Cupprisen gikk ned, men draktbagen står igjen

Bakomberg-jentene skal på sommercup med lavere egenandel enn først fryktet. Det er godt nytt for laget, men har gitt en viss ettervarme rundt en våt draktbag, tre arbeidslister hos Omvei Vikar & Vedlikehold og foreldre som itte helt veit om dom er ferdige med innsatsen eller bære letta midlertidig.

Det ble klart etter klubbens interne gjennomgang tirsdag kveld at spillerbetalinga for Bakomberg-jentenes sommercup er senket merkbart. Grunnen er itte én stor gave, men mange små tak: rydding av ballrom, vakter ved Returbenken bak Herredshuset, bæring av bord, sortering av treningstopper og noen oppdrag for Omvei Vikar & Vedlikehold som i ettertid er vanskelige å skille fra vanlig bygderydding.

Klubben vil itte opplyse nøyaktig beløp ennå, fordi kassereren mener ordet «betydelig» holder fram til alle vippslinjene har sluttet å flytte på seg. I praksis betyr det at flere kan bli med på cupen.

Det er selve nyheten.

Resten ligger oppi en draktbag.

Flere navn på lista

Bakomberg Tidende møtte deler av foreldregruppa utenfor garderoben på samfunnsbana klokka 18.47, da en pose med gamle lagstrømper datt ut av den mørkeblå bagen idet noen sa at økonomien nå var under kontroll.

Bagen var våt i botnen, hadde cupmerke fra et tidligere år og inneholdt reservekeeperhansker, tre hårstrikk, ei knebeskytterstropp og en enslig sokk som flere mente hadde vært med på to økonomiske vedtak uten stemmerett.

– Det er fint. Altså veldig fint, sa Ragna Mildrid Sætermo, som denne uka har fungert som frivillig hukommelse for foreldreinnsatsen.

Hu sto med handa på garderobedøra, slik folk gjør når dom egentlig skal gå, men har igjen en presisering som kan påvirke fellesskapet.

– Nå skal itte jeg regne på folk, men jeg så nå hvem som bar bordet inn igjen, la hu til.

Ragna Mildrid har itte noe formelt verv i laget. Hu ble trukket inn fordi hu husker gamle åpningstider, bakdører og hvem som hadde nøkkel til ballrommet da hengsla på skap tre ga fra seg en lyd som flere først tolket som mus. Siden har hu ført innsatsen i hodet, itte for å ta noen, men for at ingen skal bli stående igjen som den som itte gjorde nok.

Det er et arbeid som krever lavt blodtrykk og god hukommelse for jakker.

47 bolker og tre pauser

Ifølge klubbens interne oversikt er det registrert 47 innsatsbolker, tre ikke-godkjente bærepauser og ei ballpumpeøkt klokka 18.13 som ingen vil ta full ære for.

Den økta skal ha startet som et forsøk på å finne pumpenål, men endte med at to foreldre pumpet sju baller, kasta fire som var for mjuke til å stole på, og flyttet et nett med kjegler fra «sannsynligvis i bruk» til «må spørres om».

Arbeidet ble først ført på tavla hos Omvei Vikar & Vedlikehold som «idrettsklargjøring». Seinere ble det strøket over og skrevet «tekstilberedskap?» fordi noen samtidig hadde tatt med drakter heim.

Omvei har vært sentral i dugnadsrunden. Bedrifta har gitt korte oppdrag som kunne gjøres om til cupkasse: småbæring, rydding, rygging av tralle uten politikk, og vakthold ved Returbenken bak Herredshuset da glasscontaineren hadde fått mer sjøltillit enn plass.

På pauserommet hos Omvei henger ei gammal whiteboardplate som daglig leder Synnøve Rusk har gjort om til innsats-tavle. Øverst står det «CUP – MÅ GJØRAS», under står det «TRUR DET ER GJORT», og helt til høyre står ei smal kolonne merket «SPØR RAGNA».

– Tavla nesten virker, sa Synnøve, mens hu flyttet magneten for «vasking av drakter» fram og tilbake mellom to felt.

– Problemet er at folk er så flinke at dom gjør ting før vi får skrevet det opp. Da blir det administrativt etterarbeid av godvilje, og det er den seigeste typen.

Bak henne sto tre halvtomme arbeidslister. Den ene gjaldt faktiske småjobber. Den andre gjaldt oppdrag som ble påbegynt fordi noen først var der. Den tredje hadde bare overskrifta «BAG?» og ei pil ned mot golvet.

Der sto draktbagen.

Itte skam, men oversikt

Foreldregruppa er enig om at lavere egenandel er godt nytt. Flere sier til avisa at det viktigste er at ingen skal måtte stå over cup av økonomiske grunner. Samtidig har den positive nyheten ført til et mildt behov for rettferdig omtale av innsatsen.

Ingen vil klage.

Flere har likevel forklart nøyaktig hva dom itte klager på.

En far som bare skulle hente en knebeskytter fra bagasjerommet, kom tilbake med hele draktbagen fordi han mente han «like gjerne kunne få den ut av bilen før det begynte å lukte resultat». Han ønsker itte navnet sitt i avisa, av hensyn til dattera og fordi han tidligere har sagt at han itte skulle bli en slik forelder som uttaler seg om baglogistikk.

– Jeg syns alle har stilt opp, sa han.

Så så han bort på Ragna Mildrid.

– Men alle har kanskje stilt opp på litt forskjellige tidspunkt.

Ragna Mildrid nikka på den måten som kan være både trøst og revisjon.

– Det var nå Turid som tok onsdagen ved Returbenken, sa hu lågt. – Og han med grå varebil bar bordet ut, men itte inn. Det er itte kritikk. Det er bære rekkefølge.

Ved Returbenken bak Herredshuset var oppgava egentlig enkel: passe på at innsamla flasker, brukte fotballsko og to kasser med «kan selges hvis noen tør» ble stående på rett side av benken til Omvei kom med henger. Plassen lukta våt papp, kaffegrut og kald diesel. Sidevinden tok tak i en kvitteringsrull og la den som en liten hvit orm rundt foten på en søppeldunk, uten at noen tok ansvar for det heller.

Det var der flere av innsatsbolkene ble til. Noen skulle bare sette fra seg en pose. Noen ble stående og sortere. Noen hadde med termos og dermed moralsk tyngde.

Ballrommet ga etter

Den største praktiske gevinsten kom likevel fra ballrommet på samfunnsbana. Rommet har i lengre tid hatt en ordning der baller, kjegler, drakter, regnjakker, vester og gamle turneringsprogram har ligget i det laget sjøl kaller «funksjonell haug».

Lørdagsryddinga startet 10.02 og ble avsluttet 12.31, hvis en regner med da siste person sluttet å holde i døra. Der fant foreldregruppa to sett med vester som kunne brukes, et nett med femmerballer, ei eske med uåpna sportsteip og en pose tomflasker som ble verdsatt høyere etter at korkene ble skrudd på igjen.

Bakomberg Hundelag for Korte Avstander var innom med to hunder fordi noen mente bortkomne luer kunne forveksles med treningstopper hvis man bøyde seg for fort. Hundene fant ei lue, tre halve knekkebrød og en vott som visstnok itte hørte til fotballen, men som nå er lagt i hylla for «sannsynlig familie».

Hundelaget krevde itte del av cupkassa.

– Vi holder oss innafor korte avstander og låge forventninger, opplyste en representant, før den ene hunden satte seg oppå ei drakt som allerede var sortert.

Ryddinga gjorde at klubben slapp å kjøpe inn noe av utstyret som først sto på lista. I tillegg ble flere brukbare ting solgt videre på en liten byttedag ved Returbenken. Det bidro til at egenandelen kunne ned.

Klubbens lagkontakt sier at arbeidet har vært avgjørende, men ber om at oppmerksomheten ligger på laget, itte på hvem som rydda hva.

– Jentene skal spille cup. Det er poenget. At vi voksne har klart å gjøre økonomien litt lettere, får vi ta som en seier uten pokal, sier hu.

Hu sa det mens hu prøvde å lukke glidelåsen på draktbagen. Det gikk nesten.

Omvei må rydde i ryddinga

For Omvei Vikar & Vedlikehold har dugnaden også fått etterbruk. Bedrifta sitter igjen med tre arbeidslister som itte lenger stemmer helt med hverandre. Noen oppdrag var betalte småjobber. Noen var reine dugnadstimer. Noen ble gjort fordi foreldre møtte opp før rett person hadde funnet rett penn.

– Vi har aldri hatt så god hjelp og så dårlig kronologi samtidig, sier Synnøve Rusk.

Hu presiserer at ingen er mistenkt for noe som helst, annet enn å ha vært for ivrige.

– Når folk spør om dom skylder mer innsats, må jeg svare at det kommer an på om vi mener vask av drakt er arbeid, idrett eller forebyggende luktvern. Det er itte et svar som skaper ro.

Omvei vurderer nå å samle cupoppdragene i én liste, men tavla har bare plass dersom noen fjerner «Bjørkelunds lokkelling» fra forrige måned. Den står fortsatt der fordi ingen veit om lokket faktisk ble leita etter eller bare omtalt.

I mellomtida har foreldra fått beskjed om at dom itte trenger melde seg til mer arbeid med mindre dom ønsker det, eller allerede har sagt ja til noe som itte ble ført opp.

Det siste gjelder etter det avisa forstår minst fire personer og en onkel som trodde han var på veg til jernvarehandelen.

Lettere å si ja

For spillerne er saken mindre komplisert. Dom skal på cup. Flere venninner kan bli med. Det betyr mer enn om en bærebolk ble registrert på rett linje.

Ei av jentene, som sto med fotballsko i handa og så ut som hu helst ville slippe voksenøkonomi, oppsummerte det slik:

– Det er bra. Kan vi trene nå?

Treninga startet fire minutter seinere, etter at noen fant fløyta i sidelomma på bagen. Ballene var litt harde, men godkjent. Ei måke sto på taket av garderoben og skreik tre ganger på et tidspunkt som itte passet inn noe sted.

På sidelinja fortsatte foreldra å snakke lågt om hvem som hadde tatt hvilken vakt, men uten bitterhet. Det var mer ei justering av minnet enn et oppgjør. Ragna Mildrid sto litt unna, med jakka knept helt opp, og sa at hu itte ville lage noe nummer av det.

Så lagde hu en liten nummerert rekkefølge likevel.

– Bære så ingen blir glømt, sa hu.

Klubben skal nå ferdigstille den endelige cupoversikten før påmeldinga blir sendt. Omvei skal vaske ut tavlekolonnen «TRUR DET ER GJORT», men itte før Ragna Mildrid har sett på den én gang til. Foreldregruppa skal levere inn siste rest av drakter, flaskepenger og eventuelle knebeskyttere som har havna i feil bil.

Draktbagen blir stående i gangen ved garderoben så lenge.

Han er fortsatt våt i botnen, og det kommer ennå en gammal lagstrømpe ut når noen løfter han feil. Men på bagasjelappen er det nå plass til flere navn enn det var da dugnaden startet, og den linja ligger roligere enn resten av regnskapet.