Båtshake satt inn mot brennmanet ved ferjeleiet

En treåring på strandkanten ved Bakomberg ferjeleie oppdaget torsdag formiddag det flere voksne først prøvde å kalle et vanlig sommerfenomen. Etter tre korte utrop, ett langt blikk fra en hund og nøyaktig to forsøk på avdramatisering, rykket Bakomberg Hverdagsberedskapslag ut med grønn båtshake og avventende alvor.

Badeplassen ved ferjeleiet har nå fått midlertidig manetvakt på landgangen. Småbåtfolket er bedt om å itte pirke borti funnet med årer før noen med roligere stemme har sett på det.

Det var klokka 10.42, ifølge Torunn Mjelde, at den store brennmaneten ble observert innerst ved steinene nedenfor landgangen. Treåringen, som Bakomberg Tidende omtaler med fornavnet Alma etter avtale med familien, sto i gule støvler og holdt ei plastspade som ikke ble brukt til saka.

– Sjømonster. Itte rør’n, sa Alma.

Deretter skal flere voksne ha sett ned i vatnet på den måten voksne ser når dom håper naturen sjøl skal trekke seg litt tilbake.

Tok ledelsen fra strandkanten

Torunn Mjelde, selvoppnevnt strandansvarlig når det blir stille for lenge, tok ledelsen ved å stille seg mellom badehåndklærne og vannkanten. Hu hadde først vært på veg for å hente solkrem, men snudde da hu hørte ordet sjømonster uttalt uten ironi.

Mjelde huskes fortsatt i området for å ha evakuert en oppblåsbar krokodille i 2019. Den gangen viste det seg at krokodilla tilhørte en familie fra andre sida av fjorden, men Torunn mener fortsatt at aksjonen var riktig gjennomført.

– Barn ser ofte ting før voksne rekker å bortforklare dom, sier Mjelde.

Hu hentet den grønne båtshaken fra utstyrsskuret ved ferjeleiet. Håndtaket har ei sprekk nederst, og tuppen er blank på den sida som vanligvis møter tauverk, landgang og enkelte brå meninger.

Med båtshaken forsøkte Mjelde å peke ut manetens tryggeste side. Det førte til at hele maneten langsomt flyttet seg rundt i en sirkel, uten at noen kunne si sikkert om den ble dirigert, fornærmet eller bare fulgte med på strømmen.

– Den har itte front, konstaterte Mjelde etter 38 sekunder.

Alma sto støtt i støvlene.

– Sjømonster, sa hu igjen, kortere denna gongen.

Balja var for liten før den kom fram

Bakomberg Hverdagsberedskapslag ble varslet muntlig av en badegjest som egentlig bare skulle opp på landgangen for å sjå litt. Laget har ingen fast manetprosedyre, men har tidligere håndtert veps i postkasse, løs flaggline og en termos som lagde lyd i vind.

Jesper Møllåsen kom til stedet med ei hvit vaskebalje under armen. Møllåsen er praktisk altmuligmann og kjent for å ha reparert ei bryggekant med brødfjøl, to skruer og et blikk som fikk folk til å slutte å spørre.

Han satte balja ned på planken ved siden av Torunn, så på brennmaneten, så på balja, og bar balja tilbake til skuret uten kommentar.

– Det var vurdert, sa han etterpå.

Ifølge Møllåsen er det viktig å møte vannlevende hendelser med utstyr, men det må ikke nødvendigvis brukes dersom utstyret begynner å virke optimistisk på feil måte.

– Balje er fint te mye. Men den der hadde blitt liggende som pålegget i en for trang matboks, og det er itte respektfullt, sa han.

Den store brennmaneten ble ikke målt. Flere på stedet omtalte den som større enn nødvendig. Mjelde sa at offisiell måling kunne gi funnet mer myndighet enn det trengte, og at det i tillegg ville kreve at noen kom nærmere enn stemninga tillot.

Badegjester vil ha ro, men også advarsel

Friksjonen oppsto først da badegjestene skulle avgjøre om det fortsatt var vanlig stranddag, eller om torsdagen hadde gått over i beredskap. Ingen ønsket å lage oppstyr. Likevel hadde tre personer innen klokka 11.06 gått opp på landgangen, stanset, bøyd seg fram og sagt at dom bare skulle sjå litt.

En småbåteier, som ønsket å være omtalt som «han med den blå jolla» fordi han ikke ville ha navn på detta, sier han er for naturmangfold.

– Men det treng itte legge seg akkurat der je rygger ut. Det er bare det je sier. Je er itte mot manet. Je er mot plasseringa, sa han.

Han hadde på dette tidspunktet stått med tauenden i handa i 18 minutter og ikke rykket jolla ei planke bortover.

To badegjester mente at en manet av denna størrelsen burde få en slags muntlig advarsel før noen bader. Ikke som dramatikk, men som vanlig folkeskikk.

– Det holder å si frå med normal stemme. «Det ligg en stor en der borte.» Da kan folk sjøl avgjøre om dom vil bade med verdighet eller gå inn etter kneet, sa en kvinne som allerede hadde flyttet håndkleet sitt til skyggen av billettluka.

Bakomberg Hverdagsberedskapslag besluttet derfor at det skulle være manetvakt på landgangen fram til strømmen, maneten eller oppmerksomheten flyttet seg.

Vakta består foreløpig av én voksen person som peker rolig og sier «der» hvis noen går for målbevisst mot vatnet.

Høflig tiltale ble vurdert

Det mest krevende punktet for hverdagsberedskapen var om brennmaneten skulle tiltales høflig. Torunn Mjelde mente først at det ikke var nødvendig, siden maneten verken hadde svart, bedt om plass eller vist tegn til å ha møteplikt.

Jesper Møllåsen var mer åpen.

– Når noe er så stort at ungen kaller det sjømonster og voksne slutter å småprate, kan en si «du» med litt avstand. Det koster lite, sa han.

Etter en kort vurdering ble det valgt en mellomløsning. Mjelde holdt båtshaken ut over vatnet og sa «nå ligg du rolig der», med samme stemme som brukes på hunder, unger og hengsler som har fått olje.

Det ble ikke registrert respons, men flere mente stemninga ble bedre.

Bakomberg Tidende observerte på stedet at en måke satte seg på taket av utstyrsskuret, så ned på forsamlinga og valgte å ikke delta. En ispinne lå på skrå i grusen ved benken, med bare pinnen igjen og et lite felt av smelta jordbærsmak rundt. Ferja la til 11.19 og brukte én ekstra tutelyd som ingen ville knytte direkte til manetsaka.

Foreslo Brenn-O-Pek 1

Møllåsen brukte deler av formiddagen på å tenke ut et mer varig varslingssystem. Forslaget fikk arbeidsnavnet Brenn-O-Pek 1 og skulle bestå av kork, hyssing og en gammel dorg som kunne vise hvor brennmaneter oppholdt seg uten at folk måtte bøye seg over landgangen.

En prototype ble ikke satt i drift.

– Korken pekte mot alt som rørte seg, inkludert ferja. Da blir det for bred varsling, sa Møllåsen.

Han mener likevel at idéen kan videreutvikles dersom manetsesongen får administrativ lengde.

Torunn Mjelde var mer forsiktig.

– Vi skal itte lage apparat før vi veit om detta er en enkeltstående manet eller starten på en vane, sa hu.

Hverdagsberedskapslaget har derfor valgt den enkleste løsningen: landgangsvakt, grønn båtshake og muntlig orientering til folk som ser ut som dom har tenkt å bade uten å sjekke vatnet først.

Ikke farligere enn vanlig, men mer synlig

Det er ikke meldt om skader, og ingen ble brent torsdag formiddag. Hverdagsberedskapslaget understreker at brennmaneter er vanlige i sjøen, og at folk ikke skal bli redde for badeplassen. Samtidig mener laget at akkurat denne maneten er såpass synlig at den må få prege praktiske valg en stund.

– Vi driver itte krise. Vi driver orden, sa Mjelde.

Ordenen besto ved 12-tida av at barn fikk bade på den andre sida av landgangen, at småbåteieren med blå jolle ventet til maneten hadde drevet et stykke utover, og at Alma fikk sitte på et håndkle og spise ei pære som hadde fått sand på bare den ene sida.

Alma holdt fast ved sin vurdering.

– Sjømonster, sa hu, da en voksen prøvde seg med ordet brennmanet.

Den voksne nikket etterpå som en som hadde fått retting i uttale.

Neste steg er å sjå an strømmen

Bakomberg Hverdagsberedskapslag opplyser at manetvakta kan bli avsluttet dersom funnet driver ut av badeområdet, synker, løser seg opp eller på annen måte slutter å være et punkt folk peker på.

Ferjeleiet holdes åpent som normalt. Landgangen kan brukes, men folk bes om å gå med vanlig takt og ikke samles ytterst bare for å se ned. Det har vist seg vanskelig.

Ved 12.27 hadde brennmaneten flyttet seg et lite stykke fra steinene og lå mer som en hendelse ute i vatnet enn som en direkte beskjed til badeplassen. Strømmen dro i de røde trådene. Dom som så på, senket stemmene uten at noen hadde bedt om det.

Torunn Mjelde satte den grønne båtshaken fra seg lent mot landgangen før hu gikk for å hente kaffevann til beredskapslaget. Tuppen var våt, håndtaket hadde fortsatt sprekk, og redskapet sto der med mer autoritet enn det hadde hatt ved frokost.