Agurkrenne nummer tre skaper grønt skjær etter leggetid

Det gamle forsøksdrivhuset nederst ved grusplassen har fått nytt liv, ny agurkrenne og en natriumgul vekstlampe som etter planen skal stå på rundt 300 dager i året. Skurum Skift & Småreparasjon mener bygda må tåle litt grønt skjær når det gjelder lokal mat.

Uroen kom ikke med agurken. Den kom klokka 22.43 tirsdag kveld, da våt grus utenfor drivhuset fikk fargen av hermetisk pære, og tre forbipasserende på ulikt grunnlag omtalte samme agurk som «nesten ferdig».

Det er derfor Bakomberg Tidende onsdag formiddag står inne i forsøksdrivhuset sammen med Margot Kleven fra Skurum, Lina Rognlien, to personer fra Bakomberg Hundeklubb for Stille Kommandoer og en plantekasse som har begynt å mene noe om tyngdefordeling.

– Detta holder te torsdag, sier Kleven.

Hun står da med én fot på plantekassa og den andre på en gammel vanningsslange, mens hu justerer lampa over agurkrenne nummer tre. Hver gang hun sier ordet «holder», drypper det fra takrenna og ned i ermet hennes.

Det gjør ikke påstanden mindre sikker.

Lokal agurk, lokal skygge

Bakgrunnen er enkel nok, om en ser bort fra ledningen som går bakom kompostkassa og inn gjennom et vindu som ikke lenger kan lukkes helt. Det tidligere forsøksdrivhuset brukes nå til agurkdyrking over en lengre del av året enn Bakomberg er vant med. Vekstlys skal gi jevnere produksjon, mindre sesongkaving og flere agurker som ikke må forklare seg i fruktdisken.

Det er ikke oppgitt noe konkret produksjonsmål. De ansvarlige vil foreløpig bare si at det blir «mer enn før» og «nok te at folk slutter å si at bygda bære dyrker gras og meninger».

Skurum Skift & Småreparasjon har fått ansvar for oppheng, småreparasjoner og det som på oppdragslista står som «lysretning, etter behov, ikke dramatisk». Firmaet er fra før kjent for å ha reddet 17 basarstoler med én pose treskruer og en tale om vedlikehold som ennå nevnes når noen setter seg forsiktig.

Margot Kleven mener det tekniske er under kontroll.

– Folk ødelegger bygda ved å dra ting sideveis. Ei lampe skal opp, ned eller pent rundt. Itte bortover med sinne, sier hun, og strammer en krok som ifølge henne er midlertidig, men ærlig.

Kroken holder lampa litt skeivt. Det er nok til at lyset treffer agurkbladene, glassveggen, en rusten trillebår og øverste del av stuegardina til naboen nærmest jordekanten.

Naboen ønsker ikke navn i avisa, fordi detta ikke er klage.

– Je sier itte at lampa er feil. Je sier at stua mi ser ut som salatdisk etter Dagsrevyen, sier vedkommende, med den typen ro som gjerne kommer etter at noen har stått i vinduet i 18 minutter og prøvd å være romslig.

Feltobservatør med kart

Lina Rognlien har fulgt lysbildet siden søndag. Hun er videregående-elev, helgevakt på biblioteket og selverklært feltobservatør. Hun dukker ofte opp der bygda helst vil være litt i fred, og har denne uka tegnet inn grønt skjær på et privat kart over snarveier, kjøkkenvinduer og steder der folk sier de bare var ute med søpla.

– Statistisk sett er detta mer synlig enn folk later som, sier Rognlien.

Hun understreker at hun ikke varsler. Hun registrerer.

– Det er forskjell. Varsling har skjema. Registrering har blyant.

På kartet hennes er lyset markert i tre grader: «merkbart», «grønt i panna» og «agurkstemning». Hun vil ikke kalle det måling. Hun peker heller på tre agurker som henger i ulik moralsk vinkel over renne nummer tre.

– Den til venstre er for framoverlent. Den midterste prøver å være kommunal. Den innerste har forstått at den blir sett, sier hun.

I et hjørne av drivhuset ligger en hanske med to fingre fulle av jord. Den har ingen rolle i saken, men alle går rundt den som om den kan ha det seinere.

Hundene fikk for god sikt

Friksjonen rundt drivhuset gjelder ikke bare naboene. Bakomberg Hundeklubb for Stille Kommandoer har sett praktisk nytte i lyssettinga. Klubben trener hundeeiere i å gi tydelige, stille kommandoer før eierne sjøl begynner å rope over grinda. Når området ved drivhuset nå er opplyst nesten som en bensinstasjon med bedre samvittighet, har klubben foreslått å bruke grusplassen til miljøtrening på kveldstid.

Det falt ikke helt godt ned hos gartnerifolka.

– Hundeeiere i silhuett gjør plantene unødig sosiale, sier Kleven, som ikke er gartner, men har stått nok i drivhuset denne uka til å mene noe om rotsystemets privatliv.

Hundeklubben møtte tirsdag med tre hunder, fire eiere og en taushetsøvelse som ble avbrutt etter seks minutter og førti sekunder da en eier hvisket «sitt» til seg sjøl først. Hunden ble stående. Eieren satte seg nesten.

Klubbens representant, Rakel Nyborg, er kjent i klubben for å holde kommandoene korte. Hun mener lysplassen er ideell hvis alle tar ansvar.

– Bikkjene tåler grønt. Det er eierne som begynner å forklare, sier Nyborg.

Hun sier klubben ikke ønsker konflikt med agurkene.

– Vi trener ro. Hvis en agurk blir urolig av det, må vi kikke på opplegget.

Kleven svarer at hun ikke vil ha «folkemøte med kobbel» inntil glassveggen før opphenget er ferdig etterjustert. Hun peker opp mot lampa, der kondens ligger på innsida av glasset som en tynn bekymring.

– Her inne skal ting vokse. Ute kan dom stå stille andre steder.

Lysvender 1 ga mer informasjon

For å dempe naboenes observasjoner har Skurum laget en enkel innretning kalt Lysvender 1. Den består av et hengsel, et tau, en gammel rullegardinfjær og en knapp merket «RETNING, VENNLIG». Planen var å dreie lampa noen grader bort fra stuevinduene etter klokka 22.

Innretningen virker nesten.

Ved første forsøk klokka 21.58 dreide lampa seg pent bort fra nærmeste nabo, men sendte i stedet et smalt grønt skjær mot Lufteluka ved Arkivtrappa. Der sto allerede to personer og hadde en samtale som begynte med «du har ikke hørt det fra meg».

Etter Lysvender 1 ble samtalen synlig fra knærne og ned.

– Det var itte klage, det var bære observasjon, sa den ene, før begge flyttet seg litt nærmere ventilasjonsvarmen.

Lufteluka er fra før et sted der våte votter, kaffegrutlukt og kommunale baksider samler seg på naturlig vis. At agurklyset nå når dit, har gjort saken vanskeligere å plassere. Den handler fortsatt om lokal matproduksjon, men også om hvem som får vite hva når lyset treffer feil støvel.

Rognlien har notert tidspunktet for Lysvender-forsøket. Hun sier det er relevant fordi en person ved Arkivtrappa plutselig kunne se fargen på sin egen handlepose og dermed husket et ærend.

– Det er en konsekvens, sier hun.

Vil støtte, men ikke glinse

Blant naboene er det bred støtte til agurkprosjektet, så langt Bakomberg Tidende klarer å tolke støtte gjennom gardiner. Ingen har levert formell klage. To personer har likevel brukt formuleringen «det er itte klage, det er bære observasjon» ved Lufteluka i løpet av et døgn.

En tredje har spurt om det finnes en «nattstilling for grønt».

Kleven mener folk må skille mellom sjenanse og utvikling.

– Skal vi ha mat, må vi ha lys. Skal vi ha lys, må noen se det. Sånn er fysikk, omtrent, sier hun.

Hun understreker at Skurum ikke har noe ønske om å gjøre kjøkkenvindu om til produksjonsflate.

– Men hvis gardina allerede er grønn, er det itte vår feil åleine.

Gartnerifolka, som foreløpig holder seg til praktiske beskjeder gjennom Kleven, opplyser at vekstlyset skal brukes etter plan og justeres når plantene krever det. Hva plantene krever, er fortsatt litt uklart. Agurkene svarer dårlig på oppfølgingsspørsmål.

I mellomtida er det innført tre foreløpige tiltak: Lampa skal vendes litt ned, hundeklubben skal trene lenger unna glasset, og naboene blir bedt om å melde fra om lyset «endrer romfølelse vesentlig». Det siste er ikke definert.

Rognlien har foreslått at vesentlig romfølelse inntrer når en kan skjære brød uten å slå på kjøkkenlampa.

– Men det er bare arbeidsdefinisjon, sier hun.

Neste justering torsdag

Skurum skal tilbake torsdag for å etterstramme krok, teste Lysvender 1 på nytt og vurdere om rullegardinfjæra har et for sterkt forhold til østlig retning. Kleven har også med seg en mindre skjermplate hun mener kan løse «det meste som ikke skyldes folk».

Hundeklubben har på sin side flyttet neste stille kommando-trening til utkanten av grusplassen. Der skal eierne øve på å hviske «rolig» uten å se inn i drivhuset. Det kan bli krevende, særlig hvis agurkene fortsetter å henge tydelig.

Naboene avventer. Det gjør de med gardinene halvveis trukket for, slik at de fortsatt kan følge med uten å bli en del av næringa.

Ved 22.43 onsdag ligger grusen igjen våt og gulgrønn utenfor forsøksdrivhuset. Lufteluka ved Arkivtrappa puster varm radiatorluft ut i mørket, og en hundeeier i ytterkanten sier «sitt» så lavt at det bare er eieren som reagerer.

Inne i drivhuset henger den ytterste agurken under vekstlampa med en liten dråpe i tuppen. Den ser ikke ferdig ut. Den ser bare synlig ut, fra feil kjøkkenvindu.