Frokosttralla satte tempo for ny omsorgspraksis

Solsida prøver ny morgenpraksis på Solsida. Frokosttralla kom først fram, men måtte vente på personlig vilje, fast vindusplass og korrekt lånkelyd i Gunvor.

Klokka 08.17 tirsdag morgen ble første forsøk på mer individuelt morgenmøte ved Solsida registrert på avdeling Solsida. Det skjedde ved at saftmugga sto nærmest Hjørdis Melby, mens grøten fortsatt var nærmest rutinen.

Bakgrunnen er at omsorgstunet denne uka har satt i gang en rolig gjennomgang av hvordan ansatte møter beboerne som enkeltpersoner i det daglige. Det er itte snakk om ny avdeling, ny turnus eller store ord på blankt papir. Foreløpig handler det om frokosttralla, aktivitetsplanen og den faste lenestolordninga ved vinduet ut mot bjørka.

Det er nok.

– Vi skal møte folk der dom er, sier avdelingsleder på Solsida, Ragnhild Kvernstuen, og ser bort på tralla som har stanset halvveis i døråpninga.

Hu sier det pent og praktisk, med blå kulepenn i brystlomma og en brødskivekniv liggende på et fat bak seg. Kniven var ikke med i opplegget, men ble liggende som et lite vitne om at frokost fort blir frokost sjøl om det er faglig utvikling rundt den.

– Men vi må au finne ut åssen vi gjør det når tre beboere sier at dom allerede er der, og det er tre forskjellige stoler, legger Kvernstuen til.

Tre stoler og en kurv

På Solsida har mange hatt faste plasser lenge. Ikke skrevet ned med store bokstaver, men fast på den måten bygda forstår fast. Den stolen står der fordi den alltid har stått der, og fordi noen har sett snøen legge seg i bjørkekløfta fra akkurat den vinkelen siden før varmepumpa fikk fjernkontroll.

Hjørdis Melby, tidligere sangansvarlig ved juletrefesten på Bakomberg bedehus, mener at dette må tas med i arbeidet.

– Vindusplass er itte møbel. Det er tillit, sier hu.

Hu sitter med strikkekurven ved venstre fot. Kurven er mørk brun, litt flat i den ene sida, og inneholder et halvt erme, to rundpinner, en kvittering fra 2021 og en liten papirlapp med teksten «vrangbord, itte spør». Hjørdis flyttet ikke kurven da personalet spurte om hu ville bli møtt «der hu var».

– Je er her. Kurven er her. Da får dom forklare hvem som skal reise, sier Hjørdis.

Ifølge avdelingsleder Kvernstuen er dette akkurat typen avklaring omsorgstunet ønsker mer av, bare helst før grøten får hinne.

– Hjørdis har et poeng. Samtidig har vi seks grøtskåler på tralla og ei brems som tar litt seint. Da blir teori fort bortpå dørkarmen, sier hu.

Frokosttralla på Solsida er av den blanke sorten med to hyller, grøtskåler øverst, saftmugge innerst, brødmat nederst og ei lita brems på høyre bakhjul som slipper i små napp. Hver gang noen svarte «her» under morgenrunden, rykket tralla et par centimeter framover av seg sjøl, slik at skålene kom nærmere neste beboer før samtalen var ferdig.

Det ble ikke meldt om søl.

Det ble meldt om uro i rekkefølgen.

Navn før grøt

Ved bordenden satt Gunvor «Lånkelyd» Brennhaug med hørselen vendt mot personalet. Gunvor er kjent på omsorgstunet for å ha stanset en hel basar i 2018 fordi høyttaleren ga fra seg feil type knepp mellom åresalget og trekninga. Etter den episoden har ingen kalt en høyttaler «grei nok» mens Gunvor har vært i rommet.

Denne uka har hu tatt på seg et uoffisielt ansvar for å høre etter om ansatte sier navnet hennes med riktig trykk før havregrøten stivner.

– Det er itte Gun-vor som i låvedør. Det er Gunvor med lånkelyd inni. Dom veit det når dom hører det, sier Brennhaug.

Klokka 08.23 ble det observert fem nikk, ett halvt avslag og én uttale av «Gunvor» som ifølge Brennhaug manglet nødvendig lånkelyd i midten. Den ansatte beklaget lavt, gjentok navnet og fikk gå videre med ros for andre forsøk.

– Hu traff nesten. Litt mer Lånk, mindre kontor, sa Gunvor.

Kvernstuen understreker at ingen ansatte er på prøve som personer.

– Vi prøver å skjerpe hverdagen, itte folk. Det er viktig forskjell, sier hu.

Likevel er det praktiske følger. Når alle skal hilse mer personlig, spørre litt åpnere og samtidig få frokosten ut mens den ennå er frokost, må tralla bevege seg i et nytt tempo. Den gamle rytmen var skål, skje, saft, neste. Den nye rytmen har fått innslag av blikkontakt, kort avklaring og ett tilfelle der en beboer ville vite om «der du er» gjaldt stolen, humøret eller ulljakka.

– Det var et godt spørsmål. Vi svarte ulljakka sist, men det var nok for fort, sier Kvernstuen.

Pårørende vil ha mor sett, men ikke flyttet

Den milde friksjonen kom ikke bare fra beboerne. En pårørende, som Bakomberg Tidende har møtt ved garderoben med våte skospor og en sammenbrettet aktivitetsplan i handa, sier hu støtter gjennomgangen, men er skeptisk til at alt personlig skal føre til endring.

– Mor skal klart bli sett. Men hu skal helst bli sett i den stolen hu kjenner, itte den som står nærmere trekkspillet, sier pårørende Else-Marit Finstad.

Finstad presiserer at hu er for utvikling.

– Je er veldig for. Men itte akkurat over ripsbuska, sier hu.

Med ripsbuska mener hu utsikten fra vindusplassen, der beboerne på klare dager kan se toppen av buska ved vaskeriet. Den har ikke rips nå, men ifølge Hjørdis har den «holdt sin plass bedre enn enkelte komiteer».

Bakomberg Tidende observerte at en gråspurv satt på takrenna over vaskeriet i fire minutter og 12 sekunder uten å bidra til avklaringa. Den så inn gjennom vinduet én gang, ristet seg og fløy mot fyrhuset. Ingen på Solsida kommenterte fuglen, men to personer fulgte den med blikket mens grøten ble rørt.

Aktivitetsplanen er også berørt. Onsdagens høytlesning ble flyttet fra 10.30 til 10.42 fordi personalet først skulle spørre hvem som ønsket å komme, hvem som ønsket å bli hentet, og hvem som mente at høytlesning kunne komme til dem hvis boka var så viktig.

– Det er itte vrangvilje. Det er livserfaring med armlener, sier Kvernstuen.

Vaktmester med trekloss

Vaktmester Oddleif Skarpsno ble tilkalt etter at frokosttralla stanset med nesa inn i døråpninga og bakhjulet i en posisjon han kalte «halv lydig». Skarpsno har tidligere fått ros for å reparere flaggsnora med fiskesene og for å få en julelenke til å blinke i takt med ventilasjonsanlegget i 2020.

Han mener tralla kan tilpasses den nye praksisen uten innkjøp.

– Je har en samtalefartsholder neri verkstedet, sa han.

Det viste seg å være en trekloss med hyssing, opprinnelig brukt til å holde kjellerdøra åpen under potetskrelling. Skarpsno la klossen foran det ene hjulet og festet hyssingen i håndtaket, slik at personalet kunne holde tralla igjen mens beboerne svarte ferdig.

Tiltaket virket i seks minutter.

Deretter ble hyssingen liggende borti nederste hylle, hvor den tok med seg en serviett og la seg oppå lokket til syltetøyboksen. Skarpsno tok det ikke som nederlag.

– Nå veit vi at samtalen har drag, sa han.

Kvernstuen sier vaktmesterens løsning kan være aktuell i en enklere form, men at omsorgstunet ikke skal gjøre dette til et teknisk prosjekt.

– Det handler om folk. Men folk og hjul møtes jo i samme gang, sier hu.

Ikke et vedtak, men en vane

Daglig leder ved Solsida, Sissel Nordhagen, sier gjennomgangen ikke er et nytt vedtak fra kommunen, men en intern vanejustering. Ansatte på Solsida skal de neste ukene notere hva som faktisk skjer når de spør litt mer konkret om hvor og hvordan beboerne vil starte dagen.

Noteringa skal gjøres enkelt, sier Nordhagen.

– Vi skal itte skrive roman om hver grøtskål. Men vi må tåle å oppdage at en stol betyr mer enn en stol, sier hu.

På spørsmål om det kan bli aktuelt å merke faste plasser, svarer Nordhagen nei.

– Da er vi fort over i system for noe folk allerede kan. Vi skal heller spørre pent og huske bedre.

Hjørdis Melby er ikke helt beroliget.

– Å huske bedre er fint. Men dom må huske riktig, sier hu.

Hu har foreløpig godtatt at strikkekurven blir stående ved vinduet, men bare etter at Kvernstuen lovet at ingen skulle bruke ordet «fleksibel» om den. Det ble ikke skrevet ned. Hjørdis hørte det likevel.

Gunvor Brennhaug mener på sin side at navnearbeidet er kommet et stykke på vei.

– Ragnhild har fin varme i G-en. Vikar’n må øve. Han legger trykket som om je skal inn på buss, sier hu.

Vikaren, som redaksjonen observerte ved kjøkkenbenken med ei mugge tynn saft og et uttrykk av oppriktig konsentrasjon, ba om å få prøve en gang til før lunsj. Gunvor nikket og pekte på stolen overfor seg.

– Stå der. Lyden bær bedre fra den sida, sa hu.

Grøt, vilje og neste runde

Praktisk har morgenrunden denne uka tatt litt lengre tid. Tirsdag tok frokosten på Solsida 11 minutter mer enn vanlig, ifølge Kvernstuen. Onsdag var forsinkelsen nede i sju minutter, men da var syltetøyet satt fram på forhånd og Gunvor hadde godkjent to av tre hilsener uten merknad.

Ingen ved omsorgstunet omtaler dette som problem. Det blir heller kalt en justering av tempo.

– Noen svar kommer itte før skjea er lagt ned. Det må vi lære oss, sier Nordhagen.

Pårørende Else-Marit Finstad sier hu kommer til å følge med, særlig på stolspørsmålet.

– Je vil itte klage. Men je har skrevet ned tre punkter, sier hu.

Punktene handler om trekk fra vinduet, synslinje til ripsbuska og at trekkspillmusikk helst bør varsles før folk flyttes nærmere den. Finstad understreker at hu liker trekkspill «i rett sammenheng».

Hjørdis hadde onsdag ettermiddag ikke flyttet strikkekurven. Den sto på samme sted, med rundpinnene stikkende opp som to små antenner mot vinduet. Ute ved vaskeriet hadde noen satt en bøtte opp ned ved veggen, og på bøtta lå et gult lønneblad som vinden ikke fikk bestemt seg for.

Neste uke skal omsorgstunet prøve samme praksis under formiddagskaffen og ved høytlesning. Kvernstuen sier erfaringene fra Solsida tas med videre, men at ingen skal tvinges til å ha mening om alt før klokka ni.

– Det er lov å væra et helt menneske og likevel bare ville ha grøt, sier hu.

Da redaksjonen forlot avdelinga, sto frokosttralla igjen ved kjøkkendøra. Den lille bremsen var satt på, men slapp fortsatt i et varsomt napp da Gunvor svarte ferdig på om hu ville ha mer saft. Denne gangen ventet personalet til lyden hadde landet før tralla fikk komma videre.