Doula kom te Bakomberg: Varmeputa fikk rolig ansvar

Ingen i Bakomberg har protestert på at en lokal familie hadde med doula som ekstra støtte under fødsel. Men ordet måtte gjennom tre uttalerunder, to forsiktige kategorier og ei rispose-varmepute før bygda vart helt rolig i ansiktet.

Saken gjelder en familie i Bakomberg som nylig valgte å ha doula med under fødsel, i tillegg te jordmor og ordinær helsehjelp. Doulaen hadde ikke medisinsk ansvar, men skulle være rolig nærvær, praktisk støtte og den som husket småting når andre hadde nok med større ting.

Det er en liten sak, men i Bakomberg vart den stor nok te at noen måtte si hva ordet betyr før det begynte å bety alt mulig anna.

– For ordens skyld, så er det støtte, itte styring, sier Torunn Mjelde.

Hu sier det lavt, men på den måten som gjør at folk som egentlig var på veg videre, blir stående. Torunn har hjulpet familien med å formulere ei nøktern forklaring te nysgjerrige. Ikke fordi familien skyldte bygda redegjørelse, men fordi bygda ellers kunne komme te å lage sin egen. Det har skjedd før, med dårligere marger.

Forklaringa vart skrevet på kjøkkenbordet med vannflaske, sammenbrettet fødeplan, ei gymbag og den nå omtalte rispose-varmeputa liggende ved sida av. Varmeputa har brodert trekk og en sikkerhetsnål som ingen i ettertid vil ta fullt ansvar for, men som alle er enige om lå på rett plass da det gjaldt.

Første utkast inneholdt setninga «doula bistår familien i fødselsprosessen med helhetlig omsorgsnærvær». Den vart stoppa av Torunn klokka 17.58.

– Det kan vi godt mene, men det er itte det ordet betyr, sa hu, og la brillene ned såpass presist at kulepennen flytta seg ei halv kulepennlengde uten at noen kommenterte det.

Skulle ikke erstatte jordmor

Familien ønsker ikke å gjøre fødselen te offentlig sak, men har sagt ja te at Bakomberg Tidende kan omtale bruken av doula som lokalt hverdagstema. Navn på foreldre og barn er holdt unna, etter et kort og klart ønske fra familien og et enda kortere nikk fra Torunn.

Det familien vil si, er at doulaen var et tillegg. Jordmor hadde det helsefaglige ansvaret. Doulaen hjalp med ro, praktiske påminnelser, drikke, varme, pust og at ingen begynte å leite etter hårstrikk i feil rom akkurat når rommet ikke trengte mer leiting.

– Hu tok itte over. Hu tok ned tempoet, opplyser en av foreldrene.

Det er særlig den forskjellen bygda nå prøver å få tak i. Flere har spurt pent. Noen har spurt så pent at spørsmålet nesten vart mer arbeid enn svaret.

Ved Stempelstova Kopi & Klagemål lå det tirsdag formiddag en uadressert bunke med utskrift av forklaringa, fordi en slektning mente det kunne væra «greit å ha samme ordlyd». Printeren brukte 23 sekunder på første ark og kom med en lyd som vanligvis varsler konfirmasjonsprogram eller kommunal uro.

Torunn avviste at det trengs rundskriv.

– Det holder med at folk spør før dom fastslår, sier hu.

Likevel var det nettopp fastslåinga som begynte å bevege seg i bygda først. En praktisk fløy mente at om folk får hjelp, så får dom hjelp. En mer kategoriserende fløy ville vite om doulaen skulle regnes som helsepersonell, pårørende, besøk eller «slik rolig dame med skjerf».

Det siste vart ikke stående i den ferdige formuleringa.

– Vi kan itte ha skjerf som funksjonsbeskrivelse, sa Torunn.

Ordet satt 18.42

Ifølge familien vart ordet doula uttalt riktig først klokka 18.42 den kvelden forklaringa vart laga. Før det hadde det vært to forsøk med trykk på feil stavelse og ett forsiktig forslag om å kalle det fødselslos.

Forslaget om fødselslos kom ikke fra vond vilje. Det kom fra et oppriktig ønske om å skjønne noe nytt med et gammalt ordforråd. Men Torunn lot det ikke passere.

– Los høres ut som noen skal legge te kai. Det skal vi væra varsomme med, sa hu.

Vannflaska vart åpnet sju minutter før noen drakk av den. Det skjedde da fødeplanen, som var brettet i fire og hadde fått en myk bue etter å ha ligget i fødebagen, gled ned bak en gymbag. Ingen hevet stemmen. En hånd gikk ned, fant papiret, og varmeputa vart flyttet fra feil stol te egen plass ved sida av flaska.

Det er her saken, etter redaksjonens vurdering, får sin praktiske kjerne.

For familien handlet doulaen ikke om å innføre en ny ordning i Bakomberg. Det handlet om å ha et menneske til stede som ikke vart stresset av at ting tok tid, ikke spurte hvor laderen lå mens andre pustet, og som kunne se forskjell på behov for hjelp og behov for at alle bare vart litt stillere.

– Det vart komplett på den måten at rommet manglet mindre, sier en av foreldrene.

Utenfor kjøkkenvinduet sto søppeldunken på skrå fordi hjula hadde fryst ned i et spor fra sist renovasjonsdag. En skjære gikk på lokket, så ned på bakken og lot være å si noe. Det var, etter forholdene, en god illustrasjon, men ingen i rommet brukte den.

Hundeklubben nevnt uten søknad

At Bakomberg Hundeklubb for Stille Kommandoer kom inn i saken, var ikke planlagt. Klubben tilbyr ikke fødselshjelp, har ikke faglig rolle og skal etter det redaksjonen kjenner til heller ikke utvide med barselgruppe.

Men under samtalen om hva doulaen faktisk gjorde, nevnte noen at hundeklubben i det minste har lang erfaring med korte beskjeder i pressede situasjoner.

Det var nok.

Onsdag kveld vart temaet tatt opp uformelt før klubbens trening ved Dampgløttet bak Vaskeribygget. Medlemmene sto i en halvsirkel mens to hunder så på hver sin eier med den typen alvor som ofte mangler i kommunale orienteringer.

– Vi har itte noe med fødsel å gjøra, sa en av klubbens erfarne medlemmer. – Men rolig stemmeføring kan vi litt om. Særlig når noen begynner å forklare for mye.

Hundeklubben har fra før tradisjon for å gå en runde rundt lokalet uten å si hundens navn. Klarer eieren det, får hunden godbit og eieren et nikk. Flere i klubben mente at dette prinsippet kan overføres te mange livssituasjoner, men ingen ville formulere det som råd.

En terrier markerte seg kort mot ei jakke som hang på en stolrygg. Det vart håndtert med leverpostei og et blikk. Klubben anser ikke hendelsen som protokollverdig.

Torunn var tydelig på at hundeklubbens erfaring bare er en lokal sammenligning, ikke et system.

– For ordens skyld: Ei fødende er itte en hund, en doula er itte hundefører, og ro er itte det samme som kommando, sa hu.

Det vart stille etterpå. På en god måte.

Vil ikke ha bygdevedtak

Den milde friksjonen i saken ligger ikke i om familien skulle få støtte. Der virker bygda samstemt. Friksjonen ligger i hva folk gjør når et nytt ord kommer inn døra og setter seg ved kjøkkenbordet uten å spørre om det finnes egen kategori.

En nabo redaksjonen møtte i Krittgangen bak Servicekvartalet, der kalken fra muren la seg lyst på venstre erme, sa det slik:

– Jeg er positiv, altså. Jeg vil bære vite om detta er noe en bestiller, blir tildelt, kjenner fra før eller plutselig har med i bagen.

Vedkommende ønsket ikke navn, siden spørsmålet «itte var klage, bære plassering». Det er en vanlig setning i Bakomberg når en sak allerede har stått i hodet på folk i 18 minutter.

Torunn mener det meste kan løses ved å holde fast i tre ting: Jordmor har helsefaglig ansvar. Doula kan gi emosjonell og praktisk støtte. Familien bestemmer hvem dom vil ha nært i en privat situasjon, innenfor rammene som gjelder der fødselen skjer.

– Og så må folk tåle at ikke alt som er fint, trenger lokal forkortelse, sier hu.

Det har likevel kommet forslag.

Et eldre familiemedlem skal ha foreslått «fødefølge». En annen mente «pusteperson» var ryddigere. Et tredje forslag, «roligressurs», vart lagt bort etter at Torunn spurte om vedkommende ville likt å bli kalt ressurs mens en holdt på med noe krevende.

– Nei, det er kanskje litt personalmøte, kom svaret.

Praktisk hjelp, ikke bygdeforklaring

Familien beskriver doulaens bidrag som lavmælt. Hu minnet om drikke, hjalp til med varmeputa, fulgte med på små behov og var en trygg person som ikke trengte å få forklart alt underveis. Det var jordmor som tok de faglige vurderingene.

Denne grensa er viktig for familien å få fram.

– Vi vil itte at noen skal tru at vi valgte bort helse. Vi valgte te mer støtte, sier en av foreldrene.

Det er også derfor Torunn har brukt tid på formuleringa. Hu er vant til at små forskjeller i ord kan lage store skjevheter i bygdesamtalen. Etter 1977 har hu sett både «midlertidig», «snarlig» og «tas til orientering» oppføre seg verre enn folk.

Denne gangen har hu lagt vekt på at doula ikke skal omtales som erstatning for jordmor, og heller ikke som pynt rundt en fødsel. Det er arbeid, men et anna slags arbeid.

– Noen holder orden på det praktiske uten å eie rommet. Det er en kunst, sier Torunn.

På kjøkkenbordet lå varmeputa da hu sa det. Den hadde først vært oppi fødebagen, deretter på feil stol, så ved vannflaska, og til slutt midt mellom fødeplanen og hårstrikken som ingen trengte før alle trengte den. Sikkerhetsnåla satt i trekket som om den hadde fått midlertidig fullmakt.

En i familien lo litt da varmeputa vart omtalt som «den rolige parten» i rommet. Torunn lo ikke, men skrev ikke ned innvending heller.

Neste gang spør folk kanskje først

Det er ikke meldt om behov for kommunal behandling av doulabegrepet. Ingen lag har søkt midler. Hundeklubben har ikke satt opp kurs. Stempelstova har ikke laget standardmal, selv om det finnes kapasitet på gult papir hvis situasjonen skulle skli ut.

Det som finnes, er ei familie som opplevde å få god støtte, og ei bygd som med varierende hell prøver å forstå støtte uten å gjøre den om til ordning.

Torunn håper folk kan la familien få eie sin egen forklaring.

– Spør pent, lytt ferdig og ikke finn opp tittel på andre. Det er ganske anvendelig, sier hu.

Fødeplanen er lagt tilbake i ei mappe. Gymbagen står tom ved veggen. Vannflaska er halvfull, sjøl om ingen husker hvem som drakk først.

Rispose-varmeputa ligger fortsatt på kjøkkenbordet, med brodert trekk og den samme sikkerhetsnåla. Før var den bare noe som skulle pakkes. Nå peker folk på den når dom skal forklare forskjellen på hjelp og innblanding.