Bokkassa ved Klukkhølet fikk krim nederst før helga

Klukkhølet har fått kulturtilbud med tre hyller. Det er grønt, står ved ventehuset og lukker seg med et sukk som flere hørte uten å ville væra først med å nevne det.

Det nye mikrobiblioteket ved Klukkhølet Ventehus ble tatt i bruk klokka 13.07 fredag, regnet fra det øyeblikket Ivarine Ljosdal satte inn første bok med ryggen vendt riktig veg. Første utlån tok 46 sekunder fra hånd på dør til bok under arm, inkludert tre høflige blikk mot øverste hylle og ett lite kremt som ingen har gjort krav på.

Dermed har Bakomberg fått et nytt selvbetjent boktilbud for folk som vil lese, bytte, gi bort eller bare sette fra seg en roman uten å måtte avtale noe med andre mennesker.

– Bøker ska itte ligge i poser i gangen og vente på at folk får overskudd te å væra ordentlige, sier Ivarine Ljosdal, initiativtaker, egenstarter og tidligere kjent for å ha ordnet nabobytte av pelargoniastiklinger etter fargefølelse.

Hu står med votten mot pleksiglasset og pusser bort et merke som antakelig kom fra åpninga, men som allerede har fått karakter av bruksslitasje.

– Dom treng frisk luft. Og litt tak over seg, legger hu til.

Tre hyller og fri adgang

Bokkassa er plassert på veggen ved Klukkhølet Ventehus, rett bortafor benken der bussruta vanligvis blir diskutert mer enn brukt. Kassa er grønnmalt, med tre hylleplan, gjenbrukt hyllelist og ei pleksiglassdør som er festa med en hengsel Ivarine beskriver som «nesten for villig».

Døra lukker seg ikke brått. Den siger att med et langt, lavt sukk, særlig når den passerer halvveis. Ved redaksjonens observasjon skjedde dette tre ganger, hver gang såpass tydelig at to personer snudde seg uten å innrømme at dom gjorde det.

På nederste hylle sto det ved åpningstidspunktet to krimbøker, ei bok om fjellvandring, en roman med knekt rygg og ei kokebok med flekk på sidekanten. Midterste hylle hadde fått det Ivarine kaller «blanda muligheter». Øverst sto ei diktsamling litt på skrå, en bygdebok uten smussomslag og ei umerket notatbok som ingen ville eie, men som alle lot stå.

– Den kan væra viktig for noen, sa Ivarine og flytta den en halv bokbredde mot venstre før hu ombestemte seg og lot den få midtstilling.

Ventehuset hadde ellers vanlig fredagspreg. En brun løvbit lå fast i hjørnet ved døra enda det itte blåste. På takrenna satt ei skjære og så ut som hu hadde lest vedtektene før alle andre. Inne på benken lå ei enslig vott som ingen koblet til saken, men som likevel vart løfta og lagt ned att av to forskjellige voksne.

Ikke regel, bare sedvane

Tilbudet er enkelt: Den som vil, kan ta ei bok. Den som har ei bok, kan sette inn ei bok. Den som bare vil se, kan se.

Likevel oppsto det alt første halvtime et lite spørsmål om tilbakelevering. Ikke som konflikt, understreker flere. Mer som et forsiktig drag i lufta.

– Je spør itte for å lage ordning, sa Mildrid Klyvnes, selvutnevnt ro- og rekkefølgeansvarlig ved Klukkhølet Ventehus. – Men om en tar med seg bok uten å ha med bok tilbake, så er det jo fritt. Samtidig er det no’ med sedvane. Sedvane med rygg.

Mildrid har holdt et uformelt øye med ventehuset i flere år, særlig etter at rutetabellen i 2018 hang med desember framme helt te mars uten at noen tok styring. Hu er også kjent for episoden i 2009, da hu leste siste side først i ei lånt bok og vart sittende stille helt te mjølkeruta gikk. Den erfaringa har gitt henne et tydelig syn på hvordan litteratur bør nærme seg folk.

– Je sier itte at krim er farlig, men den ska itte stå og glise i ansiktshøgde før middag, sier Mildrid.

Hu mener krim bør stå nederst, både av hensyn til eldre rygger og alminnelig varsling. Hard perm bør også ned, av tyngde og folkeskikk. Dikt kan stå oppe, men itte bratt.

– Dikt tåler luft. Men det ska itte se ut som dom er på veg ut, sier hu.

Ivarine er ikke uenig i at hyller kan ha en viss ro, men vil itte innføre sjangerorden.

– Bøker får stå der dom kjenner seg heime. Hvis en fjellbok vil ligge litt på tvers, så kan det hende den har sine grunner, sier hu.

Akkurat da glir boka om fjellvandring ned fra midterste hylle og legger seg på tvers foran en roman. Ingen kommenterer det de første sju sekundene.

En institusjon med myk hengsel

Bakgrunnen for mikrobiblioteket er ifølge Ivarine «lengre tids egenvurdert behov». Hu har gjennom våren sett flere bæreposer med bøker i ganger, uthus og bakseter. Noen skulle til loppemarked. Noen skulle gis bort. Flere skulle «bare stå litt».

– Det er ofte der bøker blir borte. I «bare litt», sier Ivarine.

Hu begynte derfor å snekre bokkassa av materialer hu hadde liggende, pluss pleksiglasset som egentlig var tiltenkt en kaldbenk som aldri vart kald nok. Hyllelistene er fra et skap som tidligere sto på rommet til en nevø som nå har flytta te Gjøvik og tatt med seg ledningene, men ikke hyllene.

Kassa har ingen lås. Det er bevisst.

– Hvis folk må låse opp for å lese, har vi tapt før kapittel to, sier Ivarine.

Hengselen er ikke bevisst på samme måte. Den vart valgt fordi den var hel, og fordi den lå i en boks merket «diverse som faktisk kan brukes». Etter montering viste den seg å ha en myk og sein lukking som gir hele ordninga et preg av offentlig rom.

– Den høres ut som noen tenker seg om, sier Ivarine.

Under demonstrasjonen setter pleksiglassdøra seg sakte fast i ermet hennes mens hu forklarer fri flyt av litteratur. Ivarine står stille, ser ned på ermet og fortsetter setningen uten å dra hardt.

– Og da er det viktig at ingen føler dom må levere perfekt tilbake, sier hu, mens døra holder henne igjen med kommunal tålmodighet.

Mildrid hjelper til slutt ved å løfte døra to centimeter oppover. Det blir ikke takket høgt, men begge nikker som om saken har fått et vedlegg.

Første bruker kom med kokebok

Den første som tok med bok ut, var ifølge de tilstedeværende en mann i brun jakke som ventet på skyss og valgte en roman med knekt rygg. Han åpnet døra, så på hyllene, lukket nesten døra, åpnet igjen og tok boka.

Tida vart ikke offisielt målt, men Mildrid så på klokka etterpå og opplyste at hele utlånet måtte ha tatt 46 sekunder «med rimelig slingringsmonn for høflighet».

– Han hadde bok under armen før bussen skulle ha vært her, og det er godt nok for meg, sier Ivarine.

Kort tid etter kom en forbipasserende med ei kokebok som skulle inn. Det viste seg vanskeligere enn å ta ut. Først måtte to romaner vippes fram, fjellboka flyttes, og den umerkede notatboka holdes på plass med albuen. Kokeboka vart stående på skrå, med ryggen ut og en oppskrift på sylteagurk synlig gjennom pleksiglasset.

– Den står itte pent, men den står tilgjengelig, sa Ivarine.

– Den står som om den har fått beskjed i siste liten, sa Mildrid.

Ingen flyttet den med en gang.

Hvem eier en knekt rygg?

Et annet spørsmål som har meldt seg, er ansvaret for bøker som allerede er slitne. Ivarine mener det må være lov å sette inn bøker med levd liv, så lenge sidene henger noenlunde sammen og ingen har brukt dem te handleliste med fettblyant.

– En knekt rygg betyr itte at boka er ferdig. Det betyr at noen har holdt den åpen med vilje, sier hu.

Mildrid er enig i prinsippet, men mener knekt rygg krever plassering.

– Den ska itte stå ytterst og representere hele kassa. Det blir feil overfor nye bøker og folk som kommer utafra, sier hu.

Dette er foreløpig ikke skrevet ned noe sted. Det finnes heller ikke åpningstid, lånefrist eller egen ansvarslinje ved regn. Ivarine ser for seg at hu går innom når hu går forbi, særlig på dager med vind fra jordet. Mildrid kommer uansett innom ventehuset, sier hu, men presiserer at det ikke er vakt.

– Je er itte vakt. Je bære ser om ting står på en måte som gjør at folk klarer seg, sier Mildrid.

Praktisk betyr mikrobiblioteket at folk i Klukkhølet nå har et byttetilbud uten å måtte kjøre noe sted. Det kan også føre til at enkelte bøker blir stående lenge. Ivarine mener det ikke nødvendigvis er et problem.

– Noen bøker bruker tid på å bli valgt. Det gjør folk au, sier hu.

Skal stå gjennom helga

Klukkhølet Ventehus er valgt fordi mange går forbi, noen venter der, og fordi takutspringet gir en viss beskyttelse mot vær. Ivarine vurderte først å sette kassa ved grusplassen, men kom fram til at bøker trives dårlig der folk snur henger.

– Det blir for mye rygging og for lite ro, sier hu.

Fredag ettermiddag var det fremdeles uklart om mikrobiblioteket trenger fast påfyll, om barn skal ha egen hylle, og om notatboka uten navn er til utlån, innlevering eller bare har havnet der etter et møte ingen husker. Ivarine vil se an helga før hu gjør større grep.

– Hvis alt er borte mandag, er det jo suksess. Hvis ingenting er borte, er det au informasjon, sier hu.

Mildrid mener det viktigste nå er at folk bruker kassa uten å bli brå.

– Ta ei bok, sett inn ei bok, eller la vær. Men lukk døra etter deg. Den gjør mye sjøl, men itte alt, sier hu.

Da redaksjonen forlot Klukkhølet litt etter 14.23, sto bokkassa urørt i noen minutter. Pleksiglasset hadde fått ei smal stripe etter Ivarines vott. Krimbøkene var nederst, uten at noen hadde vedtatt det, og diktsamlinga sto mindre bratt enn før.

Bak døra sto kokeboka fortsatt på skrå, presset forsiktig mellom fjellvandring og en roman som hadde gitt etter i ryggen. Hengselen sukket en gang til, seint og bestemt, som om biblioteket hadde stengt for dagen uten å ha åpningstid.