Amerikanske campinggjester fant Arkivtrappa først

To amerikanske turister på veg te Bakomberg Camping havnet tirsdag formiddag bak kommunehuset, der Lufteluka ved Arkivtrappa i løpet av få minutter fekk preg av internasjonal mottakssentral med sidevind.

Årsaken var etter det Bakomberg Tidende får opplyst en sammenbrettet turistbrosjyre fra campingen, fuktig i bretten og med en sirkel rundt feil innkjørsel. Brosjyra vart holdt åpen mot vinden klokka 12.39, lukket seg igjen klokka 12.40, og pekte deretter såpass tydelig mot arkivfløya at den ene gjesten løftet hånda høflig mot bakdøra som om han hadde kommet fram.

Det hadde han itte.

For liten sak te kontor, for synlig te å la gå

Hendelsen vart først omtalt lavt ved Lufteluka, men har nå fått lokal interesse fordi flere forbipasserende etterpå har spurt om kommunehusets bakside kan forveksles med reiselivstjeneste. Ingen har meldt om skade, ulempe eller egentlig klage. Likevel er det enighet om at to fremmede med ferieansikt og feil kart er akkurat stor nok sak te at noen må si hva som skjedde.

Rakel Stubbmoen, deltidsvikar i kommuneekspedisjonen og kveldsvert på Bakomberg Camping, kom ut bakdøra med en nøkkelknippe i handa og oppfattet situasjonen som det hu kaller «ordinær veiledning av besøkende med litt for mye arkiv i ruta».

– Detta tar vi til orientering, og så går de bære rett fram te det ser mer ferie ut, sa Stubbmoen, ifølge både henne sjøl og Liv Gerhardsen, som sto bortpå rekkverket og itte blanda seg.

Stubbmoen skal også ha rettet kragen på den ene gjesten. Hu opplyser at det skjedde fordi kragen lå klemt under ryggsekkstroppen, ikke fordi Bakomberg har innført kleskontroll for campingtrafikk.

– Når folk er på besøk, kan dom godt få komma fram med halsen fri, sier hu.

Pekte mot arkivet

De to gjestene, som etter det avisa forstår kom fra USA og hadde bestilt plass på campingen, skal ha kjørt inn i sentrum, fulgt en naturlig, men feil, følelse av nedoverbakke og parkert der dom fant et kommunalt bygg som så «official enough» ut. Den formuleringa er gjengitt av Rakel, som understreker at engelsken var bedre enn hennes egen, men at stedssansen var jevnbyrdig.

Ved Lufteluka står arkivtrappa med rekkverk, en ventilasjonsrist som blåser lunken luft over våt grus, og en vottehenger som noen satte opp i februar og som fortsatt bærer én brun venstrevott med snørrfarge på tommelen. I noen sekunder vart vottehengeren behandlet som mulig landemerke.

Den ene turisten pekte først på arkivfløya. Deretter på brosjyra. Så på votten.

– Je skal itte påstå dom var bortkomne, men dom sto med ferieansikt mot arkivet, sier Liv Gerhardsen.

Hu er pensjonert apotektekniker og uoffisiell postkasseobservatør, og har vindu mot både parkeringsplassen og bakdøra. Tirsdag var hu ute for å sjå etter en paraply hu hadde lånt bort te en kar hu itte vil nevne, men som ifølge henne «har lett for å beholde vær». Da turistene kom, sto hu allerede i passe avstand.

– Det var itte min sak, så je sto der. Men det må doseres riktig når folk takker, sier Gerhardsen.

Mobilkartet snudde seg

Rakel Stubbmoen forsøkte først å forklare vegen med campingbrosjyra. Det vart krevende fordi brosjyra var brettet på den måten brosjyrer blir når dom har ligget i bildør sammen med solbriller, kvittering og en liten pose med utenlandsk småpenger.

Da hu åpnet den, kom sida med aktivitetsforslag opp ned. Da hu snudde den, tok sidevinden tak, og ei tegna kano la seg over teksten om innsjekk. En av gjestene holdt høflig i hjørnet, men dermed vart sirkelen rundt feil innkjørsel desto tydeligere.

– Det var en sirkel med autoritet, sier Stubbmoen.

Hu tok fram mobilen og åpnet kart. Fem personer, inkludert en forbipasserende med brødpose og en hund som ikke var spurt, bøyde seg samtidig over skjermen. Akkurat da roterte bildet nitti grader.

– Da vart det et øyeblikk der campingen lå både østover og inni serviceinnstillingene, sier Stubbmoen.

Telefonen vart holdt flatt, så loddrett, så flatt igjen. Den ene amerikaneren nikket hver gang. Den andre sa «yes, yes» på en måte som gjorde at ingen vart tryggere, men alle vart høfligere.

Tre takker, én mot feil dør

Selve hjelpen varte etter redaksjonens beregning i seks minutter og et ukjent antall smil. Det som har gjort hendelsen omtalt etterpå, er takkerekkefølgen.

Liv Gerhardsen noterte at gjestene takket klokka 12.41, 12.42 og igjen 12.44. Den siste takken skal ha vært rettet mot arkivdøra, som på det tidspunktet var lukket og ikke hadde bidratt utover å se kommunal ut.

– Nå kan det hende je husker feil, men det gjør je nok itte. Det tredje takket hadde mest trykk på første stavelse, og da blir det litt vanskelig å vite hvem som faktisk fekk det, sier Gerhardsen.

Hu mener itte det må opprettes noe system. Hu understreker det tre ganger. Men hu meiner det kan være nyttig å avklare om folk som går seg vill ved Lufteluka først skal sendes te campingen, te torget, eller få forklart at kommunehuset itte er hotell.

– Je sier itte at vi trenger rutine. Je sier bære at hvis rutinen allerede skjer, bør vi vite hva den heter, sier hu.

Rakel Stubbmoen tar opplysningen med ro. Hu meiner det viktigste var at gjestene kom riktig veg videre, og at dom forlot området med campingnøkkel, retning og fortsatt verdighet.

– Dom var snille folk. Dom hadde reist langt, og da kan en bomme på ei bakdør uten at bygda må stramme seg helt opp, sier Stubbmoen.

Ikke hotell, men nesten bemannet

Lufteluka ved Arkivtrappa har i mange år fungert som et slags uoffisielt mellomrom i Bakomberg. Foreldre med byggesøknader står der før dom bestemmer seg for å gå inn. Pensjonister leser oppslagstavla uten å møte saksbehandler. Ansatte tar frisk luft som lukter støvvarm radiator, kaffegrut og våt ull.

Tirsdag fekk plassen i tillegg et kort internasjonalt oppdrag.

Avisa observerte onsdag formiddag at rekkverket fortsatt hadde små mørke prikker etter regn, og at venstrevotten på hengeren var snudd med tommelen ut mot parkeringa. En kjøttmeis satt på takrenna over arkivfløya og lagde en lyd som minnet om ventetone hos et forsikringsselskap, men mer bestemt.

Det er foreløpig ikke klart hvem som i praksis har ansvar for turister som kommer te Lufteluka. Kommuneekspedisjonen har åpningstid, campingen har egen innsjekk, og Rakel Stubbmoen har en nøkkelknippe som får folk te å tru at hu representerer mer enn hu sjøl alltid er sikker på.

– Je har nøkkel te dusjbrakka og et par skap je helst itte vil diskutere i avisa. Det betyr itte at je er reiselivssjef, sier Stubbmoen.

Samtidig medgir hu at hu antakelig ville gjort det samme igjen.

– Hvis folk står bak kommunehuset og trur dom er på ferie, så må en jo hjelpe dom litt før dom rekker å miste motet, sier hu.

Foreslår mild forklaring først

Liv Gerhardsen har etter hendelsen fortalt saken lavt te minst fire personer, hvorav to allerede hadde hørt en kortere versjon med mer vind. Hu avviser at detta er klaging.

– Nei, nei. Je klager itte. Je bære sier at takknemlighet også er en bevegelse, og den bør gå riktig veg, sier hu.

Hennes forslag er at neste bortkomne turist først får en enkel muntlig setning: «This is not camping.» Deretter kan vedkommende sendes mot riktig veg.

Rakel Stubbmoen mener setningen kan oppleves litt brå.

– Je ville heller sagt: «Camping is over there, municipal memories are here.» Men je veit itte om det er engelsk eller bære sjøltillit, sier hu.

Begge understreker at amerikanerne oppførte seg pent. De smilte, ventet mens mobilen snudde kartet, og takket også etter at retningen var forstått. Den ene skal ha løftet tommelen mot Rakel idet dom gikk. Den andre tok et bilde av brosjyra, muligens for å ha dokumentasjon på at papiret hadde vært med i avgjørelsen.

– Dom var itte dumme. Dom var på ferie. Det er en egen tilstand, sier Gerhardsen.

Gikk riktig til slutt

Etter veiledningen gikk gjestene ut fra kommunehusets bakside, over den våte grusen og videre ned mot vegen som faktisk fører te campingen. Dom skal ha stoppet én gang ved hjørnet, sett seg tilbake og vinket mot bygget. Rakel vinket fra trappa. Liv vinket itte, men hu nikket slik at det kunne registreres hvis noen hadde sett etter.

Ved campingen opplyses det at gjestene kom fram, fikk plass og etter hvert stilte spørsmål om hvor søpla skulle leveres. Det spørsmålet vart håndtert uten involvering av arkivet.

Rakel Stubbmoen sier saken nå er avsluttet for hennes del, med mindre brosjyra dukker opp igjen i våtere tilstand.

– Je har sagt hvor dom skulle. Dom gikk dit. Det er i grunnen en ganske god dag i offentlig veiledning, sier hu.

Liv Gerhardsen holder fast ved at hendelsen bør huskes, men itte blåses opp.

– Dette er itte dramatikk. Det er bære sånt som kan bli uklart hvis ingen sier det pent første gangen, sier hu.

Onsdag lå den sammenbrettede turistbrosjyra fra Bakomberg Camping på tørk oppå radiatorkassa ved Lufteluka. Papiret hadde krøllet seg i hjørnene, men sida med kartet var åpen. Sirkelen rundt feil innkjørsel var fortsatt tydelig, som om den ventet på neste høflige menneske med koffert og altfor god tru på bakdører.