Flaumskilt sperrer retursteg ved Storfaret

Det nye gule fareskiltet ved Storfaret bak samfunnshuset peker folk mot tørr grusbanke når bekken stig. Fredag ettermiddag viste det seg at skiltet samtidig står på den eineste flate steinen folk bruker for å komma seg dit.

Dermed har Bakomberg fått ei varsling som både hjelper og hindrer, avhengig av hvilken fot en starter med.

Skiltet ble satt opp av Myrgløtt Vakt & Vaffelservice klokka 15.18 fredag, etter fleire episoder der tilreisende har gått ned bekkefaret bak samfunnshuset og blitt overraska av at Storfaret kan gå fra hyggelig sildring te ganske bestemt vatn på kort tid etter regn. Ingen ved Bakomberg Tidende er kjent med personskade. Det som er bekrefta, er våte sko, tre avbrutte snarveger og én mann som ble stående med kart på mobilen og ansiktet te en som har mista tillit te blå prikker.

Ordlyden på skiltet er enkel: «Ved vatn: gå hit». Under teksten er det ei svart pil mot den tørre grusbanken oppunder skråninga.

Det er i hovedsak riktig.

Det er plasseringa som har fått Ruth Kvamnes til å bli stående ved bekken med nøkkelknippet i venstre hånd og det uttrykket hu brukte i kommunehusskranken når folk leverte søknad uten vedlegg, men med fast blikk.

– Det står jo riktig, men det står oppå løsninga, sier Ruth.

Virka i fjorten minutter

Ifølge Ruth ble skiltet observert å virke etter hensikten i 14 minutter. Det vil si at to personer leste det, nikka og lot være å gå lenger ned mot bekken. Klokka 16.42 kom første praktiske prøve, da ei tilreisende kvinne med lys turjakke og litt for rein sekk fulgte pila og måtte ta et steg hu sjøl beskrev som «litt kommunalt».

Steget gikk over skiltbeina.

– Hu gjorde akkurat som det sto. Det skal folk ha ros for. Men da må dom jo ha lov te å komma fram uten å klatre over offentlig beskjed, sier Ruth.

Den flate steinen under skiltet har lenge vært det naturlige returstegget når vatnet blir høgere. Den ligger akkurat der bekkekanten går fra jord og gras til våt småstein, og folk som har gått ned for å se på fossespruten, bruker steinen for å snu seg med litt verdighet. Fredag sto skiltet midt på steinen, festa med to jernbein og en fotplate som lå så stødig at ingen kunne anklage Myrgløtt for slurv.

Det var på mange måter problemet.

– Vi har satt det der problemet begynner, sier en av de frammøtte fra Myrgløtt Vakt & Vaffelservice, mens han holder drillen lavt, som om den har fått nok skyld for dagen.

Han ønsker ikke navnet sitt i avisa, men opplyser at firmaet har nøkkel te samfunnshuset, skruebits i bilen og erfaring med både varsling og vaffeljern. Han viser til at skiltet er godt synlig fra stien og står fast i underlaget.

– Et skilt som står fast, har i hvert fall gjort halve jobben, sier han.

Ruth ser på fotplata.

– Ja. Men det er den andre halvdelen folk går på.

Bak samfunnshuset

Storfaret går bak samfunnshuset, nedenfor Skrårommet under Samfunnshustrappa, der gamle høyttalerstativer, pappesker og tre kaffekanner uten lokk fortsatt står i en slags lokal beredskap mot alt som ikke ble tatt på forrige møte. Etter kraftig regn samler vatnet seg fort i bekken. På tørre dager ser stedet ut som en uskyldig snarveg for folk som skal strekke beina før basar, håndballmøte eller en konfirmasjon der noen har bedt dem parkere «bortpå sida».

Når bekken stig, endrer stien karakter. Den blir mindre sti og mer forslag.

Fredag lå det vått lauv i kanten, og ei enslig brun vott lå på en rot som om den hadde prøvd å si ifra tidligere. Bak samfunnshuset sto en sammenleggbar stol med ett bein i grusen, uvisst fra hvilket arrangement. Den ble ikke berørt av saken, men flere så på den som om den hadde informasjon.

Bakomberg Sanitetslag for Milde Tilfeller var varsla om skiltet fordi laget ved behov skal kunne bidra med tørre sokker, rolig stemme og vurdering av om en situasjon er omsorg eller hendelse. Laget har foreløpig ikke satt Storfaret på beredskapslista, men har notert bekken under punktet «ankelvått, mulig gjentakelse».

– Vi vil gjerne vite før noen blir våte, men vi kaller itte en sokk for hendelse før den er vridd opp, opplyser en representant for sanitetslaget, etter å ha flytta en pakke plaster fra innerlomma til ytterlomma og tilbake igjen.

Sanitetslaget ønsker at skiltet blir stående, men helst slik at folk slipper å ta en akrobatisk beslutning midt i beskjeden.

– Varsling skal komma før vatnet, itte sammen med hinderløypa, blir det sagt.

Pila peker rett

Det er ingen uenighet om behovet for varsling. Ruth sier hu sjøl har sendt to personer opp igjen fra bekkekanten denne måneden, og at begge var høflige på den måten folk er når dom skjønner at dom har gått feil, men helst vil at terrenget skal få skylda.

– Folk ser bekk og tenker natur. Så kommer vatnet og minner om drift, sier hu.

Myrgløtt peker på at skiltinga måtte løses raskt før helga. Fredag var det meldt regn i området, samfunnshuset skulle ha et mindre møte om stoler som mangler plastpropper, og det var venta tilreisende som kanskje ville gå en runde bak bygget mens andre diskuterte stoler.

– Da setter du skiltet der folk faktisk ser det. Setter du det borti sida, så går dom forbi og sier at det var dårlig skilta. Det har vi opplevd med fryserom, søppelskur og en gang ei vaffelrøre, sier Myrgløtt-mannen.

Han løfter skiltet ørlite på skrå for å demonstrere intensjonen. Pila peker fortsatt mot trygg grusbanke. Skiltbeina peker fortsatt mot Ruths tålmodighet.

– Ser du, sier han.

– Je ser, sier Ruth. – Det er nettopp derfor je står her.

En tilreisende familie fra andre sida av Mjøsa kom forbi mens redaksjonen var til stede. De leste skiltet, så på bekken, så på steinen og valgte å gå rundt via grasbakken. Faren i familien sa at det var «greit nok», men brukte stemmen folk bruker når dom har fått parkeringsbot av et system som teknisk sett har rett.

Barnet pekte på skiltfoten og spurte om det var lov å tråkke på fare.

Ingen svarte med en gang.

Foreslår hengsling

Myrgløtt Vakt & Vaffelservice har allerede skissert en mulig forbedring. Løsninga kalles foreløpig «Returvenn 1» og består av en hengslet skiltfot som kan vippes til side når vatnet stig, slik at steinen igjen kan brukes som steg.

Forslaget har praktisk optimisme i seg. Det har også en svakhet.

– Noen må jo stå på riktig side og vippe det, sier Ruth.

– Eventuelt feil side, sier Myrgløtt-mannen.

– Det er den sida vi prøver å få færre på, sier Ruth.

Ifølge Myrgløtt kan hengslinga utstyres med snor. Snora må i så fall festes på tørr side, men ikke så langt unna at folk tror den er en del av flaggstanga, og ikke så nær bekken at den får eget vær. Dette skal vurderes mandag, dersom drillbatteriet er ladd og ingen har bestilt vaffelberedskap te et møte som egentlig bare trenger kaffe.

Ruth foreslår på sin side å flytte hele skiltet litt bortpå kanten, der folk ikke naturlig setter foten. Hu understreker at hu ikke kritiserer Myrgløtt.

– Dom har gjort noe. Det er mer enn ingenting, og det skal en itte snakke stygt om før en har prøvd ingenting to ganger, sier hu.

Samtidig mener hu at et skilt må ta hensyn til kroppen, ikke bare retninga.

– Folk les med øya, men dom går med beina. Det lærte vi på kommunehuset au, sjøl om det aldri sto i perm.

Midlertidig tilsyn

Fram til plasseringa er avklart, har Ruth tatt på seg å være uformell skilt-tolk ved Storfaret når hu likevel er innom samfunnshuset. Hu sier det ikke er vakt, bare «naturlig opphold med forklaringsmulighet». Nøkkelknippet hennes lager en liten lyd hver gang hu peker, som om saken blir journalført i metall.

Sanitetslaget har lagt fram et forslag om å ha to par tørre sokker i Skrårommet under Samfunnshustrappa. Det er foreløpig uklart om sokker i skrårommet regnes som helseberedskap, arrangementstilbehør eller tekstil med uklar eier. Saken kan derfor ende i egen merking av sokkene, men ingen ønsker å starte der før skiltet står friere.

Myrgløtt opplyser at skiltet skal ses på igjen etter neste regnskyll. Dom vil da observere om folk følger pila, går rundt, går over eller blir stående og diskutere pilas juridiske tyngde med noen som bare skulle hente en stol.

– Vi er åpne for justering, sier Myrgløtt-mannen. – Men vi vil itte flytte det så langt at det slutter å være skilt og blir pynt.

Ruth nikker.

– Nei. Det skal stå der det trengs. Bære itte akkurat der folk trengs.

Ved 17.06 hadde bekken sunket litt. Skiltet sto fortsatt støtt. Pila pekte fortsatt mot tørr grusbanke. Den flate steinen under fotplata lå på samme sted som før, men hadde mista sitt gamle arbeid som steg og fått nytt ansvar som vedlegg i terrenget.