Forelesningsplan med tre A-rom ga rolig studiestart

Første studiedag ved Bakomberg studiesenter ble gjennomført med lav puls, tre like romnavn og en stol som tok ansvar før studentene gjorde det sjøl.

Fire nye studenter ved Bakomberg studiesenter møtte mandag morgen opp til første forelesning i god tid, uten at noen kunne slå fast om god tid fortsatt telte når ingen hadde bedt dom om det to ganger.

Klokka 08.47 ble første sjølstendige beslutning observert i gangen utenfor grupperom A. Beslutningen besto i å bli stående.

Det skjedde etter tre blikk mot døra, to blikk mot mobilskjermen og en stille diskusjon om forskjellen på «anbefalt» og «obligatorisk». På forelesningsplanen sto det rom A, rom A og A-rommet i tre ulike felt, alle med samme tidspunkt. Det var itte feil nok til å meldes, men heller itte rett nok til å stole helt på.

Dermed fikk studiestarten i Bakomberg sin første praktiske prøve: å møte opp sjøl, uten fraværsgrense, kontaktlærerblikk eller en voksen som sto med permen vendt utover.

– Dom er her, og det er jo mye, sa Signe Brottveit lavt.

Hu sto bortpå veggen ved den gamle oppslagstavla, der studiesenteret før hadde hatt kommunalt kursrom, pensjonistdata og en periode noe som het «prosjektrom øst», sjøl om rommet lå mot vegen. Signe har ingen formell rolle i studiesenterets faglige opplegg, men hu har nøkkel, kjenner dørene fra før dom fikk nye navn og blir gjerne spurt om ting som egentlig skal ligge i en app.

Denne mandagen prøvde hu å hjelpe uten å ødelegge det pedagogiske.

– Det er itte for å styre, men denna døra har vøri riktig før, sa hu, og tok i håndtaket så forsiktig at det kunne tolkes som både støtte og tilfeldighet.

Døra gikk opp.

Ingen gikk inn med en gang.

Frihet med ventefelt

Bakomberg studiesenter har denne uka tatt imot et lite kull nye studenter som skal følge desentraliserte studieløp fra sentrum, med forelesninger på skjerm, samlinger i rom og mer egenstyring enn flere av dom hadde på videregående. Det er en ordning bygda har ønskt seg lenge, fordi folk skal kunne studere uten å fløtte fra både hus, deltidsjobb, sauetilsyn og den ene bilen som starter når han vil.

Nyheten er itte at studentene kom. Nyheten er at dom måtte finne ut at det var nok.

På videregående var det meste ramma inn av klokker, meldinger, lærere og fraværsføring. Ved studiesenteret lå ansvaret mer flatt utover dagen, som ei jakke over stolryggen. En kunne ta det på seg. En kunne au gå rundt det.

– Det står jo at forelesningen begynner ni, sa en av studentene, som itte ønsket navnet sitt i avisa før han hadde forstått om han var meldt på riktig emne. – Men det står itte at vi skal gå inn.

Han sa det itte som protest. Mer som feltarbeid.

Ved sida av han sto tre andre med hver sin mobil. Skjermene lyste mot ansikta. En varseltone kom klokka 08.52, og alle fire flytta seg i samla rykk fra døra til lesesona, som om beskjeden hadde fysisk sidevind. Etter 19 sekunder gikk dom tilbake. En stol ble dratt ut fra veggen, skjøvet inn att, dratt ut igjen og stående på skrå mellom gangen og grupperommet.

Stolen ble seinere omtalt som uoffisiell oppmøtebekreftelse.

– Når en stol står sånn, har noe skjedd, mente Iben Vassmyr.

Hu er VG3-elev, deltidsrydder i idrettshallen og sjølutnevnt arkivar for bygdas mikrosteder. Til vanlig noterer hu benker, ventebuer og halvmørke hjørner der ungdom står litt for lenge etter trening. Mandag hadde hu plassert seg i lesesona med ei brusflaske, en nesten ferdig norskinnlevering og et tydelig blikk for overgangsritual.

– Detta er ansvarsventing, sa Iben. – Dom har skjønt at dom skal ta ansvar. Dom venter bære på at ansvaret skal komma bortåt dom først.

Hu skreiv ordet i mobilen. Itte som sladder, presiserte hu, men som lokal kulturminneforvaltning med mulig framtidig nytte.

Itte helt likt syn på peiking

Den milde friksjonen ved studiesenteret denne morgenen handla itte om dør, rom eller timeplan aleine. Den handla om hvor mye hjelp en bør gi folk som nettopp skal lære at ingen kommer og hjelper dom med alt.

Signe Brottveit mente en kan åpne rett dør hvis en likevel står der med hånda på håndtaket.

Iben Vassmyr mente det bør finnes minst ett prøvefelt før lunsj.

– Hvis Signe peiker for tidlig, får vi aldri veta hvem som hadde gått inn av seg sjøl, sa Iben.

– Men hvis ingen peiker, kan dom bli stående te kantina trur dom er møbler, svarte Signe.

Det var sagt uten skarphet. Begge så på studentene med samme blanding av respekt og ufrivillig oppsyn. Signe hadde med seg en liten nøkkelring med seks nøkler, der bare to passa til noe nåværende. Iben hadde åpna et notat på telefonen med overskrifta «Første frie oppmøte, felt 1».

Studiesenterets forelesningsplan var den konkrete årsaken til stillstanden. På mobilskjermen sto det tre romnavn som så like ut, men hadde ulik historisk bakgrunn. «Grupperom A» var dagens navn. «Rom A» var navnet fra tida med kommunal voksenopplæring. «A-rommet» hadde trolig oppstått i en kalenderinvitasjon fra en person som aldri hadde vøri i bygget, men hadde trua på alfabetet.

Alle tre pekte i praksis mot samme dør.

Problemet var at praksis sjelden er førstevalget for ferske studenter med ny sekk og høy terskel for å gjøra feil offentlig.

– Jeg vil væra sjølstendig, sa ei av studentene, mens hu holdt mobilen så tett inntil brystet at planen ble privat. – Men det hadde vøri fint om sjølstendigheten hadde et romnummer.

Fra lesesona kunne en se ut på parkeringsplassen, der en grå varebil sto med bakluka åpen og ingen rundt. Det lå ei enslig gulrot på asfalten ved venstre bakhjul. Ingen i gangen nevnte den, men alle så den minst en gang, slik folk gjør når en ting har hamna utenfor stillingsbeskrivelsen sin.

Meldte seg savnet fra egen time

Klokka 09.03 var forelesningen i gang inne på skjermen i grupperommet. Det var da den mest uavklarte praktiske konsekvensen oppsto: En av studentene trudde han mangla.

Han hadde gått inn etter de andre, satt seg bakerst og kobla seg på med ørepropp i ett øre. Etter noen minutter fikk han ei melding fra en medstudent som satt ved sida av og spurte om alle var der. Studenten så rundt seg, telte tre, glømte å telle seg sjøl og skreiv «trur jeg mangler».

Meldinga ble sendt videre til gruppa.

Dermed ble Bakomberg Lete- og Finneforening uformelt varsla, via en tantekontakt som hadde hørt at det var studiestart og at ungdom ofte blir borte i system. Foreningen, som til vanlig organiserer søk etter votter, kulepenner og kvitteringer før bygda rekker å gjøra det til karaktermord, tok saken med rolig alvor.

Det ble itte satt i gang full leteaksjon. Men en foreløpig funnstatus ble diskutert i fire minutter ved inngangen.

– Vi må skille mellom savnet, feilplassert og itte sjøltelt, opplyste en representant for foreningen, før vedkommende ba om å itte bli sitert med navn siden dette kunne bli en vedtektskategori.

Signe Brottveit gikk inn i rommet med ei unnskyldning om luft.

– Er det noen her som itte er her? spurte hu.

Studenten rakk opp hånda halvvegs, oppdaga armen sin og senka den igjen.

Dermed ble han funnet, uten at noen måtte flytte seg mer enn nødvendig. Lete- og Finneforeningen noterte muntlig at saken trolig kunne avsluttes som «til stede etter egen kontroll», men at erfaringa burde tas med inn i den årlige Votteopptellinga, under punktet «personer som har liggi i opplagt hylle».

Studiesenteret vil itte lage for mye system

Det er itte planlagt større tiltak etter hendelsen. Det blir likevel vurdert om forelesningsplanen kan få ett navn per rom, i alle fall på samme dag.

Signe Brottveit er forsiktig med å foreslå noe som kan ligne på styring.

– En skal itte bygge opp att hele videregående inne i en kalender, sa hu. – Men det går an å skrive så folk slipper å tru at A har tremenninger.

Iben Vassmyr mener studiesenteret bør beholde en viss terskel.

– Hvis alt er forklart, får du itte dokumentert modning, sa hu. – Men det bør væra mulig å feile uten at Lete- og Finneforeningen får varsel før første pause.

Studentene sjøl tok morgenen med mer fatning etter hvert. Ved 10.12 gikk to av dom frivillig til kaffemaskina uten å spørre om det var lov. En tredje åpna feil skap, fant kopipapir og lukka skapet med ei mine som viste at han hadde lært noe om institusjoner. Den fjerde satt fortsatt med forelesningsplanen oppe, men hadde slutta å zoome inn på romnavnet.

På bordet lå ei spiralblokk med første side urørt. Det var skrevet dato øverst, så hardt med penn at neste ark hadde fått skygge av en dag som itte hadde starta helt ferdig.

Foreleseren på skjermen merka lite til situasjonen i Bakomberg. Lyden kom med et lite etterslep, og hver gang noen i rommet flytta på seg, svarte høyttaleren med et tørt knepp. Det ga timen et preg av at også teknikken møtte opp fordi han trudde han burde.

Neste prøve kommer uten varsel

Ved studiesenteret regner en med at studentene raskt vil venne seg til mer frihet. Det er også poenget. Ingen skal ringes inn fra gangen hver gang en time begynner. Ingen skal ha fravær for å sitte på feil side av samme dør i seks minutter, sjøl om Iben Vassmyr mener det kan arkiveres som «nærvær med forbehold».

Den praktiske konsekvensen fra første dag er først og fremst at flere nå veit hva døra heter, hva hu het før og at en kan gå inn i et rom sjøl om ingen nikker med hele overkroppen.

Signe Brottveit kommer likevel til å væra i nærheten tirsdag morgen, sier hu. Itte for å passe på.

– Jeg skal bære vanne blomsten, sa hu.

Blomsten står i vinduskarmen utenfor grupperom A og har ifølge Signe overlevd både voksenopplæring, prosjektmidler og tre navneendringer. Han heller litt mot døra, som om han au vil inn, men veit bedre enn å mase.

Klokka 11.28 var gangen tom. Forelesningsplanen lå fortsatt åpen på en av mobilene inne i rommet. På utsida sto stolen på skrå, akkurat der han hadde blitt stående etter første rykk.

Ingen flytta han.

Han hadde fått fast plass for dom som vil møte opp frivillig, men helst med ryggstøtte.