Fant 17 redningsvester som nesten var med

Bakomberg Hjelpekorps for Nestenulykker starter lørdag en rolig, men bestemt vestesjekk ved Dampgløttet bak Vaskeribygget. Bakgrunnen er 17 redningsvester som ifølge laget lå så nær vatnet at eierne mente dom nesten var i bruk.

Det er ikke innført kontroll, understreker kommunen. Det er heller ikke vedtatt kampanje, aksjon, opplegg eller pålegg. Foreløpig heter det «frivillig alvor», etter forslag fra saksfordeler Solfrid Hjellbrekke, som mener ordet er tungt nok til å bli husket, men lett nok til at folk tør å komma.

– Vi kaller det frivillig alvor, så lenge folk skjønner frivillig først og alvor etterpå, sier Hjellbrekke, mens hun retter to binderser på et ark som ikke skal deles ut ennå.

Nyheten kom etter at Bakomberg Hjelpekorps for Nestenulykker denne uka gjorde en uformell runde blant småbåteiere, bryggeboder og folk som sier «je skal bære bortpå vatnet en tur» med samme trygghet som andre sier «je skal hente posten». Runden avdekket 17 redningsvester i ulik tilstand. Noen hang pent. Noen lå flatt. Én lå i en plastpose med tre gamle agnbokser og et par votter som hadde gitt opp fasongen.

Alle eierne opplyste at dom visste at vest skal brukes.

Det var nettopp derfor Hjelpekorpset ble urolig.

Tre bunker og ei tung stillhet

Ved Dampgløttet bak Vaskeribygget står det nå klart ei balje med vann, en badetermometerpinne, en plastfløyte og en eldre oransje redningsvest med stiv krage. Inni vesten står navnet «A. Humlebrekk» skrevet med falmet tusj, såpass svakt at det ser ut som navnet har forsøkt å trekke seg stille unna ansvaret.

Vesten tilhører Askel Humlebrekk, pensjonert skomaker og lokal hukommelse for alt som hadde egen nøkkel før 1998. Han tok den med etter å ha funnet den innerst i et skap over verkstedbenken, bak en boks hælstifter og en kaffetrakter som ingen lenger tør å kaste fordi den har vært med på for mange avgjørelser.

– Nå skal itte je mene hardt, men denna har redda mest plass i skapet, sier Humlebrekk lavt.

Han legger vesten over armen, som om han bærer et gammelt løfte.

Hjelpekorpset har sortert de innsamlede vestene i tre bunker: brukbar, tvilsom og «du veit detta sjøl». Den siste bunken ble først kalt «ikke anbefalt», men navnet ble endret etter at to eiere ble stående ved siden av den i 6 minutter og 40 sekunder uten å se direkte på egen spenne.

– Vi skal itte henge ut folk. Vi skal henge opp vester, sier et medlem av Hjelpekorpset, og peker mot klessnora som allerede har fått mer myndighet enn planlagt.

I grusen ved ventilen ligger det små dotter med lo fra vaskeriet. Dom flytter seg litt hver gang noen sier «oppblåsbar» feil. Solfrid Hjellbrekke har notert tre uttaler av ordet, men sier hun ikke rangerer dom offentlig.

«Rett borti her»

Den dokumenterbare friksjonen i saken er ikke uenighet om sikkerhet. Ingen i Bakomberg Tidende sin gjennomgang har sagt at redningsvest er unødvendig. Tvert imot sier alle at vest er viktig, fornuftig, selvfølgelig og «noe en itte skal tulle med».

Så kommer pausen.

Hjelpekorpset oppgir at den vanligste unnskyldningen kommer etter 4,7 sekunders stillhet og begynner med «nå skal je bære». Deretter følger som regel en forklaring om kort avstand, stille vær, kjent båt, god balanse, gammel vane eller at vesten ligger «rett borti her».

«Rett borti her» kan i Bakomberg bety under sitteputa, oppi båtbua, i bilen, på hylla ved bensinkanna, hjemme på vaskerommet eller hos en svoger som tok den med for å sjekke noe i 2019.

– Den setningen er romslig, sier Hjellbrekke. – Den kan dekke både fem skritt og et helt feil hus.

Småbåteierne som Bakomberg Tidende har snakket med, vil helst omtale lørdagens vestesjekk som en påminnelse. Ikke kontroll. Flere mener kontroll blir feil, siden dom uansett hadde tenkt å bruke vest neste gang. Noen ønsker også at påminnelsen helst skjer etter at dom har reist ut, slik at det ikke blir kleint ved brygga.

– Je er for detta, altså, sier en båteier som ikke ønsker navnet sitt på trykk fordi han har en tvilsom kneppspenne. – Men je vil itte bli sett på som en som må minnes på det je veit.

Det er et syn Hjelpekorpset sier de forstår.

– Folk er flinke te å vite. Det er overgangen frå å vite te å ta med som har litt glatte hender, sier laget.

Vesten som nekta boblejakka

Demonstrasjonen lørdag skal være enkel. Folk kan ta med egen vest, sjekke spenner, sømmer, flyteelement, passform og om fløyta virker. Oppblåsbare vester skal ses over etter synlige skader og om utløser og patron er i orden. Barn skal ha vest som passer kroppen dom faktisk har nå, ikke kroppen familien husker fra forrige sommer.

Kommunen har bidratt med tillatelse til å bruke Dampgløttet, men bare muntlig, siden området fra før er omtalt som «ikke tiltenkt opphold». Solfrid Hjellbrekke mener det holder.

– Hvis vi søker formelt, må vi svare på om ei balje er arrangement. Det orker je itte før mandag, sier hun.

Klokka 10.13 torsdag ble prøveoppsettet gjennomført. Den eldre oransje vesten ble forsøkt lukket utenpå arbeidsjakke, skjerf og et nøkkelknippe som Humlebrekk bærer med den diskrete tyngden til et mindre kommunevåpen. Spenna gikk tregt. Kragen sto opp. Nøklene dro hele demonstrasjonen mot venstre.

– Det er itte sikkert vesten er problemet her, sa Humlebrekk og så ned på nøkkelknippet.

Da Hjellbrekke slapp fløyta ned i balja for å høre om den fløt og kunne blåses i, skvatt alle som sto der, enda balja sto støtt og vannet ikke gjorde anna enn å være vann. En forbipasserende med to handleposer stanset, nikket mot balja og sa at detta nok var fornuftig, før han gikk videre på den måten folk går når dom ikke vil bli spurt hva dom har i egen båt.

Badetermometerpinnen viste 14 grader i balja. Ingen hadde bedt om temperaturmåling, men tallet ble likevel stående i lufta som en liten påminnelse om at vatn sjelden forhandler.

Vest-Vekkeren virker nesten

For å unngå at folk glømmer vesten når dom reiser hjemmefra, har Hjelpekorpset også laget en enkel innretning kalt Vest-Vekker. Den består av en gammel eggeklokke, ei klessnor og en plastfløyte. Tanken er at snora festes mellom vesten og hylla der båtnøklene ligger. Når nøklene tas, ringer klokka og fløyta slår borti dørkarmen.

– Det er teknisk sett en påminnelse, sier Hjelpekorpset.

Under prøven virket den etter hensikten én gang. Andre gang ringte den da noen tok opp matpakka fra samme hylle. Tredje gang ble fløyta hengende fast i glidelåsen på ei regnjakke, og eggeklokka fortsatte å tikke i 11 minutter etter at alle hadde skjønt poenget.

Humlebrekk mener likevel ideen har noko for seg.

– Ting som skal redde folk, bør itte ligge nederst under presenningen. Dom bør mase litt, men pent, sier han.

Han husker fortsatt hvem som lånte den oransje vesten i 1986, og hvem som sa den skulle leveres tilbake «etter helga». Han nevner ikke navn. Ikke fordi han har glemt det, men fordi enkelte ting kan få ligge så lenge vesten nå er kommet fram.

Ikke moralisering, men heller ikke pynt

Hjelpekorpset presiserer at vestesjekken ikke handler om å gjøre folk flaue. Laget vil heller gjøre det enklere å oppdage slitte reimer, kneppspenner som ikke tar, flytemateriale som har blitt hardt, og vester som er for små, for store eller bare teoretisk tilgjengelige.

Praktisk konsekvens blir at flere småbåteiere kan få beskjed om å bytte, reparere eller i det minste flytte vesten fra «rett borti her» til «på kroppen». De som ikke vil møte opp, kan ifølge Solfrid ta en egen sjekk hjemme, men da må dom være ærlige nok til å se på spenna uten å samtidig tenke på været.

– Det er lov å være sjølgående. Men da må en faktisk gå heilt bort te vesten, sier hun.

Ved Dampgløttet skal det også ligge et par reservevester til sammenligning. Ikke for utlån, foreløpig. Hjelpekorpset ønsker først å avklare om utlån skaper forventning om innlevering, registrering eller en egen boks. Solfrid har bedt dem vente med boksen.

– Boks blir fort ordning. Ordning blir fort spørsmål. Spørsmål blir fort tirsdag, sier hun.

Lørdagens sjekk starter klokka 11 og varer til folk slutter å si at dom bare skulle forbi. Hjelpekorpset mener det kan bli rundt to timer, men har satt av ekstra tid til dem som kommer med vest i bærepose og begynner samtalen med «denne er sikkert grei».

Humlebrekk blir stående ved den oransje vesten under demonstrasjonen. Han sier han ikke er instruktør, bare vitne. Likevel er det han folk spør når en spenne ikke vil, eller når noen mener en stiv krage sikkert skal være sånn.

– Je kan skinn og søm. Flyting får andre ta seg ta. Men ei reim som har gitt seg, den ser je, sier han.

Utover ettermiddagen torsdag ble prøveutstyret pakket ned, bortsett fra balja som måtte tørke, og Vest-Vekkeren som ingen fikk slått helt av. Ventilen i vaskeribygget blåste lun luft over grusen, og en plastfløyte laget en tynn lyd hver gang noen åpnet bakdøra.

Den falmede oransje redningsvesten ble hengende på en stolrygg ved Dampgløttet. Ikke som pynt. Mer fordi ingen helt turte å legge den ned igjen.