Fødestueskuffen står under observasjon

Sommerturnusen på Bakomberg fødestue går med ekstra telefoner, raske hender og én stellebenkskuff som åpner seg når rommet trenger ro.

Signe Rønning har gått postruta i Bakomberg i nesten førti år, og mener fortsatt hu kan høre forskjell på et bursdagskort og en regning bare ved å sjå på konvolutten. Nå bruker hu den samme presisjonen på Bakomberg fødestue, der hu er fast reservehånd, praktisk fødselshjelper og den som veit hvor det ligger reine kluter når alle andre sier «rett borti der».

Hu gleder seg til hver vakt.

Det sa hu også tirsdag klokka 07.42, da telefonen ringte første gang, kaffetrakteren hostet i personalrommet og nederste skuff i stellebenken gled opp av seg sjøl med et lite treklikk som fikk en pakke nyfødtsokker til å legge seg på gulvet med vaktfølelse.

– Det er verdens beste jobb, sa Signe, mens hu tok telefonen med venstre hånd og dyttet skuffen inn med hofta. – Men den skuffen der har itte helsefaglig utdanning.

Nyhetsgrunnen er ikke at fødestua mangler folk som vil arbeide. Tvert imot. Ifølge fødestua sjøl har sommeren vært travel, med turnusbytter, ekstra telefoner, pårørende som trenger svar og ansatte som må væra påkoblet uten å sjå påkoblet ut. Det meste går rolig for seg. Det er også meninga.

Men den nederste skuffen i stellebenken har denne uka blitt en praktisk uenighet med møbelkjerne.

Oppi skuffen ligger nyfødtsokker, navleklemmer, ammeinnlegg, små pakker med kluter og en kulepenn som ifølge muntlig prosedyre bare skriver dersom den får ligge på skrå i minst fire sekunder før bruk. Skuffen lukker seg ved første forsøk. Ved andre forsøk åpner den seg igjen. Den gjør det helst når noen ser på.

– Pasientene skal merke trygghet, itte sommerturnus, sier Signe.

Hu sier det lavt, som om trygghet er noe en kan vekke hvis en snakker for hardt.

På fødestua er det ingen som ønsker å lage sak av en skuff. Det blir understreket flere ganger. Først av Signe, så av vikarlista, og til slutt av servicekontoret, som har meldt tilbake at innretningen er «midlertidig utfordrende, men funksjonell ved kjent bruksmønster».

Signe mener den formuleringen er fin nok, men at den antakelig er skrevet av noen som ikke har holdt en telefon mellom øret og skulderen mens en bekymra far blir blek av å høre ordet «vent litt».

– Noen trenger vann før dom trenger informasjon, sier hu. – Det lærte je på postruta au. Folk som sto i døra med inkassobrev, skulle itte ha forklaring først. Dom skulle ha noe å holde i.

Fødestua ligger i den gamle helsedelen bak Bakomberg omsorgstun, med et venterom som lukter mild såpe, gulvvoks og den typen kaffe som har stått lenge nok til å få egen erfaring. Utenfor vinduet står en syrinbusk som har gitt opp å blomstre pent og heller blomstrer bestemt. På parkeringsplassen rygget en grønn varebil tre ganger før sjåføren bestemte seg for at bilen sto godt nok, sjøl om venstre bakhjul tydelig hadde en annen plan.

Inne på fødestua gikk vakta i den rytmen som bare helserom har: lange rolige minutter, og så tre ting samtidig.

Klokka 07.49 ringte telefonen igjen. Signe svarte med navnet sitt, nikket til en pårørende som sto ved døra med hendene fulle av jakke, mobil og altfor mange tanker, og pekte med albuen mot vannmugga. Skuffen gled opp. Sokkepakken falt ut for andre gang.

– Det der var et sånt ring som veit det kommer ubeleilig, sa hu etterpå.

Ved 07.51 ringte det på nytt.

Da hadde vikarlista, representert ved fødestuas sommervikar Maren Løvlien fra Nedre Knaus, allerede demonstrert at skuffen kunne lukkes dersom en løftet litt i forkant og ga den et bestemt, men ikke aggressivt trykk.

– En må bære kjenne den, sa Maren.

Signe så på skuffen. Ikke lenge. Bare nok.

– Ja. Det er det mange som har sagt om vanskelige postkasser også.

Maren vil ikke kalles del av noen konflikt. Hu sier sommerturnus er sommerturnus, og at alle som jobber på fødestua veit at hverdagen består av både fag, hender og småting som må løses før dom blir store. Hu mener skuffen har forbedringspotensial, men at det ikke må høres ut som om noen har mista kontrollen over stellebenken.

– Vi har kontroll, sier hu. – Men det hadde vøri fint om kontrollen slapp å bruke kneet.

Servicekontoret har, etter det Bakomberg Tidende får opplyst, vurdert tre muligheter: justering av skinne, utskifting av skuffestopper eller en midlertidig støtteløsning. Den siste er foreslått av vaktmester Einar Hov, som har vært innom med en gummistrikk, en trekloss og et lite hjemmelaget prinsippskjema han kalte «Roliglukker’n».

Forslaget ble lagt fram ved stellebenken klokka 09.16.

– Den fjæra her tar imot skuffen og sender den pent att, forklarte Einar, mens han holdt opp en metallbit med større framtidstro enn dokumentasjon.

Signe takket for initiativet. Så ristet hu på hodet.

– Alt som lager mer lyd enn barnet, skal vi itte montere her inne.

Dermed ble «Roliglukker’n» lagt i vinduskarmen, sammen med en skrutrekker, en liten pose skruer og en banan som ingen vedkjente seg før lunsj.

Bakomberg Velforening for Uvedkommende Saker har også registrert forholdet. Foreningen understreker at den ikke legger seg opp i helsefaglige spørsmål, bemanning, turnus, medisinsk praksis eller hvem som skal bestemme over fødestuas møbler. Likevel mener leder Solrun Mørken, på vegne av de tre medlemmene som var ledige mellom 10.00 og 10.27, at fødestua bør få arbeidsro.

– Og arbeidsro innebærer at skuffer enten er inne eller ute, sa Mørken, som hadde med seg en sammenbrettet handlepose for ikke å virke som tilsyn.

Velforeningen har ikke fremmet krav. Den har bare «merket seg». Det er en lavere reaksjonsform, men ikke den laveste.

– Vi skal itte lage noe nummer av detta, sa Mørken. – Men det må væra lov å si at en skuff som glir opp av seg sjøl, kommuniserer.

Signe tar engasjementet med ro. Hu kjenner bygda. Hu veit at en liten ting kan få flere eiere enn en stor ting, særlig når alle er enige om at den lille tingen ikke skal bli ei sak.

– Folk vil bære hjelpe, sier hu. – Og noen vil hjelpe såpass at en må sette dom litt ute på gangen med en kopp vann.

Det er samtidig tydelig at hu ikke undervurderer det praktiske. På fødestua er små bevegelser en del av arbeidet. Å rekke en klut før noen spør. Å sjå forskjell på uro og vanlig spenning. Å vite når en pårørende trenger å få beskjed, og når vedkommende trenger å få holde en jakke med begge hender til kroppen finner ut at den fortsatt står på gulvet.

– Det er mye som skal virke uten at noen tenker over det, sier Signe. – Da er det litt dumt når akkurat skuffen ber om ordet.

Hun bruker ikke store ord om jobben. Ikke kallet. Ikke heltemot. Ikke samfunnsoppdrag, med mindre noen andre sier det først og hu kan nikke seg ferdig med det. For Signe er fødestua et sted der en møter folk på en dag dom husker resten av livet, og derfor må de som jobber der huske de små tinga for dem.

– Reine hender. Rolig stemme. Vann i glasset. Klut der kluten skal væra. Det er itte mer mystisk enn det, sier hu.

Likevel innrømmer hu at arbeidsdagen kan dra i flere retninger. Sommeren har sin egen måte å gjøre alt litt tynnere på. Folk skal ha ferie, vakter skal dekkes, telefoner skal tas, og ingen vil at brukerne skal merke at noen har byttet tirsdag med torsdag og torsdag med en halv fredag.

– Det blir litt ekstra, sier Signe. – Men det er jo slik i alle hus der det skjer noe viktig. Det er alltid en skuff, en telefon og en person som står litt feil i døra.

Den personen i døra denne formiddagen var en kommende bestefar som først gikk inn på lageret, så ut igjen, og deretter spurte om han burde stå «her eller mer moralsk bortpå veggen». Signe ga ham vann. Maren ga ham en stol. Skuffen åpnet seg. Bestefaren lukket den høflig, som om han hilste på den.

– Den er under arbeid, sa Signe.

– Ja, det er vi vel alle, svarte han, og satte seg på stolen med glasset i fanget.

Det ble ikke ført referat fra den utvekslingen, men den ble lagt merke til av to ansatte og en sokkepakke.

Servicekontoret opplyser at skuffen skal ses på igjen når rette del er funnet, eller når noen får tid til å sjå om det faktisk er skinna som er skeiv og ikke bare vanen. Inntil videre er prosedyren at skuffen lukkes rolig, støttes med kne ved behov og ikke omtales med ord som kan uroe rommet.

Signe har sin egen variant.

– Je lukker den. Hvis den åpner seg, lukker je den en gång te. Hvis den åpner seg da, får den stå og skjemmes litt.

Klokka 11.03 lå sokkepakken ikke lenger oppi skuffen. Den var plassert oppå benken, rett ved siden av ammeinnleggene og kulepennen som virket etter at Signe holdt den på skrå og sa «nå får du bestemme deg».

På gangen trillet ei vaskebøtte forbi med ett hjul som pep lavt og alvorlig. Ingen kommenterte det. Det var antakelig klokt.

Ved vaktskiftet var fødestua rolig. Telefonen lå stille. Vannmugga var fylt opp. Vikarlista hadde fått en endring som bare to personer skjønte med en gang. Velforeningen hadde reist uten å bruke ordet bekymring. Vaktmesterens «Roliglukker’n» lå fortsatt i vinduskarmen og så ut som noe som kunne virke på et helt annet sted.

Signe tok en siste runde ved stellebenken før hu gikk.

Hu dyttet skuffen inn med kneet. Den gled ut igjen tre centimeter.

Sokkepakken lå oppå benken, som om den hadde fått ansvar, og nederste skuff ble stående under observasjon uten å være enig i det.