Askel mistet heimen, men holdt orden på hjelmen

Askel Humlebrekk ble natt til onsdag både rammet huseier og fungerende brannansvarlig i samme radiomelding. Etterpå oppsto det stille uenighet om hvor mye hjelp som kan settes inn før han sjøl har godkjent den.

Det var klokka 05.47 at Humlebrekk, som i Bakomberg er kjent som mannen som helst vil ha håndtaket på slangeutstyret vendt mot den som angrer først, ble registrert som både privat rammet og brannfaglig ansvarlig i samme samband.

Ifølge folk som sto ved beredskapsbilen, var det tre sekunders pause mellom rollene. I den første pausen sa Askel «ja» som mann med våte sokker og sot på jakka. I den andre sa han «ja» med litt mer kommunal stemme.

Uthusbrannen på Humlebrekktunet er slokket, og det er ikke meldt om personskade. Boligdelen på tunet er likevel ikke brukbar slik situasjonen står nå, opplyser de som har vært med i etterarbeidet. Årsak er ikke avklart, og brannstedet holdes fortsatt under rolig kontroll, med sperring, våte materialer og folk som prøver å ikke stå i vegen for hverandre.

Saka i Bakomberg onsdag formiddag handlet derfor ikke bare om brann. Den handlet om hvem som hjelper hjelperen, når hjelperen mener hjelpa bør vente til etter at radioen er skrudd av.

– Je er itte ferdig evakuert før radioen er skrudd ta, sa Humlebrekk ved 08.12-tida, mens han bar ei gjennomsiktig plastkasse med egne sokker, brannradioen og ei brødskivepakke som noen hadde lagt i feil beredskapsrom.

Brødskivepakka var merket med blå strikk og inneholdt to skiver med brunost og ei med leverpostei. Ingen visste om den tilhørte innsatsen, privat husholdning eller etterpleie.

Ville hjelpe, men på riktig måte

Ivarine Ljosdal, som ikke har noen formell tittel i krisearbeidet, men som i praksis har vært omsorgssjef i Bakomberg siden den alfabetiske basaruroa i 2019, tok tidlig ansvar for ulltepper, varm drikke og at folk ikke begynte å gi Askel råd med begge hender samtidig.

– Han ska få væra skakk i fred, men han ska itte fryse, sa Ljosdal.

Hu sto ved inngangen til den lånte vedboden der noe av det tørre utstyret var samla. Røykdykkerhjelmen til Humlebrekk lå på ei hylle mellom to ulltepper, med sot på nakkereima og kviststøv på innsida. Hjelmen var først lagt der for å være i fred. Siden ble den båret ut på panseret på beredskapsbilen, tatt inn att, satt på en stol, flyttet til panseret på nytt og til slutt brukt som vekt på et presenninghjørne.

Det ble ikke kommentert før vinden tok tak i presenningen og hjelmen svarte med et dunk som fikk tre voksne karer til å se på hver sin sko.

– Den står støtt, sa Humlebrekk.

– Den ligger, sa Ivarine.

– Ja, men faglig støtt, svarte han.

Den milde friksjonen oppsto da bygda, slik bygda ofte gjør, ville hjelpe raskere enn den som trengte hjelp rakk å være enig i rekkefølga. En nabo tilbød midlertidig rom. En annen kom med tørr ved, sjøl om ingen hadde bedt om ved akkurat da. En tredje foreslo å sette våte brannhansker til tørk på to river og ei støvsugerslange mellom låvebrua og bilhengeren.

Løsningen sto oppe i sju minutter før støvsugerslangen gav fra seg en lyd som minnet om en forsiktig trekkspillprøve, og hanskene gled ned i ei bøtte som allerede var full av annet vann.

– Det var itte dumt tenkt, sa Humlebrekk, som så på bøtta lenge nok til at ingen følte seg helt ferdig med ideen.

Lapp- og merkelaget møtte med pil

Bakomberg Lapp- og Merkelag for Midlertidig Orden kom til tunet litt etter klokka 09.30 med en liten plastmappe, tre ruller tape og et tilbud om å merke midlertidig sovested, tørr sone og egen sone for «personlige tekstiler under avklaring».

Lederansvaret var, etter det avisa forstår, fordelt internt i laget ved håndsopprekning bak en parkert tilhenger.

Merkelaget fikk ros for viljen, men beskjed om at arbeidet måtte vente. Det var ikke fordi merking var unyttig, ble det presisert. Det var fordi det akkurat da sto folk med våte støvler på feil side av en presenning, og Askel sjøl forsøkte å finne ut om sambandet var på kanal 3 eller bare lå inntil ei brødskive.

Likevel hadde laget rukket å teipe en pil på ei skuffe med ullundertøy i lånt gang.

– Vi vil bære forebygge feil leiting, sa en av merkelagsfolka, som ikke ønsket fullt navn brukt før pilretninga var kvalitetssikret.

Ivarine Ljosdal tok pila ned, brettet den sammen med limsida innover og la den på kanten av en vedkasse.

– Detta får dom ta når mannen veit hvor han ska sova, sa hu.

Det ble stille da hu sa det. Ikke tungt stille, men sånn praktisk stille der folk plutselig får øye på at en liten sak også er ei stor sak, og at den står midt i tunet med sot i håret.

På gårdsplassen var det samtidig vanlig Bakomberg-vær, med lav vind og en plastpose som hadde festet seg i nypebusken ved grinda. Posen blafret med logoen inn mot tunet, som om den ikke ville bli gjenkjent.

Forsetet ble et spørsmål

Beredskapsbilen sto med døra åpen lengre enn noen hadde tenkt. Hvem som skulle sitte foran under flytting av utstyr til lånt lager, ble et spørsmål ingen ville lage sak av, men som likevel tok 18 minutter og to host.

Askel mente han burde sitte foran fordi han hadde radioen og oversikt over utstyret. Ivarine mente han burde sitte bak med teppe rundt skuldrene og slippe å følge med på alt som blinket. En av mannskapene mente det var mest praktisk at den som visste hvor lånt lager var, satt foran.

Det viste seg at ingen var helt sikre på hvor lånt lager var, bare at det var «bortpå gamle fryserommet, men itte den døra med kjetting».

– Je kan sitte bak hvis forsetet blir bedre brukt, sa Humlebrekk.

Han satte seg likevel ikke. Han ble stående ved døra med hånd på takrenna på bilen, som om han ventet på et vedtak som ikke var skrevet.

Til slutt kjørte bilen ingen steder. Utstyret ble bært for hånd over tunet til vedboden, fordi det var kortere, roligere og slapp spørsmålet om forsetet. Dette ble av flere omtalt som en god midlertidig løsning, sjøl om tre personer gikk samme strekningen fire ganger med hver sin halvfulle kasse.

En av kassene inneholdt røykvarslerbatterier, to par tørre hansker og et lite skrujern ingen ville vedkjenne seg. Skrujernet ble liggende oppå batteriene med spissen mot sørveggen, uten at dette ble tillagt betydning.

Etterarbeid før hvile

Bakomberg brannberedskap opplyser at etterslokking og kontroll er gjennomført etter gjeldende rutiner. Det gjøres også oversikt over utstyr som er brukt, vått eller midlertidig borte. Humlebrekk har, etter det avisa får opplyst, sjøl begynt på en liste over det han kaller «ting som må tilbake før folk trur dom er borte».

Lista er foreløpig muntlig.

– Det er itte lurt å skrive for tidlig, sa han. – Da må du føre retting før du har fått tørka pennen.

Ivarine Ljosdal mener lista kan vente til mannen har sovet.

– Han har gjort nok nå. Det er lov å væra huseier først, sa hu.

Humlebrekk svarte ikke direkte på det. Han justerte i stedet reima på hjelmen, oppdaget at fingrene var svarte av sot, og tørket dem på ei fille som allerede hadde gitt opp å være lys.

Folk i nærheten lot ham gjøre det.

Det er ordnet midlertidig overnatting for Humlebrekk. Hvor lenge han blir borte fra eget tun, er ikke avklart. Det er heller ikke avklart hvem som formelt skal ha brannansvaret de nærmeste dagene dersom han sjøl ikke tar det, eller om han bare tar det litt mindre synlig.

– Je får låne hjelm av meg sjøl så lenge, sa han da noen spurte om han hadde det han trengte.

Ivarine svarte at hjelm ikke er pute.

– Nei, men den veit hvor den har vøri, sa Humlebrekk.

Ingen vil klage

Ingen av de involverte Bakomberg Tidende snakket med, ville kalle situasjonen en uenighet. Flere brukte ordet «rekkefølge». En person som hadde stått nærmest bakdøra i 11 minutter, mente det var viktig å skille mellom hjelp som var hjelpsom, hjelp som var tidlig, og hjelp som kom med egen tape.

– Dom meiner godt, alle sammen, sa vedkommende.

Det samme sier Ivarine Ljosdal om Lapp- og Merkelaget.

– Orden er fint. Men det finnes øyeblikk der ei skuffe med ullundertøy kan få væra anonym litt te, sa hu.

Merkelaget har på sin side varslet at de stiller igjen dersom det blir behov for merking av midlertidige løsninger, særlig hvis flere rom får samme funksjon eller en stol blir brukt til både tørk, lager og tenkepause. Dom understreker at de ikke vil presse seg på, men at tape mister virkning hvis den aldri får prøve seg.

Ved 12-tida var tunet roligere. Presenningen lå flatt. De våte hanskene hang over en kjepp som var enklere enn rivesystemet og derfor virket bedre. Beredskapsbilen hadde fått lukket døra. På bakken ved bakhjulet lå en liten klump med våt isolasjon som noen hadde tråkket flat uten å merke det.

Humlebrekk gikk en runde til mellom vedboden og tunet. Han stoppet ved panseret, der hjelmen ikke lenger lå. Så gikk han inn i det lånte kjøkkenet, hvor noen hadde satt fram brødskivepakka på bordet og lagt radioen ved siden av, skrudd av.

På stolen nærmest ovnen sto røykdykkerhjelmen. Den hadde sot på nakkereima og kviststøv inni. Nedi hjelmen lå en husnøkkel som ikke passet noen dør lenger, og en sammenbrettet papirlommetørklepakke fra Ivarine Ljosdal.