Bakombergstunet stenger kveldsstedet

Bakombergstunets eneste faste kveldssted stenger etter lengre vurdering. Driver Ragnvald Myrvang sier videre drift ikke lar seg gjøra, og dermed mister bygda den ene plassen der folk kunne sitte litt for lenge uten at det het verken møte, handel eller privat besøk.

Avgjørelsen ble tatt tirsdag klokka 18.42, ifølge Myrvang sjøl, etter en gjennomgang av strømregning, varelinjer, 14 halvtomme flasker bringebærbrus og en kassaskuff som ikke sa stort, men sa det tydelig nok.

– Det er tungt, men det går itte an å drive på ønsketenking og flaskepant aleine, sier han.

Stenginga gjelder kveldsdrifta på Bakombergstunet, der det de siste åra har vært åpent for quiz, kaffe etter normal folkeskikk-tid, små selskap og det Myrvang kaller «kontrollert sitt». Siste offisielle låserunde ble gjennomført klokka 21.07, med to kontrollgrep på dørvrideren og ett ettertrykkelig blikk mot dansegolvet.

Det var stille i lokalet da Bakomberg Tidende var innom onsdag formiddag. Ikke helt stille. Kjøleskapet bak disken gikk i en rytme som kunne tolkes som misnøye, og diskokula hang over dansegolvet med en halv omdreining igjen i seg.

Ved hjørnebordet sto den siste barkrakken. Den med ett kortere bein og en gammel tyggegummiklump under setet. Krakken har båret quizperm, jakker, en sovende trekkspillkasse og tre forsøk på alvorlige samtaler om kommunal parkering. Nå sto den litt på skeiva, som den har gjort siden februar, da et merke i golvet begynte å holde igjen høyre bakbein uten at noen formelt tok eierskap til det.

– Den krakken har vøri med på mer enn enkelte bordmedlemmer, sier Myrvang, og setter handa på ryggen av den som om den kunne svare med knirk.

Han understreker at det ikke er snakk om dramatikk. Det er praktisk. Tall, timer, innkjøp og folk som kommer når dom har tid, men ikke nødvendigvis når det er nok folk til at lyset bør stå på.

– Du kan servere kaffe te to personer og ha det trivelig. Men strømmen syns itte det er trivelig. Den bare går, sier Myrvang.

Han har drevet stedet med et sjølpålagt ansvar for at det alltid skulle finnes en stol som ikke krevde invitasjon. I Bakomberg huskes han fortsatt for julebordet i 2019, da han nektet å kalle alkoholfri gløgg for mocktail og skrev «gløgg uten det andre» på tavla med fast hånd. Han mener fortsatt litt for sterkt at en barkrakk skal skrus med hånd, ikke maskin.

– Maskin strammer for fort. Da veit itte krakken hva som skjer, sier han.

Det siste året har Myrvang forsøkt å få de rolige kveldene til å bære seg med mindre styr. Blant tiltakene var den hjemmelagde løsningen «SakteKassa», et system med vippsstativ, syltetøystrikk og ei gammel bordlampe som skulle gi bedre oversikt når det var få i lokalet og mange som «bære skulle ha en liten». Løsningen virket nesten.

Problemet oppsto ved bestilling av solo.

– Lampa blinka hver gong. Ikke ved kaffe. Ikke ved brus generelt. Solo. Da sto vi der og lurte på om detta var varsel eller salg, sier Myrvang.

Han tok ned systemet etter tre kvelder og 17 blink, hvorav fire var feilregistrert fordi noen lente seg bortpå disken.

Stenginga får små, men merkbare følger. Quizlaget må finne ny fast bordplass. Fredagskaffen etter klokka 20.00 mister diskokula. Og Gunvor «Lånkelyd» Brennhaug, bygdas uoffisielle lydkontrollør, må flytte lydprøva si til et sted der kaffetrakteren tåler bass.

Brennhaug kom innom under oppryddinga med en kabelkveil over armen og et uttrykk som vanligvis varsler jordfeil.

– Jeg skjønner Ragnvald. Det gjør jeg. Men bygda treng en plass der en kan høre om en høyttaler er frisk uten at noen begynner å rydde vedkassa samtidig, sier hu.

Brennhaug er kjent for å høre jordfeil i skjøteledninger før andre har funnet skjøteledningen. Hu mener litt for sterkt at all musikk bør testes med én låt, ikke tre, og at hvis den ene låta ikke avslører feilen, er det feilen som er dårlig. Under forsøket på å hjelpe Myrvang med å rydde bort anlegget, tok hu tak i feil ende av en høyttalerkabel. En plastpalme ved veggen fikk dermed et kort og uverdig sidefall mot radiatoren.

– Den palma har aldri likt mellomtone, sa Brennhaug etterpå, uten å se spesielt overrasket ut.

Ingen Bakomberg Tidende har snakket med, vil kritisere stenginga direkte. Flere sier at dom skjønner regnestykket. Likevel mener noen at tidspunktet er uheldig, fordi bygda nå står uten en nøytral sone mellom hjem, butikk og parkeringsplassen ved Gamle Melkebrua ved Svingstadbekken.

Det er særlig dette mellomrommet folk peker på. Ikke et tilbud med store ord. Mer en plass der en kan komme innom uten å ha med sakspapir, handleliste eller slekt.

– Før kunne en si at en skulle bortpå tunet. Det var nok. Nå må en forklare seg mer, sier Brennhaug.

Snublefri Bakomberg Drift har på sin side gjort det klart at dom ikke har ansvar for eventuell sosialisering på brøytekanten etter stengetid. I en kort driftsbeskjed, hengt opp inne på verkstedveggen og senere lest høyt for Tidende, står det at «uformell prat ved snøopplag, kantstein og midlertidig strøsand skjer på eget skjønn».

Beskrivelsen er ikke rettet mot noen bestemt, opplyser Snublefri Bakomberg Drift, men kommer etter at to personer i forrige uke ble stående ved en brøytestikke i 23 minutter og diskutere om quizspørsmål bør ha årstall eller bare tiår.

Det er ikke meldt om fall.

Myrvang sier han har fått flere forslag etter at stenginga ble kjent. Noen mener bygda bør overta fredagskaffen på omgang. Andre har foreslått at quizlaget kan sitte i gangen utenfor tannpleieren, siden det der alt finnes stoler og en lukt som holder folk våkne. Myrvang sier han ikke vil styre hvor folk går videre.

– Jeg har hatt nok med å styre hvor dom satte glassa, sier han.

På disken ligger det fortsatt små spor etter siste uke: en kork fra eplemost, to ubrukt servietter, en blyant med knekt tupp og et ark der noen har regnet ut at hjørnebordet har hatt 312 faste torsdagskvelder dersom en teller forsiktig og ikke tar med pandemipauser, feilbooking og den kvelden da nøkkelen lå inni lokalet.

Akkurat nøkkelen er også en del av avviklinga. Myrvang har tre nøkler til ytterdøra, men bare to har merkelapp. Den tredje ligger i en skuff sammen med brikker til et kortspill ingen vedkjenner seg. Han sier dette skal ordnes før lokalet leveres videre til huseier, men at det ikke haster mer enn at det bør gjøres riktig.

– Nøkler er ikke vanskelige. Det er folk som legger dom fra seg som er krevende, sier han.

Hva lokalet skal brukes til videre, er ikke avklart. Det finnes ingen bekreftet ny driver, og Myrvang vil ikke spekulere i om det igjen kan bli kveldsdrift på stedet. Han sier inventaret skal ryddes, vaskes og telles opp. Dansegolvet blir liggende enn så lenge.

– Golv er vanskelig å avvikle pent, sier han.

For quizlaget betyr det at neste samling må flyttes. Det er ikke bestemt hvor. Ifølge Myrvang har quizpermen 8,4 centimeter med ark, målt med tommestokk fra disken, og vil kreve et bord som tåler både penn, tvil og en person som slår flathanda i bordplata når svaret er «kommunesammenslåing».

Brennhaug mener også lydutstyret må få en ordentlig overgang.

– En høyttaler som har stått her inne så lenge, kan itte bære settes i en bod og tenke sjøl. Da får du ulyd seinere, sier hu.

Myrvang nikker, men svarer ikke direkte. Han er opptatt med barkrakken, som fortsatt sitter litt fast i merket i golvet. Han lirker, løfter og vrir. Først med høyre hand. Så med venstre. Så med begge, mens Brennhaug holder kabelen i en ende hu etter hvert har kontroll på.

Krakken slipper klokka 11.36 med et lite knepp som får Myrvang til å se ned som om golvet hadde kommet med en uttalelse.

– Der, sier han.

Han setter krakken opp-ned på dansegolvet for å sjekke det korte beinet og leiter etter riktig umbrakonøkkel i en boks med for mange like nesten-nøkler. Over ham roterer diskokula fortsatt en kvart omgang etter at lyset er slått av.