Armbåndrekord før porten åpnet

Fortellerdagen ved Returbenken bak Herredshuset fikk torsdag formiddag besøksrekord klokka 10.04, altså 26 minutter før porten skulle åpne. Rekorden ble godkjent etter 17 bekreftede blikk mot inngangen, fire nesten-passeringer og én person som sto nærmest utgangen uten å være enig i plasseringa.

Bakgrunnen er en svensk besøksrekord ved en stor litterær familiepark, som i Bakomberg er blitt lest med interesse, uro og litt for sterk kaffe ved servicekontoret. Kommunen har lenge ønsket å gjøre fortellerdagen bak Herredshuset mer synlig, særlig etter fjorårets arrangement der tre barn, to pensjonister og en mann som egentlig skulle levere pant, hørte starten på et eventyr om ei geit som aldri kom seg over bru nummer to.

Nå skulle det gjøres ordentlig.

Etter råd fra den svenske arrangementsgruppa Nærværsbyrån Öst & Väst ble det bestemt at rekord ikke bare er noe som skjer når folk kommer. Rekord er noe som kan sikres hvis tellinga ikke blir hengende etter virkeligheten.

– Kø er i bunn og grunn et etterslep, forklarte rådgiver Mattias Lundell mens han holdt portstolpen åpen med kneet og pekte på ei tegning der utgangen hadde fått bedre plass enn inngangen.

Han la til at Bakomberg hadde gode forutsetninger.

– Her er det lav terskel, tydelig benk og mange som nesten deltar. Det er et sterkt publikumspotensial, sa han.

Solfrid Hjellbrekke, saksfordeler ved kommunens servicekontor og rekkefølgevokter av natur, tok imot rådet med den typen stillhet som vanligvis betyr at et skjema har begynt å angre på seg sjøl.

– Je noterer itte stemmeleie, men je hører systemtru, sa hu og rettet tre binderser ved siden av bunken med inngangsarmbånd.

Armbåndene var levert i tre farger. Grønt for førstegangsbesøk. Gult for kontrollert gjeninntreden. Rødt for dem som ble telt mens dom holdt barnevogna for noen andre.

Det var særlig den røde rullen som skulle vise seg å få kommunal betydning.

Telling før porten

Planen var i utgangspunktet enkel nok til at alle ble mistenksomme. Alle påmeldte skulle registreres som til stede før porten åpnet. Dermed ville arrangementet unngå den klassiske feilen der publikum først må komma før man kan si at dom er kommet.

– Det er detta svenskene kaller proaktiv mottakelse, opplyste Solfrid, uten å si om hu likte ordet.

Ved Returbenken bak Herredshuset sto det torsdag morgen to bord, én sammenleggbar port, tre armbåndruller og en liten kasse med stempler som kommunen hadde lånt fra kulturkontoret. Benken sjøl sto der den pleier, stygg nok til å tåle oppmerksomhet. Det luktet våt papp, kaffegrut og kald diesel fra containerplassen, og en skjære gikk inn i glassdunken med så bestemt kroppsspråk at ingen turte å spørre om den var akkreditert.

Mio Bråtaker, videregåendeelev og uoffisiell kartlegger av bygdas postkasser, kyssebenker og sosiale snarveier, hadde fått ansvar for å føre passeringer inn på sitt håndtegnede bygdekart. Han sto med penn bak øret og ei mappe merket «Retning, mulig hensikt, grad av deltakelse».

– Teknisk sett er en ekstrarunde bære en mer ærlig første gang, sa Mio.

Han mente fortellerdagen hadde vært undervurdert fordi kommunen tidligere bare hadde telt dem som faktisk stoppet.

– Mange passerer med kulturelt trykk i kroppen uten å sette seg. Det må noen ta vare på, sa han.

Den vurderinga skapte umiddelbart uro i Bakomberg Hagelag for Hardføre Planter og Såre Følelser, som hadde fått plass ved siden av porten for å bytte frøposer før fortellerne begynte.

Hagelaget var positive til rekord. Det ble sagt tydelig. Men dom mente at folk som bare kom for å bytte ringblomst, lave erter eller noe som kanskje var salvie, ikke uten videre kunne regnes som kulturpublikum.

– Vi er for vekst, men itte alt skal vokse inn i statistikken, sa et hagelagsmedlem mens hu la ei håndskrevet frøpose under kaffetermosen for at vinden ikke skulle ta den.

Foreningen ba om at eventuelle kulturføringer av stiklingbytte måtte ha latinsk vedlegg. Det ble ikke avklart før åpning.

Første rekord kom tidlig

Klokka 09.58 hadde Solfrid stemplet 31 grønne armbånd basert på påmelding, kjennskap, antatt nærvær og to personer som hadde sagt «vi får sjå» på butikken dagen før. Klokka 10.02 ble tallet justert opp fordi Mio registrerte tre blikk mot porten fra parkeringsplassen, hvorav ett varte lenge nok til å romme nysgjerrighet.

Klokka 10.04 erklærte Nærværsbyrån at rekorden var satt.

– Da ligger tellinga foran publikum, og det er i prinsippet tryggere, sa Lundell.

Han understreket at rekorden ikke var pynting med tall, men omsorg for arrangementet.

– Hvis man venter til alle er inne, har man allerede mistet kontrollen over hvorfor dom gikk inn, sa han.

Solfrid så på armbåndrullene. Den gule hadde begynt å gli ut av esken og satt seg fast i jakkeermet hennes med limsida mot mansjetten.

– Detta sikkert effektivt, sa hu, – men itte nødvendigvis ferdig tenkt.

Problemet oppsto først da de første faktiske gjestene kom bortpå porten og spurte om dom skulle gå inn, sjøl om dom allerede var registrert som inne. Den svenske ordningen hadde svar på dette. Folk som var telt på forhånd, men likevel møtte fysisk, skulle gå inn én gang til for å korrigere for dem som bare skulle snu.

Dermed oppsto kontrollert gjeninntreden.

Mio tegnet piler rundt Returbenken med blå penn. To besøkende, et ektepar fra Øvre Svingen med termos og sammenlagt 88 års erfaring i å komme litt før tida, ble bedt om å gå rolig rundt benken for å bli avregistrert fra sin egen ekstrarunde.

– Skal vi gå som oss sjøl eller som dem som ikke kom? spurte mannen.

– Begynn som dere sjøl, så ser vi hva systemet trenger, svarte Mio.

Dette ble gjennomført med verdighet. Kona holdt veska høyt da hun passerte glasscontaineren, fordi det lå en våt pappeske der med ordet «JULELYS» skrevet på siden, sjøl om det var langt unna den stemninga.

Utgangen fikk begynne

Da ekstrarundene begynte å hope seg opp, foreslo Nærværsbyrån tredje tiltak: Utgangen burde flyttes foran inngangen. På den måten kunne alle avvik oppstå etter at rekorden var sikret, ikke før.

Mellomromsmagasinet ved Brustadbakken hadde på kort varsel levert en hjemmesnekret portdistanserer kalt MellomromsHolderen. Den besto av to trekiler, ei fjær, en metallarm fra ukjent kontorinventar og en knapp merket «BESØK NÅ». Butikken leverte også fire små distanseskiver «i tilfelle sosial glippe».

MellomromsHolderen virket nesten umiddelbart. Porten sto med akkurat nok åpning til at folk måtte mene noe om rekkefølgen.

– Det er mer inkluderende når utgangen får begynne, sa Lundell, fortsatt med kneet mot portstolpen.

Solfrid svarte ikke med en gang. Hu hadde fått den røde armbåndrullen rundt håndleddet og en gul remse oppi jakkeforet.

– Je vil bære ha fram at ingen sier publikumsflyt før je har fått att armen min, sa hu.

Hagelaget tok samtidig et kort særmøte ved frøbordet. Det ble vurdert om de skulle trekke seg fra rekordgrunnlaget, men bare for stiklinger uten kulturhistorisk merknad. En pose merket «Lupin, muligens frekk» ble holdt utenfor tellinga i tre minutter før Mio påpekte at selve uenigheten hadde foregått innenfor arrangementsområdet.

– Sosial deltakelse, teknisk sett, sa han lavt.

– Teknisk sett kan du få ei potte med jord i sekken, svarte hagelaget.

Ingen oppfattet dette som trussel. Mer som et tilbud med kant.

Rekorden sto, folk sto også

Ved offisiell åpning klokka 10.30 var fortellerdagen i gang med et publikumstall kommunen ikke ønsket å lese høyt før Solfrid hadde fått sortert fargene. Første forteller begynte på historien om mannen som gikk etter vann og kom hjem med ei bøtte full av råd. Publikum hørte etter i den grad armbåndene tillot det.

Noen hadde grønt bånd på venstre håndledd, gult på høyre og rødt rundt termoshanken. Én barnevogn var registrert som ledsager, publikum og mulig avvik fordi den sto midt mellom inngang og utgang da MellomromsHolderen slo tilbake med et lite klikk.

– Det er viktig å si at ingen har gjort noe feil, sa Solfrid.

Hu sa det på en måte som fikk alle til å stå litt rettere.

Den praktiske konsekvensen ble likevel at folk måtte vente på å bli telt ut før dom kunne gå inn på nytt for å høre slutten av første fortelling. To barn satte seg på Returbenken og spurte om eventyret var ferdig eller bare hadde gått i ring. Mio noterte «godt spørsmål» i margen, men ikke som klage.

Nærværsbyrån mente tiltaket hadde vist at Bakomberg var modent for mer presis publikumsforståelse.

– Dere har et arrangement som allerede er større enn seg selv, sa Lundell.

Solfrid svarte at det kunne kommunen jo kalle en mulighet, hvis den var raus.

Hagelaget fikk til slutt gjennomslag for at frøbytte alene ikke automatisk skulle gi kulturstatus, med mindre posen ble løftet i fortellende sammenheng. Dette førte til at én deltaker holdt opp en pose karse og sa «denna har vøri med på litt», før posen ble registrert som muntlig bidrag.

Klokka 11.12 ble utgangen flyttet tilbake bak inngangen, men bare midlertidig. MellomromsHolderen ble stående i beredskap, siden ingen ville ta ansvar for å slå av knappen «BESØK NÅ» mens det fortsatt var folk i nærheten.

Hva den endelige rekorden blir, er ikke avklart. Kommunen opplyser at tallet skal renskrives når alle gule armbånd er vurdert opp mot faktisk gange, antatt hensikt og barnevognhold. Mio har tilbudt å levere kartvedlegg, men Solfrid har foreløpig sagt at hun ikke åpner flere vedlegg før hu har fått løsnet limet fra mansjetten.

Ved Returbenken lå grusen mørk etter nattregnet. Fortelleren pakket ned papirene sine. Hagelaget samlet frøposene i ei plastkasse og diskuterte om karse burde ha mer respekt i kommunen. Den svenske rådgiveren foldet sammen tegninga av porten og nikket fornøyd mot utgangen, som endelig hadde fått stått først en stund.

Igjen i portklypa hang en ubrukt bit rødt armbånd. Den blafret så vidt, etter at alle var talt ut, inn igjen og til slutt bedt om å stå stille mens rekorden fikk puste.