Elsparkesykkel fikk motorsykkelrutine og stanset ved biblioteket

Et svensk forsøksråd ville gjøre elsparkesykkelen tryggere ved å lære den å oppføre seg mer som motorsykkel. Ved Varmrista ved Bibliotekveggen i Bakomberg førte det til kø på én fot, hunder i tvil og en låst elsparkesykkel som fortsatt lager motorlyd mot bibliotekdøra.

Bakgrunnen er svensk bekymring etter omtale av nye funn om at elsparkesykkel kan gi mer alvorlige skader enn mange har trudd. Rådet kom derfor fram til at problemet ikke bare var fart, balanse og fortau, men at kjøretøyet manglet verdighet.

Det ble starten på en prøveordning med blinklysritual, hjelmsjekk, skulderblikk og høytidelig startprosedyre.

I Bakomberg ble forsøket lagt til Varmrista ved Bibliotekveggen, fordi stedet allerede har lun luft nedenfra, uformell trafikk ovenfra og nok vitner til at ingen etterpå kan si at dom ikke så det. Rista er for liten til plass, men stor nok til at tre personer kan mene noe samtidig uten å gå inn i hverandre.

Tirsdag formiddag klokka 10.18 sto første deltaker klar på elsparkesykkelen med venstre fot på brettet, høyre fot i beredskap og et ansiktsuttrykk som ifølge forsøksopplegget skulle være nøytralt mot appen.

Det var ikke lett å få til.

Startprosedyren, slik den var forklart i det svenske forsøksarket, skulle begynne med to blikk mot venstre, ett mot høyre, en kort hakenikk mot tenkt bakspeil, hjelmsjekk, kontroll av bremsespak, armtegn med albuen og aktivering av pålagt motorlyd fra mobilholderen på styret.

Ringeklokka skulle ikke røres før etter siste skulderblikk.

Det gjorde flere nervøse.

– No skal itte je stoppe tryggleiken, men den står litt midt i døra, sa Ragna Mildrid Sætermo, pensjonert sentralbordoperatør og frivillig nøkkelpasser, mens hun ventet med bibliotekposen i venstre hånd og en bok hun hadde levert tilbake forrige torsdag i høyre.

Ragna har bodd i sentrum hele livet og har sett både postskranke, telefonsentral, ny brannvarsler og den gangen noen forsøkte å ha sykkelstativ med piler. Hun sier sjelden nei til tiltak. Hun sier heller at det sikkert er en tanke bak.

Denne gangen sto tanken på tvers av inngangen.

– Det er itte vondt ment. Men når tre stykker skal sjå seg over skuldra samtidig, og én har bånd på hund, da blir det smalt i det som før var ganske greit, sa hun.

Den svenske sikkerhetsutsendingen, som presenterte seg som faglig observatør for forsøksrådet, demonstrerte opplegget med rolig stemme og godt fottøy. Han forklarte at en motorsykkel sjelden starter som en overraskelse. Den har lyd, lys, stilling og et menneske som tar ansvar før avreise.

Elsparkesykkelen, mente rådet, burde få noe av den samme moralske holdningen.

Demonstrasjonen gikk nesten etter planen. Utsendingen så til venstre, til venstre igjen, til høyre, nikket, trykket på appen, la tommelen over ringeklokka uten å ringe, kontrollerte hjelmen og løftet albuen forsiktig for å varsle avgang.

Da måtte han sette ned hælen.

Ringeklokka svarte med ett lite pling.

Det var ikke avtalt.

– Vi registrerer det som for tidlig klang, sa han, og begynte forfra.

Hågensens Nød- og Reservehandel hadde levert utstyret til prøveordningen etter hastebestilling fra arrangørene: fire mobilholdere, tre ringeklokker med alvorlig klang, to små gummimatter for bremsetest og en pakke etiketter der det sto «START» med større bokstaver enn knappen egentlig tålte.

Butikken opplyste at mobilholderne opprinnelig var ment for barnevogn, men at det ikke forelå skriftlig forbud mot tryggere improvisasjon.

Motorlyden kom fra en mobiltelefon festet midt på styret. Lyden var valgt fordi den skulle minne andre trafikanter om at her kom et kjøretøy, ikke bare en person som hadde bestemt seg fort. På lav styrke hørtes den ut som en liten moped inni en brødboks. På høy styrke fikk den en eldre herre ved aviskassa til å rette på lua uten å vite hvorfor.

Bakomberg Hundelag for Korte Avstander meldte tidlig praktisk uro. Laget var ute med to hunder, tre eiere og én refleksline med knute ingen tok ansvar for å løsne. Hundene reagerte ikke på elsparkesykkelen som kjøretøy. Dom reagerte på motorlyden som en slags innkalling fra en svært liten maskin med god selvtillit.

– Hunden min skiller fint mellom sykkel, barnevogn og folk som har kjøpt for mye på apoteket, sa en representant fra hundelaget. – Men denna lyden sier «kom hit» på en måte som itte finnes i dressurheftet vårt.

Dermed tok startprosedyren lenger tid.

Uten hund ble den målt av forsøksrådet til 47 sekunder fra første venstreblikk til godkjent avspark. Med båndkrøll tok samme sekvens 1 minutt og 12 sekunder, og da var ikke høflig unnskyldning til personen med bibliotekkort regnet med. En tredje gjennomføring ble avbrutt etter 38 sekunder da en hund satte seg på bremsetestmatta og så ut som den hadde forstått saken bedre enn alle andre.

Jesper Møllåsen, videregående elev, deltids leksehjelp og uoffisiell kartlegger av Bakombergs benker, bruer og steder der folk later som dom bare passerer, stilte seg litt bortpå hjørnet med telefonen i lomma og noterte faktisk tilkomst.

Han ville ikke kalle det hinder. Ikke først.

– Teknisk sett er gangtilkomsten blitt tryggere for dem som ikke skal noen steder, sa Jesper. – For dem som skal inn på biblioteket, er den blitt mer avhengig av timing, lav skulderføring og om motorlyden får hundelaget til å fløtte seg mot ripsbuska.

Han pekte ikke. Han vinklet bare haka mot det feltet mellom rista og dørmatta der folk vanligvis går uten å ha et forhold til det.

Der sto nå to elsparkesykler i ventemodus.

Den ene blinket grønt. Den andre blinket som om den hadde fått beskjed om å tenke seg om.

Forsøksrådet tok konsekvensene på alvor. Når selve trygghetsprosedyren skapte opphopning, måtte opphopningen trygges. Det ble derfor innført en midlertidig parkeringsvakt med fløyte. Vaktens oppgave var å markere når en startprosedyre var påbegynt, når den var avbrutt, og når en deltaker hadde satt ned hælen på en måte som kunne tolkes som parkering.

Fløyta ga tre korte signaler ved godkjent avgang. Ett langt ved appforvirring. To korte og ett tvilende ved hund i kurslinja.

Det hjalp i 6 minutter.

Så begynte folk å vente på fløyta før dom gikk forbi. Parkeringsvakta ventet på at folk skulle gå forbi før han blåste. Den svenske utsendingen mente dette viste at systemet hadde skapt økt bevissthet. Ragna mente det viste at ingen turte å ta ansvar for fortauet lenger.

– Før gikk vi bære inn, sa hun. – Det var kanskje ufaglig, men døra vart brukt.

Ved 11.07 hadde ordningen fått sitt tredje tiltak. For å hindre at elsparkesyklene trillet sakte framover mens førerne gjennomførte prosedyren stående, ble det lagt ut en liten bremsetestmatte foran Varmrista. Føreren skulle stå stille på matta, trykke lett på bremsespaken, høre motorlyden, sjå seg rundt og deretter rulle av gårde med dokumentert hensikt.

Matta hadde god friksjon. Det hadde også samtalen rundt den.

En dame som skulle hente utskrifter inne på biblioteket, spurte om hun kunne gå over matta uten å bli en del av forsøket. Parkeringsvakta svarte at det ikke var avklart, men at vanlig gange neppe var omfattet hvis den ikke skjedde med albuesignal.

Da gikk hun rundt.

Rundt betydde over Varmrista. Varm luft løftet litt i buksebeina hennes. Et gammelt lønneblad, som hadde ligget flatt mot metallet siden før helga, reiste seg og festet seg under bibliotekposen til Ragna. Ingen sa noe om det før bladet falt av inne ved aviskroken, der det ble liggende som en liten høstlig medpassasjer ved lokalhistoriehylla.

Dette hadde ingenting med trafikksikkerhet å gjøre, men flere så det.

Hundelaget ba etter hvert om lavere motorlyd, eller alternativt en tone som ikke kunne forveksles med belønning. Hågensens tilbød en ringeklokke med dypere klang, mer egnet for alvor og mindre egnet for terrier. Forsøksrådet noterte at både lydprofil og dyreadferd måtte inn i neste versjon av opplegget.

Jesper foreslo på sin side at man kunne flytte startfeltet litt bort fra døra.

Det ble vurdert som praktisk, men metodisk uryddig. Varmrista var valgt nettopp fordi det var der ferdselen var. Flyttet man forsøket bort fra ferdselen, kunne man risikere å få et svært trygt opplegg som ikke møtte noen.

– Og da lærer vi mindre, sa utsendingen.

– Men kommer fram, sa Ragna lavt.

Det ble ikke protokollført, for hun sa det mest til nøkkelknippet sitt.

Ved lunsjtider hadde den opprinnelige tanken fått full sirkel. Elsparkesykkelen skulle gjøres tryggere ved å opptre som motorsykkel. Siden motorsykkeloppførselen tok tid, måtte ventingen reguleres. Siden reguleringen lagde ny venting, måtte parkering defineres. Siden parkering i appen krevde avslutning av tur, måtte føreren stå ved sykkelen til appen var enig.

Appen var ikke enig på første forsøk.

Den låste elsparkesykkelen ytterst ved Varmrista ble derfor stående med styret vendt mot bibliotekdøra, mobilholderen i arbeid og motorlyden på lav, myndig tomgang. Ringeklokka pekte rett fram som om den hadde fått kontortid.

Ingen kjørte den.

Det var, etter forsøksrådets første vurdering, et lovende sikkerhetsresultat.

Ragna Mildrid kom seg inn på biblioteket klokka 12.03, etter å ha gått rundt bremsetestmatta, bak parkeringsvakta og forbi hundelaget som nå sto samlet ved veggen og diskuterte om piping kunne regnes som innlegg. Jesper noterte at tilkomsten var mulig for personer med god tålmodighet og moderat bibliotekbehov.

Ute ved døra sto elsparkesykkelen fortsatt låst. Den blinket jevnt. Motorlyden surret fra mobilholderen. Hver gang bibliotekdøra gikk opp, svarte ringeklokka med et lite metallisk skjelv, som om tryggheten sjøl hadde tenkt seg inn, men ikke fått avsluttet turen i appen.