Ferjelemmen lyste grønt mens publikum vart reservedel

Ein svensk trafikkgruppe skulle sikre ferjetrafikken før ei stor konserthelg, men manglet ei viktig ferjedel. Løsningen vart å behandle konsertpublikummet som den delen som allerede var på plass.

Det begynte, etter det Bakomberg Tidende forstår av den svenske saksgangen, med ein heilt alminnelig bekymring: ei ferje skulle frakte mange folk i løpet av kort tid, men ein teknisk del hadde itte kommet fram tidsnok. Ferja var dermed nesten ferje, men itte på den måten trafikkfolk helst liker når publikum står med billett, regnjakke og forventning.

Den svenske løsningen var ryddig, skriftlig og såpass logisk at den kom ut på andre sida av fornufta.

Hvis ferja manglet del, men publikum allerede fantes, kunne publikum foreløpig registreres som «menneskelig ferjekapasitet». Ikke for å erstatte maskineri direkte, vart det understreket, men for å dokumentere at kapasiteten var til stede i området. Dermed kunne avgangsberedskap settes til klokka 16.42, forutsatt at behovet for garanti var ferdig før garantien vart nødvendig.

Detta har nå ført te ein mindre utenriksanalyse ved Rekkverket for to underskrifter, der Bakomberg Hverdagsberedskapslag onsdag ettermiddag gjennomførte ei rolig rekonstruksjon med sammenleggbar landgang, tre tauender og Bjarte Lunkevik som mekanisk realitetskontroll.

Ferjelemmen lå nede og så ut som den hadde hørt alt før.

Leste svensk plan i sidevind

Bakgrunnen er ei svensk transportutfordring før et stort arrangement, der mange mennesker skulle over vann på samme tid som ferjemateriellet hadde teknisk uavklart status. Ingen i Bakomberg mener dette er lett. Tvert imot nikket flere alvorlig da ordet «reservedel» vart sagt.

Det er akkurat da bygda blir stille.

– I prinsippet er folk flyttbare, men det er au ei grense for lagerhold, sa Bjarte Lunkevik, verksteddriver og mannen folk ringer når noe har sluttet å virke, mens han sto med øret mot ferjelemmen.

Han banket tre ganger på stålet før han fortsatte. Det gjorde han ikke for syns skyld, men fordi han ifølge seg sjøl «ville høre om den hadde begynt å tru på papir».

Ved sida av ham sto Torhild «Sirkelen» Kvassheim, pensjonert kommunal saksbehandler og deltidsfrisørhjelp, med ei utskrift av den svenske beredskapstanken lagt på ei plastmappe som vinden forsøkte å ta med seg mot billettluka. Torhild holdt fast i øvre venstre hjørne med samme grep som hu i sin tid brukte på byggesaker med fire vedlegg og ein nabo som sa han bare lurte.

– Du er ikke avvist, du er bare midlertidig uavklart, sa hu til ein av Hverdagsberedskapslagets medlemmer som spurte om han skulle stå som passasjer eller bæreevne.

Det vart notert som mulig svensk kjernepunkt.

Feilslutningen kom i pen rekkefølge

Slik Bakomberg Tidende får forklart den svenske modellen, kom den i tre trinn.

Først skulle trafikken styres ekstra presist. Avgangsberedskap klokka 16.42, publikumsinnlasting i tre følelsesmessige puljer og fortløpende vurdering av om ferja hadde rukket å bli seg sjøl. Dette er i utgangspunktet ikke dumt. Mange bygder har overlevd på puljer, venting og folk som sier «nå tar vi det pent» uten å mene det.

Deretter kom det velmente spranget: Når ferjedelen manglet, kunne menneskene som uansett skulle bruke ferja, sorteres etter funksjon. Noen vart ventekapasitet. Noen vart dekkreserve. Noen sto i landgangsnær beredskap. Ein mann nær tauenden vart, ifølge Torhilds notat, kritisk infrastruktur klokka 17.08 uten at han sjøl hadde rukket å kjøpe pølse.

Til slutt måtte løsningen på løsningen innføres. For når publikum først var blitt kapasitet, kunne dom ikke lenger flyttes som vanlig kø. Da måtte den menneskelige ferjekapasiteten returneres til startpunktet for å opprettholde definisjonen av at kapasiteten befant seg der den var meldt inn.

Dermed sto folk på rett sted, men feil vei.

– Det er detta som skjer når systemet får varme i kantene, sa Torhild. – Du starter med å hjelpe folk fram, og ender med å gi dom midlertidig stillingsbeskrivelse som ferjedel. Det er forskjell på å organisere konserttrafikk og å ansette ein ryggsekk i offentlig drift.

Hu sa det mildt, men det var den typen mildt som før i tida kunne føre te ny saksmappe.

Landgangen nesten i tjeneste

Bakomberg Hverdagsberedskapslag tok analysen praktisk. Laget hadde hentet ein sammenleggbar landgang fra Høydemeteret Utleige & Undring, der den ifølge utleieboka tidligere har vært brukt til konfirmasjon, brakketrapp og «midlertidig adgang til uavklart platting».

Landgangen vart løftet tre ganger, snudd to ganger og lagt ned akkurat der alle allerede sto.

Det var ikke planlagt, men vart stående som et pedagogisk øyeblikk.

– Nå har vi transportmiddel uten transportbehov, sa ein i laget, før han raskt presiserte at han ikke uttalte seg på vegne av styret.

Hverdagsberedskapslaget hadde møtt med synlige vester, men redaksjonen merket seg at vestene denne gangen hang åpne. Det gir, etter lagets interne praksis, ein lavere beredskapsgrad enn ved vaffelrøre, men høyere enn ved laus hund i pausene. Kaffekanna sto på ei opp-ned melkekasse, men vart ikke gitt operativ status.

Ei måke satt på pullerten og fulgte hele øvelsen uten å flytte seg. Den så ut som den hadde investert i forsinkelsen.

Rekkverket for to underskrifter tok imot forsamlingen som vanlig. Det lukta tang, diesel og våt asfalt. Den innskårne setningen «Vi prøver til tirsdag» var fuktig i bokstavene, og ferjelemmen ga fra seg ein kort lyd da Bjarte tråkket nær kontrollpanelet. Den grønne lampa ved knappen som ingen ville trykke på, lyste med ein sjøltillit som gjorde fleire urolige.

– Grønt lys betyr itte alltid ja, sa Bjarte. – Noen ganger betyr det bare at strømmen ikke har fått beskjed om situasjonen.

Ville sikre flyt, skapte kø med tittel

Det er ingen i Bakomberg som mener svenskene ville gjøra narr av publikum. Tvert imot er det brei forståelse for at ei transportgruppe kan få blikket stivt når ein stor konsert nærmer seg, ferjedeler mangler, og alle spør om det går bra.

Det er da det er fristende å svare med skjema.

– Dom prøver å sikre flyt, sa Torhild. – Det skal dom ha. Problemet er bare at folk ikke flyter når du kaller dom kapasitet. Dom begynner å spørre hvor dom skal stå, og da har du kø med tittel.

Hverdagsberedskapslaget testet dette ved å dele de frammøtte i tre puljer: «rolig forventning», «bærbar usikkerhet» og «klar til å bli telt». Fordelingen skjedde uten dramatikk, men med ein kort diskusjon om ein person med termos kunne regnes som sjølforsynt dekkreserve eller om termosen gjorde ham te servicefunksjon.

Torhild mente det måtte avklares før avgang.

Bjarte mente det itte spilte noen rolle hvis gjengepartiet på folket var feil.

– Folk har bein, sa han. – Det er fint i begravelser og butikk, men svakt som fastmontert komponent. Dom går hjem når dom blir sultne. Ei skive med brunost kan velte heile kapasiteten.

Det oppsto da ein mindre sosial friksjon mellom dem som mente Bjarte undervurderte publikums disiplin, og dem som mente Torhild overvurderte muligheten for å alfabetisere ei ferjelem. Ingen hevet stemmen. Men ein mann fra Hverdagsberedskapslaget vart stående i 18 minutter ved tauenden og sa at han ikke klaget, han bare ville vite om han var tau, kø eller vedlegg.

Ny løsning på konsekvensen

Da den menneskelige kapasiteten under øvelsen begynte å drive mot kiosksida av ferjeleiet, måtte Hverdagsberedskapslaget innføre ei ny ordning: kapasiteten skulle holdes samlet ved hjelp av «moralsk landgang». Det vil si at den sammenleggbare landgangen skulle ligge synlig i nærheten for å minne folk om at transport var intensjonen, sjøl om transport ikke kunne bekreftes.

Dette var på mange måter ei svensk løsning lest med Bakomberg-briller: Hvis ferja ikke kan love å være ferje, kan landgangen love at noen har tenkt på overgangen.

Landgangen vart derfor flyttet 90 grader, ikke fordi det hjalp, men fordi alle kunne se at noe vart gjort. Den ene enden pekte mot ferja. Den andre pekte mot ei grøft der det lå ein hanske med bare tommel synlig.

– Den ligger i hvert fall i retning, sa Torhild.

– Retning er ikke drift, sa Bjarte.

– Nei, men det er bedre enn rundskriv, svarte hu.

På dette tidspunktet kom den mest presise formuleringen i hele øvelsen. Hverdagsberedskapslaget foreslo at svenske ferjeplaner i framtida burde ha ein egen knapp merket: «IKKE GJØR DETTA TIL FERJE». Bjarte likte forslaget, men mente knappen måtte monteres et sted folk ikke fikk lyst til å trykke på den.

– Helst bak et deksel med dårlig samvittighet, sa han.

Ingen garanti før behovet er ferdig

Det sentrale svenske formularet, slik det vart gjenfortalt ved Rekkverket, inneholdt ei garantiordning som flere i Bakomberg festet seg ved: Garanti kunne foreligge etter behov, dersom behovet var ferdig først.

Torhild leste setningen to ganger. Første gang som tidligere saksbehandler. Andre gang som frisørhjelp.

– Den luggen der må vi ta før den får myndighet, sa hu.

I praksis betyr formuleringen, ifølge den lokale analysen, at trafikkgruppa ville unngå å love mer enn dom kunne holde. Det er redelig. Samtidig åpner det for ein type trygghet som ankommer litt etter at tryggheten skulle brukes.

– Det er som å få vinterdekk i april og kvittering i november, sa Bjarte. – Ikke verdiløst. Bare feil plassert i kalenderen.

Bakomberg Tidende observerte at flere nikket. Ein av dem nikket så sakte at det kunne vært forvekslet med kontroll av vindretning.

Neste steg blir lokal avklaring

Hverdagsberedskapslaget vil nå sende ei kort vurdering til seg sjøl før neste møte. Ikke som protest mot Sverige, men som forebyggende arbeid i tilfelle Bakomberg noen gang får arrangementstrafikk, ferjeusikkerhet og for mange folk med billett samtidig.

Torhild har påtatt seg å lage ei liste over hva folk kan være i ei krise uten at dom slutter å være folk. Foreløpige kategorier er «ventende», «orientert», «bortpå klar» og «skal ikke inngå i maskinell kapasitet uten samtykke og matpause».

Bjarte skal se på kontrollpanelet ved ferjelemmen, men bare fordi den grønne lampa irriterer ham.

– Ei lampe skal itte stå der og tru den har løst trafikken, sa han.

Det er foreløpig uavklart om den svenske modellen faktisk ville fått flere over vannet, men den fikk i hvert fall Bakomberg til å stille opp i rekkefølge ved et rekkverk som fra før hadde nok med romantikk, våt asfalt og midlertidighet fra 1998.

Da øvelsen vart avsluttet klokka 18.13, bar Hverdagsberedskapslaget landgangen tilbake mot bilen. Ingen gikk på den. Ferjelemmen lå fortsatt rolig. Kontrollpanelet lyste grønt.

Ved tauenden sto det ingen lenger.

Den hadde først vært kømarkør, så reservekapasitet og til slutt kritisk infrastruktur. Nå lå den aleine att på kaia, litt våt og helt uten publikum, som det eneste som faktisk hadde hatt ferjefunksjon hele dagen.