Draktbagen klar etter Brasil-løftet

Da Norge slo Brasil og gikk videre, blei et sportsløfte i Bakomberg gjort om til USA-billetter. Nå pakker Eivind Snerkmo og Torleif Bakkelund én felles draktbag, mens bygda prøver å finne ut om setningen «vi drar» var et vedtak, en impuls eller bare høg puls med landslagsdrakt på.

Det var like etter Brasil-kampen at løftet skal ha kommet. Ikke lenge etter. Ikke sånn seinere på kvelden heller. Ifølge Gunvor «Lånkelyd» Brennhaug kom det klokka 23.17 og seks sekunder etter siste norske sjanse, målt etter hu sin egen hukommelse for TV-lyd og måten sofaen på Kveldskvisten Lager & Nøkkelvakt knirka på.

Norge hadde slått Brasil og gått videre. På skjermen hoppa folk. På golvet sto tre tomme brusflasker og en skål med potetskruer som ingen hadde rørt etter pause. I døråpninga sto Eivind Snerkmo og Torleif Bakkelund og sa noe som nå har fått praktiske følger.

Eivind Snerkmo er sjølutnevnt materialforvalter for alt som kan bæres i bag, selv om ingen lag har valgt ham te det. Han er lett å kjenne på at han alltid ruller sokker parvis og legger drikkeflasker med tuten samme vei. Bygda husker ham best fra innendørsturneringa i 2016, da han merka alle vester med maskeringsteip og oppdaga etterpå at halvparten av spillerne hadde fått samme bokstav. Eivind mener litt for sterkt at sportsutstyr skal legges fram kvelden før, også når kampen allerede er spilt.

Torleif Bakkelund fører kamphefte, betalingskort og små utlegg med en alvorlig blyant som har bodd i brystlomma hans siden bedriftscupen på grus. Han har sjølpålagt ansvar for «økonomisk sistekontroll», men er kjent for å ha betalt dobbelt for vafler på basaren i 2021 fordi terminalen pep på en måte han tolka som mistillit. Torleif mener at ingen skal trykke «betal» før minst én i rommet har sett bort.

– Je sa itte USA. Je sa vel Amerika på generell basis, sier Torleif, som fortsatt vil ha utsagnet notert som impuls.

Eivind mener detta er ei justering som kommer for seint.

– Når en mann peker mot TV-en og sier «vi drar», da er det itte Gjøvik han mener, sier han.

Begge sto tirsdag kveld ved disken på Kveldskvisten med en mørkeblå draktbag mellom seg. Bagen har knekt glidelåstrekker, tre gamle klubbmerker og ei sammenrulla landslagsdrakt som ligger feil vei oppi hovedrommet.

Den er ikke stor nok til å roe noen.

Bestilte etter 14 minutter

Flybillettene blei bestilt 14 minutter etter kampslutt, men først etter at betalingskortet hadde ligget med chipen opp i 41 sekunder på disken fordi ingen ville væra den som pressa «betal» for hardt.

Det er denne perioden som nå utgjør den dokumenterbare friksjonen i saken. Torleif mener 41 sekunder viser at turen blei vurdert. Eivind mener 41 sekunder bare er vanlig Bakomberg-håndlag med nettbetaling.

– Je hadde tommelen over knappen, men det var itte et ja. Det var mer ei vaktordning, sier Torleif.

– Du sa «trykk, da». Det er ganske nært ja, sier Eivind.

Gunvor Brennhaug, som på stedet fungerte som uoffisielt lydvitne og flyplassrådgiver, avviser at dette kan løses bare med etterpåklokskap.

– Dom sa tur. Begge to. Det var litt forskjellig tonefall, men samme retning, sier hu.

Gunvor er kjent i Bakomberg for å ha gjenkjent feil ringetone under basaren i 2019, da hu påsto at nummer 43 blei ropt opp med en Nokia-lyd som egentlig hørte til bygdekvinnelagets kakefat. Den saken blei aldri formelt lukka, men flere har etterpå slått av lyd i offentlige trekninger.

Hu mener alt viktig i livet har en egen varsellyd. Derfor trykte hu også på høyttalerknappen da bestillingsbekreftelsen kom på mobilen.

– Je måtte høre om den hørtes trygg ut. Det gjorde den itte først, for den sa bare pling. Men så kom det en sånn dypere e-postlyd etterpå. Den var mer reise, sier Gunvor.

På Kveldskvisten har lyden nå fått navnet «det andre plinget».

Draktbag med delt ansvar

Det nye nå er ikke bare at to lokale karer skal reise til USA for å se kvartfinalen. Det er at dom har valgt å pakke i én felles draktbag.

Bagen blei henta fram fra et lagerrom bak nøkkelskapet, der den skal ha ligget siden en innendørsturnering med uavklart premieutdeling. Den har mørkeblå duk, en glidelås som går greit til venstre men blir moralsk tung mot høyre, og tre klubbmerker fra perioder der ingen er helt sikre på hvem som var materialforvalter.

Da Bakomberg Tidende var til stede tirsdag kveld, blei bagen pakket, pakket om og veid på armkroken av begge. Begge sa at dom hadde reist før. Ingen ville si hvor langt.

Eivind la landslagsdrakta øverst tre ganger. Torleif tok den opp to ganger for å sjekke om pass kunne ligge under uten at det virka for planlagt. En reservestrømpe falt ut på golvet akkurat da Brasil-kampen blei nevnt for tredje gang.

Gunvor stoppa midt i ei nynnende etterligning av boardinglyden på Gardermoen.

– Der hørtes det ut som håndbagasje, sa hu.

Strømpa blei lagt tilbake, men ikke på samme sted.

Det er enighet om at landslagsdrakta skal ligge øverst. Uenigheten gjelder hvilken vei som er øverst når bagen ligger på siden, og om sokker kan fordeles etter skyldgrad.

Ragna Kvilemoen, bygdas selvutnevnte nøkternhetskontrollør, kom innom like etter stengetid med paraply og en holdning som gjorde rommet litt smalere. Hu har fortsatt ikke tilgitt seg sjøl for å ha sagt «det ordner seg» før en håndballtur i 2008. Bussen kom fram, men uten keeperbag. Siden den gang mener Ragna at store reiser skal ha minst én person som står ved døra og angrer.

– Detta er pent og riktig, sier hu, mens hu holder bagen åpen med to fingre. – Men det er itte noe å stå breibeint med i inngangspartiet for.

Eivind mener Ragna sjøl nikka da løftet blei sagt.

– Je nikka te kampen, itte te passkontrollen, svarer Ragna.

Hu fordelte deretter to par sokker, én lader og en sammenkrølla shorts etter det hu kalte «rimelig skyld». Det vil si at mannen som først sa «vi drar» måtte ta med ekstra undertøy, mens mannen som trykte på betal måtte bære reiseadapter.

Torleif tok imot adapteren, men la den på disken først, som om den trengte å tenke.

Kvartfinale-sikrer nesten klar

Sjøl om sportsløftet bærer saka, har reiseforberedelsene fått et snev av verkstedoptimisme. Eivind har laget en såkalt kvartfinale-sikrer for å hindre feil terminalvalg og for brå sjøltillit.

Innretningen består av en bagasjelappholder, et elastisk skibånd og en knapp merket HJEMATT med svart tusj. Tanken er at knappen skal festes i draktbagen og minne dom på å komma seg både fram og tilbake.

– Det er itte en alarm. Det er mer ei moralsk sperre, forklarer Eivind.

Under demonstrasjonen virka den nesten. Skibåndet stramma seg pent rundt håndtaket, bagasjelappen la seg synlig, og knappen pekte i en retning som alle kunne akseptere. Så festa hele greia seg i Ragna Kvilemoens paraply.

Ragna sto stille i 18 sekunder før hu sa noe.

– Hvis detta er Amerika, blir je heme.

Paraplyen blei løsna uten skade, men kvartfinale-sikreren skal justeres før avreise. Gunvor foreslår en lyd når den virker.

– Itte for høg. Bare sånn at baggen skjønner alvoret, sier hu.

Ute på tunet bak Kveldskvisten sto en trillebår med en våt hanske oppi, enda ingen i lokalet kunne forklare hvem som hadde brukt den. Den ene refleksen på bakkanten blunka hver gang døra gikk opp. Det hadde ingenting med USA-turen å gjøra, men alle så på den et øyeblikk da flytida blei nevnt.

Vil ikke kalle det anger

Ingen av de involverte vil si at dom angrer. Det nærmeste er at Torleif ønsker at bestillingen omtales som «sportslig ettervirkning» og ikke «planlagt utenlandsreise».

– Je er for turen. Det er itte det. Je vil bare ha med at je var i affekt, sier han.

Eivind mener affekt ikke fritar folk for håndbagasje.

– Du kan rope mye rart i 89. minutt, men hvis Norge slår Brasil, da får du stå i det. Det er jo derfor en har kamerater, sier han.

Praktisk betyr turen at begge må ordne fri, finne fram pass, avklare hvem som har ansvar for bagen på flyplassen, og bestemme om knekt glidelåstrekker kan repareres eller bare må behandles med ro. Ragna har bedt om at minst én av dem leser billettene høyt før avreise, men ikke i inngangspartiet.

Kveldskvisten Lager & Nøkkelvakt har dessuten fått et midlertidig problem med publikumsstrøm. Flere har stukket innom for å se bagen, men latt som dom skulle slipe nøkkel eller spørre om hengelås. Gunvor sier det kom fire personer mellom 17.32 og 18.05 som gikk rett bort til disken, så på glidelåsen og sa «jaja» uten å levere noe.

– Det er mange måter å ønske god tur på, sier hu.

Butikken har derfor flytta bagen litt lenger inn på disken, bak esken med nøkkelringer formet som små fisker. Ikke for å skjule den, men for å hindre at folk tar i glidelåsen med uforberedt hånd.

Avklart nok til å dra

Det som er avklart, er at billettene finnes, at turen går til USA, og at kvartfinalen er årsaken. Det er også avklart at Norge slo Brasil og at Bakomberg, ved to representanter og én draktbag, nå må forholde seg til følgene av dette.

Det som ikke er avklart, er hvem som sa «vi drar» først, om «Amerika på generell basis» kan tolkes snevrere enn USA, og om en felles draktbag skaper fellesskap eller bare samler all tvil på ett håndtak.

Ragna vil ha et kort møte før avreise, men understreker at det ikke skal hete møte.

– Kall det ei ståing. Vi står litt, ser på billettene og lukker baggen. Så får dom gå, sier hu.

Gunvor har tilbudt å være til stede når dom drar, for å høre om koffertvekta, innsjekkinga og eventuell nervøs pust har riktig lyd. Hu tar med egen mobil, ikke fordi hu skal filme, men fordi hu mener viktige avganger bør ha vitne som kan skru opp volumet.

Eivind og Torleif sier dom gleder seg. Litt. På hver sin måte. Eivind har allerede lagt fram passet hjemme, oppå en bunke gamle kamphefter. Torleif har skrevet ned flyplassen på en papirlapp han etterpå la inni lommeboka og så tok ut igjen fordi det føltes for bindende.

På Kveldskvisten sto den mørkeblå draktbagen fortsatt på disken da lyset blei sløkt i lagerdelen. Glidelåsen hadde stoppet halvveis, med én leggskinnspose i klem. Før kampen var den bare en gammel bag med klubbmerker. Nå sto den der som stille bevis på at et løfte faktisk kan få glidelås, sjøl om ingen helt tør å dra den igjen.