur vi bære driver med papp, sier hu.

Torunn har på sin side foreslått at det settes av et lite tidsrom hver dag til prøvesitting, slik at stolen ikke blir «tatt på fersken» av folk som egentlig skulle handle.

Karin har ikke avvist forslaget, men har heller ikke tatt det inn i åpningstida.

– Vi får sjå når rundpinnene kommer. Det er mye som løsner med 4,5, sier hu.

Ved 13-tida kom det en bil forbi Lufteluka, sakket ned og kjørte videre da sjåføren så at det ikke var plass til å rygge med verdighet. Inne i sideværelset rettet Karin opp tre blå nøster som hadde fått preg av tilfeldig beslutning, mens Torunn løftet prøvestrikk-kurven to centimeter nærmere stolen og sa ingenting om det.

Det som nå er avklart, er at Bakomberg får en garnbutikk, at butikken skal ha møteplasspreg, og at Karin Myrfløtt mener ull og handel kan bo i samme rom uten å krangle. Det som ikke er avklart, er hvor mange stoler som skal til før en møteplass blir trygg for både folk og framkommelighet.

Neste steg er levering av rundpinner, justering av Nøstevender 1 og en ny gjennomgang av midtgangen når alle eskene har fått endelig plass. Hverdagsberedskapslaget ønsker å komme tilbake i «vanlig yttertøy og med normal termos», trolig før helga.

Da Bakomberg Tidende forlot rommet, hang hyssingstumpen fortsatt for seg sjøl på kroken for prøvelapp. Under den hadde Torunn satt votteposen sin, akkurat der rundpinnene etter planen skal henge når sjåføren finner riktig dør.