Blå koffert ga tollsvar med omveg

Frode Haukås fra Ner-Bakomberg kom hjem fra sydentur med solbrent nakke, ustø passgang og en blå trillekoffert som ga fra seg en kort, glassaktig lyd ved sving. På spørsmål fra tollbetjent Liv Gerhardsen om han hadde noe å fortolle, rista han så energisk på hodet at solbrillene sklei ned på haka. Da kofferten vart åpna, lå det seks flasker vin og seks flasker konjakk inni. Gerhardsen kalte svaret jug. Frode protesterte straks: Han hadde jo aldri tenkt å fortolle varene. Han skulle smugle dom.

Slik gikk det til

Hendelsen fant sted ved ankomstfelt B på Mjøsbygda lufthavn tirsdag kveld klokka 22.17, ifølge terminalens egen hendelsesoversikt, versjon 3B, som Bakomberg Tidende har fått se etter at tre kopier vart skrevet ut og én måtte legges i ro fordi stiftemaskina beit seg fast.

Bakgrunnen er den årlige charterturen til Syden arrangert av Bakomberg blandakor, sjøl om Frode Haukås etter det avisa får opplyst itte har sunget offentlig sia 2009, da han kom inn på feil vers i «Blåveispiken» og holdt fram aleine gjennom en hel ekstra runde. Han var med som «praktisk reisefølge», en tittel han sjøl skal ha brukt ved innsjekk, ved bassengkanten og under servering av kald omelett på hjemflyet.

– Jeg hadde ansvar for å sjå at ingen gjømte passet sitt i strandhåndkle, sier Frode, som møtte avisa dagen etter med litt mørkere stemme enn vanlig og en vannflaske han omtalte som «midlertidig».

Den blå trillekofferten er nå blitt sakens sentrale gjenstand. Den er av hard plast, har to hjul som går i ulik takt, og et håndtak som bare lar seg dra opp hvis en samtidig trykker nederst med kneet. På den ene sida sitter et bleikna klistremerke fra en tidligere tur til Danmark, der bare bokstavene «-mark» står att. På den andre sida er det en liten bulk som Frode mener kom av bagasjebåndet, mens tollvesenet har notert «ukjent støt, mulig temperament».

Kofferten sto først som nummer fire på båndet etter ei lilla sportsbag, en barnevognramme og en hatt i klar plastpose. Den vippa tungt i svingen. To vitner opplyser at det kom et lite klirr akkurat idet den passerte reklamen for reiseforsikring. Et tredje vitne, Rakel Nyborg, tidligere kasserer i Bakomberg Lapp- og Merkelag for Midlertidig Orden og kjent for å ha fått tre merkepenner til å vare fra 2016 til 2021, mener lyden kom seinere.

– Det var itte klirr. Det var mer sånn myndig glass, sier Nyborg.

Rakel hadde reist med samme fly etter å ha besøkt søstera si, og stilte seg ifølge eget utsagn «nær nok te å væra medborger, men itte så nær at je vart del av bagasjen». Hu la merke til at Frode løfta kofferten med begge hender, sjøl om den hadde hjul.

– Når en mann triller håndbagasjen og bærer kofferten, da er det enten ødelagt hjul eller samvittighet. Her var det litt tå begge, sier hu.

Tollbetjent Liv Gerhardsen hadde vakt ved grønn sone denne kvelden. Gerhardsen er fra Skreia-sida, har jobbet med kontroll i 19 år og har rykte for å kunne høre forskjell på taxfree-sjokolade og keramikkfigur bare ved hvordan folk setter posen på gulvet. Hu er også husket i Bakomberg for episoden i 2018 da hu fikk en hel busslast pensjonister til å åpne alle trekkspillkassene sine, etter at én av dom sa «det er bære litt trekk».

– Det er itte for å plage folk. Men når en koffert svarer før eieren, da spør vi eieren etterpå, sier Gerhardsen.

Klokka 22.23 kom Frode fram til kontrollpunktet. Han hadde passet i venstre hånd, boardingkortet i munnen og et uttrykk terminalvakta beskriver som «ferdig med ferie, men itte enig i landet». Han var, etter eget utsagn, «bortpå edru nok for lokal trafikk, men itte for skjema».

Gerhardsen stilte standardspørsmålet:

– Har du noe å fortolle?

Frode rista på hodet. Ifølge hendelsesrapporten var hoderistinga «tydelig, horisontal og gjentatt 7 ganger». Han skal samtidig ha sagt «nei nei nei, detta er greit», men Gerhardsen noterte at svaret hadde «uavklart forhold til innholdet».

– Han var bestemt. Det skal han ha. Mange nøler. Frode var som et kommunestyrevedtak uten vedlegg, sier Gerhardsen.

Den milde friksjonen oppsto da tolleren ba ham løfte kofferten opp på kontrollbenken. Frode mente først at kofferten sto fint på gulvet, og at den «hadde reist langt og kunne få væra i fred». Bak ham sto tre andre passasjerer fra Bakomberg, hvorav én hadde med seg en porselensfrosk med sombrero og én hadde sovna stående med hodet inntil en søyle.

– Je klaga itte, men je flytta meg litt, sier Rakel Nyborg. – Det var plass te å forstå at her kom det papir.

Det kom papir, men først kom glidelåsen.

Den blå kofferten lot seg itte åpne på første forsøk. Frode hadde brukt en liten hengelås med tallkombinasjon, og oppga først koden 000, så 007, før han huska at han hadde satt den til 612 fordi romnummeret på hotellet hadde vært 216 og han «ville ha det baklengs for sikkerhets skyld». Da låsen ga etter, laga den et tørt knepp som fikk mannen med porselensfrosken til å si «nå ja».

Innholdet var pakket med en orden som flere i ettertid har reagert på. Øverst lå en badebukse med palmer, et par sokker som hadde fått sand i mansjetten, to små hotellsåper, en halv pose peanøtter og et sammenbretta håndkle der hotellets navn var vendt innover. Under dette lå flaskene. Seks vinflasker til venstre, seks konjakkflasker til høyre. Mellom radene hadde Frode lagt en sammenrulla t-skjorte fra strandbaren for å hindre møtevirksomhet mellom glassflatene.

– Det var ryddig. Ulovlig kan fortsatt væra ryddig, sier Gerhardsen.

Frode hevder på sin side at han aldri la skjul på at kofferten var tung.

– Je bar den jo fram sjøl. Hadde je skjemtes, hadde je trilli, sier han.

Tolleren spurte om kvitteringer. Frode fant fram én kvittering på solkrem, én på to øl og én på noe som i følge utskrifta het «snack mixed emotional». Kvitteringene for flaskene lå, viste det seg, i innerlomma på en shorts som fortsatt var fuktig etter siste dag ved bassenget. Denne shortsen lå nederst i kofferten og vart omtalt av Frode som «itte aktuell akkurat nå», før Gerhardsen minte ham på at aktuelle plagg i tollsammenheng itte bestemmes av komfort.

På dette tidspunktet hadde terminalens lille ankomsthall fått den stillheten som oppstår når mange later som dom itte følger med, men likevel puster i samme retning. Bagasjebåndet gikk tomt og fortsatte rundt med en enslig stropp som ingen eide. Over høyttaleren kom en beskjed om parkering, men den drukna i lyden av Frodes koffertlokk som datt bakover og slo i benken med et plastsmell på 4,2 sekunders etterslep i rommet.

Gerhardsen la flaskene fram én etter én. Vin først, konjakk etterpå. Hu gjorde det uten dramatikk, men med den kontrollerte roen folk får når dom har rett og fortsatt må være høflige. Frode så på rekka og nikka, som om han kjente att flere av dom personlig.

– Det der er ferieminner, sa han.

– Det der er avgiftspliktig mengde, svarte Gerhardsen.

Terminallederens foreløpige notat omtaler situasjonen som «avklart i sak, uklart i holdning». Det skal ha vært særleg forvirring rundt Frodes forståelse av spørsmålet «har du noe å fortolle». Han forklarte at han oppfatta spørsmålet bokstavelig. Etter hans syn spurte tolleren om han hadde noe han ønsket å legge fram for fortolling. Det hadde han itte.

– Nei, for planen var jo aldri den, sier Frode. – Je hadde tenkt å gå grønt, komma heim, sette dom i boden og nevne det minst mulig. Det er en annen prosedyre.

Gerhardsen reagerte strengt på dette skillet.

– Når folk svarer nei, legger vi til grunn at nei betyr nei til varer, itte nei til intensjon om å samarbeide, sier hu.

Frode holder fast ved at han svarte sant innenfor den smale delen av språket han sto i akkurat da.

– Hu spurte itte om je hadde noe å smugle. Det gjorde hu itte. Je er itte jurist, men je har hørt spørsmål før, sier han.

Denne presisjonen har skapt et lite etterspill i Bakomberg. Onsdag formiddag samlet tre personer seg ved rekkverket utenfor Samvirkelaget for å drøfte om Frode hadde løyet, misforstått eller bare svart som han pleier når noen spør om han kan ta på seg vakt i loddsalget. En av dom, pensjonert vaktmester Arvid Lien, mente Frode «burde ha skjønt tonen». Rakel Nyborg var mer delt.

– Je forsvarer itte smugling. Men je har au svart nei på dugnad når spørsmålet egentlig var om je kunne bake. Språk er farlig når folk har jakke med emblem, sier hu.

Vater & Vrang AS, som itte har noen formell rolle i saken, vart likevel trukket inn da Frode dagen etter stakk innom verkstedet for å få sett på koffertens ene hjul. Daglig leder Torbjørn Vater opplyser at hjulet var «skjevt, men ærligere enn eieren» og at kofferten nå ruller med en svak lyd av anger mot venstre.

– Vi reparerer hjul, itte forklaringer, sier Vater.

Praktisk har hendelsen fått små, men konkrete følger. Tollvesenet ved lufthavna vurderer å omformulere munnleg kontrollspørsmål ved grønn sone i perioder med charterankomst. Et internt forslag lyder: «Har du med varer utover kvote, uansett hva du hadde tenkt å gjøra med dom?» Gerhardsen mener forslaget er langt, men brukbart. Frode mener det er «litt seint, men pedagogisk».

– Hadde hu spurt sånn, måtte je tenkt meg om. Og da hadde hu sett det au, sier han.

Det er itte meldt om høylytt krangel under kontrollen. Frode skal ha vært samarbeidsvillig etter åpning, men brukte noe tid på å skille mellom «mine flasker», «våre flasker» og «dom flaskene je foreløpig bærer». Han betalte det han vart bedt om å betale, etter at kortterminalen først avviste kortet hans én gang og deretter godtok det med en lyd som ifølge Gerhardsen «itte skal tolkes som bifall».

Saka er nå registrert som ordinær tollovertredelse med muntlig redegjørelse, og den blå kofferten er tilbake hos Frode. Den står foreløpig i gangen hjemme på Ner-Bakomberg, tom for vin og konjakk, men fortsatt med hotellsåpene i sidelomma. Frode sier han skal bruke den igjen, men kanskje med mindre lyd.

– Neste gong tar je bære med kvota, sier han, før han retter seg sjøl. – Eller så svarer je på det dom faktisk spør om. Det spørs litt åssen dom spør.

Liv Gerhardsen har på sin side lagt hendelsen bak seg, men har notert Frodes formulering i margen på opplæringspermen for nye tollere. Ikke som regel. Mer som varsel om at enkelte reisende kan komme hjem med både bagasje og grammatikk.

Ved ankomstfelt B gikk bagasjebåndet torsdag som normalt. Den enslige stroppen var borte. På kontrollbenken sto det ingen flasker, bare et par gummihansker og en liten stripe støv der den blå kofferten hadde stått. Men i terminalen er spørsmålet blitt hengende litt lenger enn vanlig: Har du noe å fortolle?

Frode har alt gitt sitt mest presise svar. Det var slett itte planen. Planen var å smugle.